Kjærlighet og vaskebøtter

Som slumsøster I Frelsesarmeen har Åse Nystuen vasket, passet barn og laget mat hjemme hos folk som trengte hjelp. Stelt sår, gitt medisiner og trøst. Sittet med mennesker på dødsleiet. Tatt imot telefoner sent på kvelden fra folk som trengte hjelp til å finne et sted å sove for natten, og dratt til arresten når en innsatt trengte klær eller et besøk. Delt ut klær og mat på slumstasjonen. Skulle hun ha valgt på nytt, ville hun valgt nøyaktig det samme livet en gang til.

Les mer om krigsropet her

– Slumsøstrene er kjærlighetens evangelium i praksis. Det er praktisk tjeneste for Gud, også kalt «vaskebøttas evangelium », forteller hun.

Muligheten til nettopp en slik praktisk tjeneste, er grunnen til at Åse valgte livet som frelsesoffiser.

– Hadde det ikke vært noe som het sosialtjenesten i Frelsesarmeen, hadde jeg ikke vært offiser. Det er ikke noe for meg å holde taler og lede møter og sånne ting. Men sosialtjenesten har vært livet mitt. Jeg føler meg velsignet og veldig privilegert! Det har vært et rikt liv, og jeg er veldig takknemlig over å ha fått lov å stå i en så stor tjeneste gjennom mange år.

Hjemmehjelp og slumstasjon

Frelsesarmeen har vært Åses sted fra hun var ti år og var hos tannlegen. Tannlegeassistenten var med i Frelsesarmeen, og inviterte henne med på søndagsskolen. Hun ble speider i Armeen, og valgte å bli soldat som 16-åring. Derfra var det et naturlig valg å bli slumsøster.

– Jeg hadde alltid hatt lyst til å bli sykepleier, det passet godt med å bli slumsøster, forteller hun.

Hun utdannet seg til barnepleier og hjelpepleier før hun begynte på Krigsskolen, Frelsesarmeens utdanning for offiserer som nå heter Offisersskolen. Senere hadde hun lyst til å ta sykepleierutdanning i tillegg, og fikk full støtte på det. Gjennom sine 30 år i sosialtjenesten har hun jobbet mange ulike steder, på eldresenter, i omsorgsboliger og på mødrehjem. Men den største delen av yrkeslivet, 20 år, brukte hun på slumstasjoner.

– Jeg begynte på slumstasjonen i Oslo i 1972. Den gangen hadde Frelsesarmeen slumstasjoner i mange byer, og det var veldig annerledes enn i dag. Vi gikk som hjemmesykepleier og hjemmehjelp i samarbeid med kommunen. Jeg gjorde rent og laget mat, og fungerte som en slags husmorvikar når mødre var syke og trengte hjelp til barnepass og matlaging. En gang var det en eldre mann som sto og forklarte meg hvordan man vasker vinduer, smiler hun.

Hun jobbet videre i Gjøvik, Lillehammer og Hønefoss. Alle stedene hadde hun samarbeidsavtale med kommunen som del av hjemmesykepleien, og så drev hun slumstasjonen i tillegg. Det ble langt fra en ni til fire-jobb. Men det var alltid verdt det.

– Det å være slumsøster er ingen jobb, det er et kall, forklarer hun.

Kjærlighetens evangelium

Det kallet har slumsøstre i Frelsesarmeen fulgt i 130 år. Åse er takknemlig for alle som gikk foran henne.

– Det var de som kvistet løypa, sånn at jeg kunne finne fram da jeg var ung og uerfaren. Da jeg kom til Hønefoss, tenkte jeg at «dette blir som å hoppe etter Wirkola». Hun som var der før meg, hadde mange års erfaring og kunne virkelig dette. Noen ganger da jeg kom rundt i hjemmene, fikk jeg høre at «sånn gjorde Olga det!» Men det gikk seg til, smiler hun.

Som slumsøster kom hun inn i mange hjem, til mennesker i alle livets faser, og møtte mye sosial nød. Men det ga mye glede å oppleve at hun var ønsket og verdsatt.

– Kommunen tildelte oss oppdrag i hjemmetjenesten, og ofte var det slumsøstera folk ville ha på besøk. Kollegaene i kommunen kunne si at «det er deg de vil ha på besøk i dag». Det var koselig, smiler hun.

Når hun kom hjem til folk, sto kaffen ofte klar på bordet.

– Og så jeg som ikke drikker kaffe, sier hun og ler.

– Da jeg jobbet i Hønefoss, var det veldig mye bilkjøring. Jeg kjørte helt til Nes i Ådalen på alt slags føre, langt inn i skogen. Blant annet til en mor og sønn som jeg besøkte for å stelle morens sår. Når jeg kom, sa sønnen alltid: «Ja, nå er kaffen ferdig, for jeg kan stille klokka etter dere». Han sto og kikket i vinduet for å se om vi kom snart. Jeg følte meg så velkommen!

For mange av dem hun besøkte var samtalene like viktige som de praktiske oppgavene de fikk hjelp med. Kakene sto
klare når hun kom, og hun måtte sette seg ned og ta en prat. Slik fikk hun mange gode samtaler, og hørte sterke livshistorier.

– Det var også mange som spurte om jeg kunne be for dem, eller lese fra Bibelen eller en andaktsbok. Dermed var det ikke bare hjemmesykepleie, det var kjærlighetens evangelium i praksis. Selv om jeg ikke har talt fra noen plattform, så var
sosialtjenesten og alle disse møtene med mennesker min plattform. Det er jo mye snakk om at vi ikke skal prakke troen på noen, men når noen spurte, var det fint å kunne be med dem eller lese fra Bibelen. Det hendte også at jeg selv tilbød meg å gjøre det, når jeg visste at vedkommende var litt for beskjeden til å spørre om det selv.

Noen ganger når hun satt ved menneskers dødsleie, ba den døende om at hun skulle be for dem.

– Det var sterkt å være med på.

Mange tøffe tak

Selv om hverdagen som slumsøster bød på mange gode opplevelser, var det også vanskelige situasjoner og sterke inntrykk. Noe av det tøffeste, var å låse seg inn i leiligheter til mennesker som bodde alene og ikke hadde nære pårørende, og finne personen død.

– Vi så også mye fattigdom og ensomhet. En gang var jeg hjemme hos en eldre dame midt på vinteren. Det var is på innsiden av veggen hennes, rett ved senga. Det kunne også være krevende situasjoner med utagering og psykiatri, eller når vi kom inn i alkoholiserte hjem, forteller hun.

Det som holdt henne oppe i slike situasjoner, var troen på det hun gjorde – at hun hadde et kall.

– Det kunne være enkelte ganger da jeg tenkte at «dette er for tøft». Jeg var også alvorlig kreftsyk en periode, og var usikker på om jeg kunne fortsette med dette, men jeg ble heldigvis frisk igjen. Og jeg har alltid vært veldig glad i jobben min.

Selv om hun er helt klar på at tjenesten som slumsøster har vært hennes kall, er det ikke noe mystisk eller høytsvevende over det.

– «Kall» er kanskje et gammeldags ord for mange i dag. Kanskje jeg heller kan kalle det overbevisning. Jeg har aldri sett «skriften på veggen», eller hatt opplevelser hvor jeg har følt sterkt når jeg møtte noen at «nå skal jeg gjøre det eller det». Jeg er nok mest praktisk anlagt. Men jeg har alltid hatt en indre overbevisning om at jeg er på rett plass.

Frivillig innsats

Slumsøsterjobben endret seg mye, i dag er mange av oppgavene slumsøstrene hadde, lagt under rusomsorgen eller andre enheter. Slumstasjon er det bare Oslo som har, og den opererer ganske annerledes enn for noen tiår siden. Men behovene er de samme, mener Åse.

– Vi møtte mye ensomhet, fattigdom og rus, akkurat som i dag.

Selv gikk Åse av med pensjon som slumsøster for noen år siden, men late dager uten arbeidsoppgaver er ikke noe for henne.

– Som sagt, jeg trives så godt med jobben min, sier hun og ler.

En dag i uka er hun derfor å finne i resepsjonen på Frelsesarmeens hovedkontor, der hun sørger for at alle som kommer inn døra blir godt mottatt. Ellers tar hun i et tak der det trengs.

– Jeg er frivillig på slumstasjonen ved behov. Hver sjette uke er jeg frivillig i kantina på Ensjøtunet. Der har jeg jobbet i flere år, så det er som å komme hjem. Og så tar jeg grytevakter, det blir ikke jul før jeg har stått ved gryta!

Søndager er hun å finne på møte i Templet korps (nærmiljøkirke). Fellesskapet der, betyr mye. Også der trives hun best med å ta i et tak når det er oppgaver som trengs å gjøres.

– Jeg sitter ofte i døra og tar imot folk. Og jeg trives veldig godt med å ha kjøkkentjeneste etter møtene, bake en kake og sette på kaffe, sånne oppgaver liker jeg, smiler hun.

Et kjent sitat av Frans av Assisi kunne kanskje være en overskrift på livet som slumsøster: «Forkynn evangeliet, om nødvendig med ord». Selv om hun mer enn gjerne ber for mennesker eller leser i Bibelen når noen ønsker det, kan alle konkrete oppgaver være en del av det å være Guds sendebud i verden.

– Man trenger ikke nødvendigvis forkynne eller komme med Bibelen i hånd, man kan få være med og peke på Jesus gjennom praktisk handling. Det er nettopp det som er vaskebøttas evangelium. ▪