Kjemper For Å Bevare Håpet 9345

Kjemper for å bevare håpet

Frelsesarmeen i Romania kjemper for å gi verdighet og håp til mennesker som lever under grusomme forhold. Men de trenger desperat flere givere.

• Foto: Haakon Sand, Tekst: Randi Bjelland/Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 14-16, 2022.
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

Den hvite varebilen med det røde Frelsesarmé-skjoldet har parkert i Giulesti, et av slumstrøkene i Bucuresti i Romania. Det er kaldt, rått og mørkt. Eimen av brensel og søppel blir påtrengende når teamet på Frelsesarmeens mobile klinikk åpner bildørene. Hundegneldringen blir sterkere etter hvert som de går mot en falleferdig fabrikkbygning som er tilholdsstedet for mange mennesker. En glad barnestemme høres. Ei lita jente i strømpebukse, t-skjorte og alt for store sandaler kommer til syne. Hun er rundt tre år.

– Jeg fryser ikke, bedyrer hun, selv om andre hutrer i ullgensere og boblejakker. Forventningsfullt ser hun mot bilen der det bæres ut matposer og annet utstyr. Snart får hun selskap av storesøster og storebror. Barneøynene stråler når de små får hvert sitt kosedyr i armene.

Provisoriske hjem

Tre ganger i uka er de her, teamet som består av prosjektleder og sosialarbeider Eugen Lucan, lege Alex Mahouici, sjåfør Andrri Chixtoi, sosialarbeider Valentina Paun og divisjonsleder for Frelsesarmeen i Romania, Ionel Sandu. I dag har de også med seg offiser Wouter Van Gooswilligen fra Seksjon for internasjonal utvikling i Frelsesarmeen i Norge og Christian Ariton, miljøarbeider ved Frelsesarmeens Migrasjonssenter i Oslo.

Barna går foran teamet mot hjemmet sitt. Det lille rommet inneholder kun en stor seng og en provisorisk kjøkkenkrok. Det er vanskelig å puste i den fuktige og stinkende luften. Osen fra en vedovn som er koblet direkte til et rør i veggen, gjør at det svir i øynene. Eneste kilde til elektrisitet, er via en ledning som naboen har latt dem få koble opp til strømkabelen utenfor. Det betaler de for. Sosialarbeider og leder av Smart-prosjektet som den mobile klinikken er en del av, Eugen Lucan, rister på hodet.

Han har hørt om alt for mange branner og eksplosjoner som har skjedd i rom som dette. Her bor de tre barna sammen med besteforeldrene. Den eldre kvinnen er syk av kreft og ligger uttrykksløs i sengen.

– Foreldrene til barna er enten her i nærheten og jobber, eller de tigger i et annet land, tror sosialarbeider Valentina.

For mange er tigging den eneste muligheten til å få penger til mat til familien. ID-kort, som man må ha både for å få sosiale rettigheter og jobb under ordnende forhold, er knyttet til om man eier en bolig. Gjør man det, varer kortet i 10 år og kan enkelt fornyes. Andre kan søke om et ID- kort i papirutgave, som kun varer i ett år. På gata, eller i provisoriske hus, blir disse fort ødelagt, og man er i praksis uten rettigheter.

Frelsesarmee bilen lastet med utstyr, mat og gode hjelpere
Som ansatt på et statlig sykehus er han vant til å hjelpe fattige som ankommer i ambulanser. – Men de som ikke har ID-kort, kan ikke dra på sykehuset. Det er derfor jeg går på gaten for å hjelpe dem der de er. De trenger medisinsk behandling, sier lege og frelsessoldat Alex Mahouici.

Et liv uten rettigheter

Tårene renner nedover den eldre mannens kinn mens legen undersøker kona.

– Vi har ikke noen fast inntekt. Nylig fikk jeg jobb for et par dager, forteller han.

Helseforsikring får han ikke når han ikke har ordnede arbeidsforhold og betaler skatt. At legen er med teamet fra Frelsesarmeen en gang i uka, er derfor kjærkomment. Mens Alex finner fram medisiner, viser sosialarbeider Valentina fram søknadspapirer og forklarer at den syke kvinnen kan ha rett til å søke om offentlige midler. Hun vet at mange rumenere
som identifiserer seg som romfolk, ikke kan lese eller skrive. På landsbasis er andelen analfabeter 1, 5 prosent, mens den blant rom-befolkningen er på 50 prosent. Når man ikke kan lese, er det vanskelig å finne ut hva man har krav på av offentlige ytelser. Problemene forplanter seg til neste generasjon.

På gulvet barker to kosedyrløver sammen i kamp. Barna ler og snakker tillitsfullt til de ansatte i teamet, tilsynelatende uberørt av elendigheten rundt seg. Familien har fått en matforsyning, og divisjonsleder Ionel har enda en overraskelse på lur. Et lokalt bakeri har donert franske eclairs til Frelsesarmeen. Det som regnes for å være blant de aller fineste kakene blir tatt imot av skitne barnehender og skjelvende voksenhender i det mørke og fuktige rommet. Den himmelropende urettferdigheten over at familien må leve slik, blir nesten til å ta og føle på. Temaet gjør seg klar for å gå.

– Multumesc – tusen takk, sier den gamle mannen og legger håndflatene sammen når teamet forlater huset. Tårene renner fortsatt. Kanskje er det ikke bare av fortvilelse, men også av takknemlighet fordi noen kjemper for dem.

Skjørt håp

Den mobile klinikken er en del av Smartprosjektet som er finansiert med EØSmidlene Norway Grants. Den mobile klinikken ble startet i den første prosjektperioden som var fra 2014–2017. I den andre perioden, fra 2019–2022, ble prosjektet utvidet med flere ansatte, og består i dag blant annet av den mobile klinikken i hovedstaden og dagsentre i byene Ploieşti og Lasi. På sentrene får hele familien hjelp. Barna får undervisning, mat og sosiale aktiviteter. Foreldrene får omfattende rådgivning. Mange av dem blir ansatt i prosjektet. Frelsesarmeen ser at hjelpen nytter. At barna ikke dropper ut av skolen. At både barn og voksne unngår å bli utsatt for menneskehandel. At foreldrene gjennom arbeid får håpet tilbake. Det er et slikt arbeid Frelsesarmeen ønsker å etablere også her i Bucuresti, men hele tiden har de en skygge hengende over seg: Hele Smart-prosjektet står i fare for å forsvinne i desember i år. Innen dette tidspunktet er det meningen at prosjektet skal være selvdrevet. På tross av SMS-kampanjer, utdeling av flygeblader og møter med lokale myndigheter og bedrifter, har ikke teamet lyktes med å skaffe nok inntekter. Frelsesarmeen i Norge, og givere som støtter prosjektet gjennom Internasjonal utvikling, har bidratt til arbeidet. Det hadde spesielt stor betydning i tiden mellom støtteperiodene fra Norway Grants.
Men på grunn av pandemien har det også vært vanskelig å skaffe nok givere, både i Romania og Norge.

Jeg vil være til nytte ved å gi hjemløse mat og medisinsk behandling. Jeg bare må gjøre dette.
– Alex Manouici, lege og soldat i Frelsesarmeen

– Det tar tid å snu et samfunn der folk er vant til at det er korrupsjon på alle plan. Folk har spesielt liten tiltro til frivillige organisasjoner. I tillegg er det andre utfordringer som lovverk, utnyttelse i arbeidsliv og at lønnen er lavere enn husleien. Alle disse problemene blir jo ikke borte på tre år. Kanskje tar det generasjoner for å få slutt på fattigdommen i Romania. Vi må forandre en generasjon om gangen, slik at folket får en bedre framtid, sier Eugen.

De fleste i Romania vet ikke hva Frelsesarmeen er. I halvparten av den 23-år lange perioden organisasjonen har vært i landet, hadde de ikke noen sosiale aktiviteter eller profesjonell helsehjelp. Ionel, som er divisjonsleder i Romania sammen med kona Roxana Sandu, har jobbet intenst med å utvikle arbeidet. Under pandemien valgte de å fortsette hjelpearbeidet, og tilbød også nettbasert undervisning til barna på dagsentrene.

– Det gjorde nok at folk fikk mer tillit til oss, men veien til å bli selvfinansiert er fremdeles lang. Og om vi får forlenget støtte fra Norway Grants, som vi søker om nå, vil det kjøpe oss mer tid til å gjøre Frelsesarmeen kjent. Da kan vi holde arbeidet på det nivået vi har nå, og med tiden utvide. Det vil også bli lettere å få givere når vi kan vise til at vi har et dagsenter for barn i hovedstaden og et hjelpetilbud for hjemløse.

Frelsesarmeen deler ut kosedyr til barna i slummen
Andrri Chixtoi er ansatt i Frelsesarmeens Smart-prosjekt som er støttet av Norway Grants. Formålet er å hjelpe mennesker som bor i slummen og på gata med medisiner, mat og sosialhjelp. I dag vanker det også leker til barna.

Som en krigssone

«Dette ser ut som Afghanistan». Det var det de sa, de rumenske og amerikanske soldatene som var frivillige en kveld. Det er lett å forstå sammenligningen med en krigssone. Mange av vinduene i den store bygningen mangler. Det er store hull i taket. Overalt er det hauger med plastikkflasker og andre materialer som folk samler for å pante.

– Om våren dekker vannet hele gårdsplassen i mange uker og går langt opp på veggene, forteller Eugen.

Utenfor huset, i en sofa, sitter en dame. Mens legen snakker med henne og måler blodtrykket, forklarer Ionel at disse husene er gamle spikerfabrikker fra diktator Ceaușescus tid. Det var spesielt romanifolket som jobbet her. Nå er ikke fabrikkene i drift. Her lever de som ikke har andre muligheter enn å innta forlatte hus. Over 5000 mennesker bor slik, eller på gata, her i hovedstaden. Eugen vet at barn ned i femårsalderen må klare seg selv på gata.

– Noen vil ikke kalle disse menneskene hjemløse fordi de har et tak over hodet, men kan man kalle dette et hus? spør Ionel og slår ut med armene mot den falleferdige bygningen.

Enkelte av familiene har levd slik i over 30 år. Andre familier kommer fra land som Tyskland og Spania. De har ingen papirer. Det snakkes om at et eiendomsselskap vil rive bygningene for å bygge nye boliger her. Da vil disse menneskene havne på gaten.

Teamet går videre til neste rom, der det bor en familie på åtte. Hos disse barna er det ikke et smil å spore. De sitter alvorlige med resignerte, tomme blikk mens legen undersøker moren deres som har øreverk. Utenfor møter teamet på en gravid jente på 17. Hun venter sitt andre barn. Sosialarbeideren prøver å forklare at hun kan ha rett på å få hjelp hos lokale myndigheter.

– Å, det var gode nyheter. Takk, smiler hun.

Late tiggere?

Ferden går nå opp en trapp og gjennom en mørk gang. Vinden blåser inn fra et manglende vindu. Her bor Petrica i et lite rom uten strøm og vann eller varmekilde. Ionel kjenner ham godt fra før, fordi han pleide å komme til aktiviteter på Frelsesarmeen. Det er iskaldt. Vannet renner nedover veggene. For dette rommet må han betale rundt 600 kroner i måneden.

– Jeg har jobbet i to måneder, men fikk ikke betaling. Sjefen sa at oppdragsgiveren ikke har betalt for jobben. Derfor har han heller ikke lønn til meg.

At arbeidsgivere utnytter de aller svakeste, er en velkjent problematikk for alle i rommet. Teamet gir ham en pose med mat. Petrica forteller at det er lenge siden han har dusjet. Teamet holder på å etablere et rådgivingssenter på hovedkvarteret, der det også skal være dusjer. I tillegg håper de å få på plass en sosialarbeider som kan jobbe om dagen for å kartlegge behovene og samarbeide med den mobile klinikken.

– Mange av innbyggerne dømmer de hjemløse og sier at de bare kan dø fordi de er late og ikke jobber. Men de fleste er som Petrica. De vil arbeide, og gjør det også når de får sjansen, men blir ofte ikke betalt, sier Ionel.

Frelsesarmeens mobile klinikk hjelper folk med medisinske behov i slummen. Her er det en dame med øreverk.
– Noen av de hjemløse får vi kontakt med ved hjelp av lokale myndigheter og andre organisasjoner. Men de fleste møter vi gjennom oppsøkende arbeid på gaten, sier prosjektleder Eugen Lucan. Lege Alex Manouici undersøker denne kvinnen som har smerter i ørene.

Håp om endrede lover

Dagen til Eugen begynte i helt andre omgivelser enn dette. På grunn av sitt store kontaktnett, samt årevis med erfaring fra å jobbe med gatebarn og bygge shelters, fikk han i dag et møte med politiker Antonio Andruscac i Parlamentspalasset. Møtet som først skulle vare i få minutter, ble til halvannen time.

Antonio ønsker å gjøre forholdene bedre for alle rumenere. Når han forstår at Frelsesarmeen hjelper alle, uansett bakgrunn og tilhørighet, blir han interessert i å høre mer om arbeidet og få til et eventuelt samarbeid. Han vil kontakte den rumenske ambassaden i Oslo, samt ambassader i andre land der Frelsesarmeen jobber. Eugen fortalte at det ville være til stor hjelp om han fremmet et lovforslag om at de som donerer penger til Frelsesarmeen får skattelette. Et annet ønske, er et program for de for hjemløse som trenger hjelp til å skaffe seg sitt første hus. Møtet ble avsluttet med at Antonio ønsket å få tilsendt mer informasjon om Frelsesarmeens arbeid, konkrete forslag til prosjekter, og informasjon om hvordan det offentlige kan bistå. Dette ville han ta videre, både i Parlamentet og i offentlig debatt. Han var også åpen for å fremme et lovforslag som kan diskuteres i Parlamentet. Det kan stemmes over og i beste fall blir vedtatt.

– Møtet var til stor hjelp, forteller Christian Ariton som vet at det er 1600 rumenere registrert i Norge. Av disse er 1100 i Oslo-området.

– Et godt samarbeid med den rumenske ambassaden i Oslo er viktig når vi trenger bistand i enkeltsaker.

På sikt ønsker man å samkjøre arbeidet i Romania og Norge, slik at de som tigger i Norge kan få hjelp i hjemlandet, men først må man ha noe å sende dem hjem til.

Det er vanskelig for mange å overleve vinteren. Om antallet døde går ned, vet vi at vi gjør et godt arbeid.
– Eugen Lucan, sosialarbeider i Frelsesarmeen

Gatelangs

Teamet har satt seg i bilen igjen. De skal oppsøke de som bor på gata. På kjøreturen gjennom en lang tunell, observeres det en mann som har søkt tilflukt på noen store rør midt på den ene tunnelveggen.

– Det er ingen autoritet vi kan kontakte om forholdene vi ser. Det er også vanskelig å snakke med de som blir utnyttet i menneskehandel, for da vil bakmennene true dem som blir utnyttet, slik at folk ikke våger å fortelle hvordan de har det, sier Ionel.

Teamet er på vei mot et område der 15–30 personer bor på gata. Ofte søker de tilflukt ved parkeringsplasser og ved broer. Bilen blir parkert igjen. Valentina og Andrii tømmer posesuppe i hvert sitt høye plastikkglass og fyller på med varmtvann fra den store tanken bak i bilen. Teamet går mot et par som pleier å sove ved en av bygningene her, fordi taket går så langt ut at de får litt beskyttelse fra vær og vind. Ved siden av paret står store poser med flasker og aluminium som skal pantes. Ionel kommer snart tilbake til bilen. I hånden har han et ikon.

– De ønsket å gi oss en gave. Og så ville de gjerne ha en suppe til. De er så sultne.

Både sosialarbeideren og legen i det mobile teamet er betalt med midler fra Smart-prosjektet. Dette er ikke stillinger som kan fylles av frivillige uten fagkunnskap.

– De frivillige holder ikke ut lenge, for det er hardt arbeid med sterke inntrykk. Noen av de hjemløse er svært syke, sier Ionel og forteller om en hjemløs han nylig møtte. Fingrene til mannen ramlet av rett foran øynene hans. Lege Alex Mahouici, som har kompetanse innen rekonstruksjon, har ingen problemer med å gjøre denne type jobb.

– Jeg jobber i teamet fordi jeg er en frelsessoldat og har noe inni meg som gjør at jeg trenger å hjelpe mennesker. Jeg vil være til nytte ved å gi hjemløse mat og medisinsk behandling. Jeg bare må gjøre dette.

Barna i slummen er alvorlige og resignerte.
Hos disse barna er det ikke et smil å spore. De sitter alvorlige med resignerte, tomme blikk mens legen undersøker moren deres som har øreverk.

En god plan

Eugen Lucan har et motto: Hver hjemløs har minimum én løsning på problemet. Er det en liten ting som faller på plass, kan man lage et større puslespill, som igjen blir til en langvarig, større løsning. Mange har for lengst gitt opp håpet om et bedre liv. Da nytter det ikke å bare snakke om hvordan man skal skaffe seg penger, jobb og tak over hodet. Eugen leter etter den indre motivasjonen, grunnen til at den hjemløse fortsatt er i live. Ofte spør han: Hvis jeg gir deg en million euro. Hva ønsker du da å bruke dem til? Svarene kan spenne fra: «Jeg vil reise til datteren min og gi henne penger til et hus», eller: «Da ville jeg utdannet meg til kunstner».

– I dette prosjektet har vi utviklet en metode for å jobbe med hjemløse: Bygge tillit, evaluere behovene og finne ressursene hos den enkelte. Det skrives en kontrakt mellom Frelsesarmeen og brukeren der det settes opp et mål. Det kan være å få ID-kort, jobb, eller et sted å bo. Mottakeren og teamet nærmer seg målet gjennom små delmål som kan involvere familie eller hjelp fra andre aktører.

– Ifølge kontrakten, har alle parter ansvar. Det er min plikt å for eksempel finne en liste med jobber, men det er også mottakerens ansvar å sette seg inn i de kravene som stilles, ha motivasjon, og vite hva som er nødvendig for å gå på et jobbintervju. Det siste steget er oppfølging, for å være sikker på at de opprettholder det de har begynt på.

– Er det mange som lykkes?

– Det kommer an på hva man ser etter. Et bedre liv for en hjemløs, er først og fremst å holde seg i live. Det er vanskelig for mange å overleve vinteren. Om antallet døde går ned, vet vi at vi gjør et godt arbeid. Hvis mange dør om vinteren, betyr det at kontakten vi har med dem ikke er tilstrekkelig.

Tiden det tar for å få et menneske tilbake til samfunnet, er omtrent dobbelt så lang som den tiden vedkommende har bodd på gata. Tilpassing og bearbeiding tar tid.

– Hvis vi møter noen som har bodd en uke eller to på gata, setter vi inn alle ressurser. Da er veien tilbake til samfunnet kort.

Mens denne prosjektperioden er i ferd med å renne ut, kjemper Frelsesarmeens intenst for å skaffe midler slik at Smartprosjektet blir selvdrevet. ▪

Divisjonsledere for Frelsesarmeen i Romania, majorene Roxana og Ionel Sandu, har en utfordrende oppgave med å gjøre Smart-prosjektet selvdrevet i et land som har liten tiltro til frivillige organisasjoner.
Divisjonsledere for Frelsesarmeen i Romania, majorene Roxana og Ionel Sandu, har en utfordrende oppgave med å gjøre Smart-prosjektet selvdrevet i et land som har liten tiltro til frivillige organisasjoner

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER