Kos i kaoset

«Er vi framme nå? Er vi framme nå? Er vi framme nå? Nå? Nå? Er vi framme nå?» Julie (29) sutrer seg opp en sti. Plutselig stikker hun av og må ropes tilbake. «Vil du høre en sang?» spør hun og synger noen strofer før hun kaster seg over en busk og haler og drar. «Kan vi ta med denne hjem?» For ordens skyld, det er ikke slik innholdsprodusent, tekstforfatter og forfatterstudent Julie Hjortland Valsø vanligvis oppfører seg på skogstur. Situasjonen er hentet fra en av mange filmer hun har lagt ut på sin egen Instagram-konto. Ved å oppføre seg som et barn selv, vise fram den rotete leiligheten som om det var en fasjonabel «house tour», eller kryssklippe seg selv med en spretten treningsguru, håper Julie at foreldre kan se på små og store utfordringer med litt humor og lavere skuldre. Det har tydeligvis fungert. Nå har «julievalso, din rotete mamma på insta» over 23 000 humrende følgere.

Les flere artikler fra Krigsropet her

– Jeg får ofte meldinger av typen: «Å, dere er så flinke til å takle kaoset. Jeg blir bare sint og lei meg. Hvordan får dere det til?» Svaret er: Hvis du klarer å le av kaoset, er det litt lettere å vaske den vognposen som har bæsj på seg.

Ærlig arena

Julie jobbet noen år på Frelsesarmeens hovedkvarter med ansvaret for sosiale medier, og det var da hun var i foreldrepermisjon at hun startet med å bygge opp en Instagram-konto som privatperson, og brukte seg selv som prøvekanin.

– Hvorfor søkte du jobb i Frelsesarmeen?

– Fordi jeg hadde lyst til å bruke utdannelsen min med sosiale medier og tekst til å fremme mye av det bra arbeidet som Frelsesarmeen gjør. Det er mange små og store tiltak som fortjener oppmerksomhet, alt fra Gatehospitalet til de som syr fine ting på Fretex. Da jeg fikk jobben, oppdaget jeg jo at jeg ikke visste om halvparten av tiltakene.

I tillegg til å studere til barnebokforfatter, bruker hun fagkunnskapene på sine egne kontoer, der hun også blant annet tar opp tema som å planlegge langt fram i tid. Selv om det er mye kaos i hverdagen, mener hun det er mulig å lage femårsplaner, der man setter seg noen mål for hva man har lyst til å gjøre og hvem man vil være.

– Hvordan få tid til troslivet som travle småbarnsforeldre?

– Mannen min, Espen, jobber med konfirmanter, så gjennom jobben får han ofte fine samtaler og diskusjoner som han gjerne tar med hjem. Vi snakker om hvordan vi kan få disse ungdommene til å reflektere over hva de egentlig synes om verden, hvem de vil være i den, og hva de vil tro på. Vi har også gode samtaler med småbarnsfamilier i samme situasjon, men det blir ikke det samme som før. Det må man bare akseptere i denne fasen, mener Julie.

Inntil nylig var hun fast medlem av Foreldrebanden, et sosiale medier-fellesskap for foreldre på både Snapchat, Instagram, Facebook og podkast. Der det tas opp tema som har med foreldrerollen å gjøre, med bidrag fra fagpersoner som fødselslege, økonom eller helsesøster.

– Det manglet et fellesskap der vi ser mer av hverdagen til hverandre. Det klarte Foreldrebanden å skape, og det trakk meg mot dem.

Også på Instagram-kontoen deres, og på Snapchat, får du se den usminkede hverdagen til småbarnsforeldre – med et glimt i øyet. For eksempel paret som gleder seg til en barnefri kveld, men som til tross for store planer, ender opp med å se en reprise av Norge rundt.

Å le av seg selv

Julie tror at om småbarnsforeldre litt oftere hadde sett seg selv utenfra, hadde de sett mange komiske situasjoner.

– Når man skal kle på barn før de skal i barnehagen, men de blånekter og skriker, kan man bli stressa, lei seg, eller sint fordi det er så slitsomt. Men tar man et skritt tilbake, så er det egentlig ganske morsomt. Folk ligger på gulvet og spreller og nekter å kle på seg. Hvordan hadde det vært om jeg som voksen lå på gulvet og skrek: «Nei, jeg vil ikke ha de sokkene på meg! Jeg vil ikke gå på jobb nå!» Det letter litt på trykket.

Når hun og mannen ser for seg at de oppfører seg slik som barna, kan de bli sittende midt i gangen og le. Da slapper også barna mer av.

– Ler man litt av seg selv midt i kaoset, blir det også lettere å ta de virkelig harde kampene, som å være våken hele natta. Føler man at stua må være ryddig, matpakkene kreative og oppvasken tatt til enhver tid, tror Julie det er viktig å også spørre seg selv om man gjør det fordi man tror man må, eller om man gjør det for barna.

– Ofte tror jeg barna hadde digget om det var kjemperotete på kjøkkenet og at mamma eller pappa heller lekte litt med dem og drakk kaffe. Hvis det gir deg sjelefred å ta den oppvasken, så gjør du jo det, men du skal i alle fall ikke gjøre det for «alle de andre», de som ikke er hos deg i det daglige, sier Julie.

«Hva kommer jeg til å huske når jeg blir gammel?» er også et nyttig spørsmål å stille seg, mener hun.

– Tror du virkelig at du kommer til å si: «Å, jeg er så glad for at jeg klarte å holde oppvaskkummen ren hver dag?»

Tårene som ikke ville slutte å renne

Julie har ikke alltid klart å se humoren i hverdagslige utfordringer. Da barn nummer to ble født, fikk hun en fødselsdepresjon, noe hun også delte med følgerne sine etter en stund.

– Da jeg begynte å legge ut bilder og filmer på Instagram, var det også for å gi meg selv noen utfordringer. Da hadde jeg begynt å gå til psykolog og hadde blitt litt bedre. En av oppgavene jeg fikk, var å gjøre én ting hver dag som jeg syntes var litt gøy og litt skummel. Slike ting klarer man ikke når man er midt oppe i en depresjon, det klarer man når man er på vei opp igjen.

I tiden etter at datteren ble født, trodde ikke Julie at hun hadde fødselsdepresjon. Hun hadde nemlig hørt at da klarer man ikke å ta seg av barnet. Det gjorde hun. Men tårene ville bare ikke slutte å renne.

– Jeg kunne lage middag, og så gråt jeg. Vi kunne gå tur, og så gråt jeg. Dessuten hadde jeg angst for irrasjonelle ting.

Helsesøster anbefalte henne å snakke med noen, men helsestasjonen hadde ikke ressurser. Å få psykolog via fastlegen, ville tatt mange måneder. Mannen hennes måtte ringe rundt til «halve Oslo» før Julie fikk hjelp. Gradvis ble livet lettere. Hun begynte å bry seg mindre om hvordan andre tenkte at alt skulle være. Innleggene på sosiale medier ble en måte hun kunne hjelpe seg selv på.

– Jeg trengte også det fellesskapet – å vite at det ikke bare var meg som aldri har alt på stell.

Det blir bra igjen

Julie fikk nyttig hjelp av psykologen.

– Folk er forskjellige, så det er ikke sikkert rådene jeg fikk, virker på andre. Det viktigste er å oppsøke profesjonell hjelp, slik at den enkelte får de verktøyene de trenger.

Hun mener det er mye rundt svangerskap- og barselomsorg som faller mellom to stoler.

– Mødrene får så kort tid på sykehuset, man føler seg veldig fort alene når man sitter hjemme etterpå, og det er vanskelig å komme seg ut og treffe folk. Det er mange slike ting. Mye av det kunne man gjort noe med, slik at flere slapp å få fødselsdepresjon.

Antall fødselsdeprimerte har økt etter korona-pandemien. Bare i mars og april i fjor ble 75 prosent flere diagnostisert. (Kilde: Helsedirektoratet). Julie mener det sier litt om hvor mye vi svikter folk i en sårbar periode i livet.

– Vi må snakke mer ærlig rundt hva som kan forventes når man får barn. Det er så mange forventninger fra alle hold. Det er vanskelig å si hvem som skulle startet, om det er venner, familie, sykehuset eller jordmor, men en måte å begynne på, er å dele sine erfaringer, slik som jeg gjorde. Med Instagram-kontoen min ville jeg også vise at det kan gå bra igjen. Når man er midt oppe i det, så er man redd for at det skal være slik for alltid.

Hun mener at det må bli lettere å få hjelp for svangerskapsdepresjon, at hjelpen ikke skal være avhengig av bosted, og at man ikke skal behøve å bli svært syk før man får psykologhjelp. Julie tror at noe av det som gjør at svangerskapsdepresjon ikke blir tatt tak i så fort, er at det er knyttet mye skam til å ikke ha det bra når man har fått et barn. Derfor er det mange som ikke våger å sette ord på de vonde følelsene.

– Det er ikke jeg som skal skamme meg fordi jeg våger å si fra. Det er alle de andre leddene rundt som må tenke litt mer over hva de kan gjøre for at det skal bli lettere for folk å søke hjelp.

Humor og alvor – samtidig

Julie får ofte kommentarer fra andre småbarnsforeldre som synes de morsomme videoene hennes gjør det lettere å takle sin egen kaotiske hverdag.

– Du har uttalt at: «Det er mye alvor i tullet, og mye tull i alvoret». Kan det bli for mye tull, slik at noen opplever at det vanskelige blir bagatellisert?

– Jeg tror ikke det. Jeg synes det er for mye enten-eller. Enten så portretteres småbarnslivet som noe helt forferdelig, der alt er kipt, og der målet er å få barnefri. Eller så har man alt på stell og bruker all tid på barna. Dritt og morsomme ting skjer ofte samtidig.

At det er plass til tull i alvor, mener Julie ikke er ensbetydende med at man skal feie alvoret under teppet.

– Men det må være lov å akseptere at ting skjer samtidig. Hvis vi ikke kunne tulle med at det skjer mye i småbarnsfasen som man er sint for og bekymrer seg over, så hadde det jo ikke vært mulig å holde ut. Jeg vil gjerne være en «rolig og til stede-forelder», og det blir jeg av å
ikke være opptatt av andres forventninger, eller bekymre meg for å ha huset ryddig til enhver tid. Heller rolig og rotete, enn stressa og ryddig! ▪