Kraftstasjonen

Hver eneste søndag finner folk over hele landet sin plass på kirkebenkene. Men det er mye som konkurrerer om vår tid. Noen kjenner kanskje at det frister med en rolig søndag helt uten planer. Andre er ikke vant til å gå i kirka eller på Frelsesarmeen, og det å gå på gudstjeneste kan føles litt fremmed. Er det egentlig så viktig å møte opp på gudstjenester hver uke? 

– Ja! Svarer Nordal kontant. Han er sokneprest i Bogafjell kirke i Sandnes, og har skrevet kapittelet om gudstjenesten i Troshåndboka som kom ut i høst. 

– Jeg sier ikke at du ikke kan møte Gud i naturen eller andre steder. Men gudstjenesten er noe helt spesielt, et fellesskap jeg tror vi alle trenger. Det er her mennesker kommer sammen og Gud møter menneskene som en helhet. Det er ett av de vakreste løftene i Bibelen; det at Jesus sier at der hvor to eller tre samles i hans navn vil han være midt iblant dem, sier han. 

Hvis vi velger bort kirka, mister vi denne fellesskapsdimensjonen.  

– Det er for eksempel neppe tilfeldig at Jesus lærte oss å be Herrens bønn som starter med «Vår far», ikke «Min far». Når vi møtes til gudstjeneste, ser vi også den andre. Jeg mener troen bekreftes i den andres oppmøte. Det at det er noen som kaller oss og trekker oss sammen, vi har en felles søken etter det hellige, etter mening.

Her kan du lese mer om Krigsropet

Alt kan tas med inn 

Gudstjenesten er en feiring. Det er litt underkommunisert, mener Nordal. 

– Vi sier ofte at vi skal gå på gudstjeneste. Det kan skape en følelse av litt tiltak; «jaja, så får jeg gå da». Jeg synes vi skal si at vi skal feire gudstjeneste. For det er det vi gjør, vi feirer oppstandelsen, det at Jesus overvant døden og lovet oss evig liv. Og hvem vil gå glipp av en fest? 

Men hva da når man har perioder hvor livet virkelig er tungt, og man ikke føler for å feire noe som helst? Det er det som er så fint med gudstjenesten, den rommer hele livet, ifølge Nordal. Man kan stå midt i sorg, svik, skuffelse, alle de erfaringene menneskelivet rommer. Alt dette kan man ta med seg inn. 

– Ett av de sterkeste eksemplene på det, er terrorangrepene på Utøya og i regjeringskvartalet. Det skjedde på en fredag. Og det som skjer søndagen etter, er at folk samles til gudstjeneste. Slik kan vi stille oss framfor Gud med sorg og sinne, selv på de mørkeste dagene. Jesus sier jo «kom til meg alle dere som strever». 

På slike dager orker man kanskje ikke noe særlig annet enn å bare være til stede. Da er det så fint at gudstjenesten gjør troen fysisk, mener presten. 

– Bare det at vi tenner et lys, sier amen, korser oss eller synger med på en salme, er viktig. Det gjør at vi øves i å gjenta en hellig handling. 

Og nettopp gjentagelsene er i seg selv viktige, ifølge Nordal. 

– Repetisjon gir oss trygghet, vaner blir etter hvert verdier. Det gjelder også dårlige vaner, men i gudstjenesten kan vi legge dem til side og konsentrere oss om de gode vanene. Tryggheten i gjentagelsene er viktige, ikke minst i situasjoner som den vi er i nå under pandemien. Alt som skjer i gudstjenesten understreker dessuten løftene vi har fått, det at Gud har lovet å være blant oss, tilgi oss og gi oss evig liv.  

Men hva da med dem som kanskje har gitt gudstjenesten en sjanse eller to, men som følte seg litt på utsiden av det hele og kanskje ikke fikk noen særlig følelse av å være nær Gud? Nordal har et enkelt råd: Lytt til sangtekstene!

– Ikke heng deg opp i kanskje ukjente melodier. Det er ikke så viktig om du synger med i starten. Men lytt! Sangen, enten det er lovsang eller salmer, har et element av poesi som tolker livet. Sangtekstene er ment å treffe en nerve i mennesker, en nerve som er en grunnklang i livet. Kjenn etter om teksten treffer noe i deg. 

At sangene faktisk kan forandre, har han selv opplevd da han gikk på bibelskole for 15 år siden. I en periode kjente han seg avskåret fra troen, det var tungt.  

– For meg var det dette å lytte til de andre som sang, som åpnet døra igjen.  

Gi det flere sjanser! 

Noen går innom en menighet for første gang og kjenner umiddelbart at de trives og kan få en tilhørighet her. Andre opplever det kanskje som litt fremmed og rart, og synes det er vanskelig å ikke kjenne noen. Nordals råd er klart: Gi det flere sjanser! 

– Det er veldig viktig at menighetene er åpne for alle søkende, at de som går der ikke bare er interessert i å møte venner, men tar godt imot nye. Men samtidig er det mange tilfeldigheter som spiller inn. Kanskje de som var der akkurat den dagen du dukket opp sto i noe som gjorde at de ikke klarte å ønske nye folk velkommen? Ingen fellesskap er perfekte, heller ikke fellesskapet menighetene kan tilby. Prøv igjen! Og hvis du ikke følte deg inkludert, si ifra! Bare slik kan vi lære og gjøre endringer, understreker han. 

En viktig del av gudstjenesten i Den norske kirke er syndsbekjennelsen. Nordal mener kirka har fått et ufortjent dårlig rykte på grunn av nettopp dette. For synd er ikke akkurat et populært tema. 

– Det handler jo ikke om at folk skal gå rundt og føle seg syndige. Poenget er at alle mennesker gjør feil. Det gjør deg ikke til en dårlig person, det gjør deg menneskelig. Det er en livsbetingelse vi alle deler. Det gudstjenesten gjør, er å gi oss mulighet til å legge det fra oss og gå videre i resten av gudstjenesten og resten av livet med rak rygg.  

Men trenger Gud egentlig at vi kommer sammen for å tilbe ham, eller er det bare vi som har behov for å møtes til gudstjeneste? 

– Jeg tenker at mennesket trenger det, og Gud inviterer oss. Hvis du blir invitert til en stor feiring, trenger hedersgjesten at du kommer? Hedersgjesten vil få gaver og mat uansett, det blir lek og latter selv om du ikke er der. Men akkurat din plass vil stå tom. Uansett hvor mange som er der, er det ingen som kan fylle din plass. Slik er det i menigheten også. Du må ikke komme, det er et fritt valg. Men kommer du ikke, er du savnet.

Åpne fellesskap 

I Frelsesarmeen feires gudstjenester i korpsene (nærmiljøkirkene) hver søndag. Alle er velkomne inn, enten man er aktivt medlem i Frelsesarmeen eller aldri har vært på gudstjeneste før, men er litt nysgjerrig på kristen tro. Gudstjenestene i Frelsesarmeen er ganske frie i formen og kan legges opp på ulike måter. Men det er likevel faste elementer man alltid vil kjenne igjen. 

– Vi har ingen liturgi som sådan. Derfor finner du ikke faste liturgiske elementer som syndsbekjennelsen i våre gudstjenester. Vi har heller ikke noe fast system med at man skal reise seg under spesielle deler av gudstjenesten. Det hender vi reiser oss under en sang for eksempel, men da sier vi ifra. Hovedingrediensene i gudstjenesten er de samme hver gang, men de kommer ikke alltid i samme rekkefølge. Det mest sentrale er bibellesning, bønn og en bibeltale eller preken. I tillegg har musikk alltid vært veldig viktig, forteller major Ann Pender, programsjef i Frelsesarmeen.

Gudstjenestene ledes ofte av korpslederne, men de står helt fritt til å invitere andre til å lede hele gudstjenesten eller tale. Bønn er alltid en viktig del av gudstjenesten, som regel i form av fri bønn. Det kan være noen som ber fra talerstolen, eller at det settes av tid der hvem som helst kan ta ordet og be. Dessuten vil du i alle Frelsesarmé-lokaler finne en botsbenk.  

– Ordet botsbenk kan høres alvorlig og litt fremmed ut, men det er ikke noe mystisk med den. Egentlig er det rett og slett et sted i rommet der man kan knele og be en bønn, forklarer Pender.  

– Noen ganger er det mulighet til å skrive bønnelapper der også, hvis du for eksempel vil at menigheten skal be for noen du kjenner. Ofte kan noen komme og be sammen med deg hvis du vil. Noen ganger blir jeg berørt av en sang eller av bibeltalen, og kjenner at nå ville det være godt å be en bønn ved botsbenken. Det å gjøre noe fysisk, å gå dit og knele, kan føles godt i seg selv. 

En kraftstasjon for livet 

Ofte vil du også få høre vitnesbyrd under gudstjenesten. Det kan være noen som har blitt spurt på forhånd om å snakke om et tema, som for eksempel hva Jesus betyr for dem. Andre ganger er ordet fritt, og folk i menigheten reiser seg og deler noe. 

– Jeg synes det er veldig verdifullt. Da er det folk som forteller om det de står i, det som er viktig for dem akkurat da. Samtidig tror jeg det er viktig å minne om at verken det å dele vitnesbyrd eller å be høyt er noe som forventes. De fleste på gudstjenesten sier ingenting høyt. Noen synes det er fint å ta ordet og dele, andre ikke. Det gjelder også mange som har gått i menigheten i mange år.   

Musikk har også alltid hatt en sentral plass i Frelsesarmeen. Her finner du ikke noe kirkeorgel, men ofte piano, gitar, trekkspill og noen steder et hornorkester.  

– I Norge har det tradisjonelt vært brukt mye trekkspill og gitar. Nå har mange korps et mer moderne uttrykk med trommer, bass og gitarer. Dessuten er det ofte forsangere, sier Pender. 

Men det aller viktigste med musikken er sangenes innhold. De handler gjerne om sentrale ting i troen, som frelsen, lovprisning, hva Jesus har gjort for menneskene, og det at alle kan komme til Jesus.  

– Sangene har en tyngde, de forteller om noe viktig. 

Et element du alltid vil finne på Frelsesarmeens gudstjenester, er en preken eller bibeltale. Den kommer ofte ganske sent. 

– Ofte leder andre elementer i gudstjenesten opp til den, sangene vi synger kan ha samme tema, for eksempel. 

Men det viktigste er at talen ikke bare skal være noe det er godt å høre på der og da. Innholdet skal være noe den enkelte kan ta med seg og som kan ha innvirkning på hverdagen. Dersom talen handler om nestekjærlighet og den barmhjertige samaritan, vil taleren kanskje ta med konkrete eksempler på hvordan vi kan gjøre noe for andre i vår hverdag. 

– Det samme gjelder egentlig hele gudstjenesten. Den skal ikke bare være noe vi gjør på søndag klokka 11, gudstjenesten er en kraftstasjon for resten av uka! 

Penders beste råd til nye folk på gudstjenester, er å bare være åpen.  

– Kjenn etter: «Hva er det Gud vil si meg i dag?» Det gjelder også resten av menigheten, ikke bare nye. Gud kan bruke alt til å tale til oss. Og så er det viktig at ingen trenger å prestere noe på en gudstjeneste. Alle er velkommen i fellesskapet uansett hvor de er i livet, understreker hun.