Kreativ stødighet

Ellen Andrea Wang finner musikk i det meste. Utenfor hjemmet på Ottestad bidrar både fuglereservat og togtrafikk til et spennende og variert lydbilde, en beskrivelse man også kan bruke om hennes egenkomponerte musikk.

– Jeg har alltid likt å ikke forholde meg til en sjanger. Mitt musikalske hjem fant jeg et sted mellom jazz og pop. Jeg liker å leke med ulike musikksjangre og tøye litt grenser. Noen ganger synes jazzfolka jeg har tøyd det litt langt, så man faller mellom to stoler. Men det er noe spennende og motiverende i det, sier hun.

Som datter av en jazzprest og en klassisk skolert pianistmor, var musikken en naturlig del av barndommen. Selv om hun tidlig fikk en fiolin i hendene og spilletimer med Rolf Bækkelund, var det likevel platene med Chick Corea, Jan Garbarek og Keith Jarrett som fristet mest.

– Jeg skjønte kjapt at jeg aldri ville bli førstefiolinist i et orkester, jeg var ikke flink til å øve, innrømmer hun.

For fire år siden kjøpte hun og ektemannen boligen Villa Bjørk, som på folkemunne ble kalt «Pippi-huset». Fra vinduene kan man bak store åkrer skimte Mjøsa. Et flott sted å være når man først skal bedrive sosial distansering. Dessuten er kanskje ikke livet så annerledes enn det ville vært uansett. I november ble de nemlig foreldre til Ellinor.

Om å finne sin plass

Da Ellen var 16 år gammel, reiste hun på en musikkfestival i Praha med tensingkoret. Der skjedde det noe som skulle vise seg å bli utslagsgivende for hennes videre musikkliv.

– Vi gikk innom en instrumentbutikk, og der kjøpte jeg meg en kontrabass og fikk den med på bussen tilbake til Norge.

Det noe ukonvensjonelle valget passet henne godt. Hun kjente til svært få som spilte kontrabass, og det var viktig for henne å ikke ha mange å sammenligne seg med. På de andre instrumentene ville det alltid være noen som var bedre, dessuten var det viktig overføringsverdi fra fiolin til kontrabass. Et annet viktig element var hennes ønske om å være kreativ og improvisere, noe som føltes vanskelig etter den klassiske skoleringen på fiolin.

– Jeg opplevde at klassisk musikk var satt i noen rammer jeg ikke klarte å frigjøre meg fra. Det måtte bli et instrumentskifte, og da var det bare å velge det største instrumentet med de beste vitsene, smiler hun.

Det var da det virkelig løsnet. Selv om valget av instrument førte til at øving stort sett foregikk alene. Ikke mange medelever så nytten av å implementere det største strykeinstrumentet i sine punkeband. Men Ellen fant etter hvert musikalske fellesskap, blant annet i storband og små jazz-grupper.

– Med kontrabassen følte jeg at jeg fant mitt musikalske «jeg». Det var der jeg uttrykte meg best, og det var den rollen jeg likte å ta, bak der sammen med trommisen. Jeg ville være med å skape fundamentet og «grooven» i musikken, sier hun.

Etter videregående gikk hun ett år på Ten Sing Norway før hun bestemte seg for å melde seg til opptaksprøve på Musikkhøgskolen. Hun ble både glad og overrasket da hun kom inn på første forsøk.

– Jeg sto i øvingsrommet før audition og gjennom vinduet kunne jeg se rett på Menighetsfakultetet. Da tenkte jeg: «Det blir der eller her.»

Det ble hele sju år på Musikkhøgskolen. Først musikkpedagogikk, deretter en master i jazzimprovisasjon.

Ut i verden

Når nye kandidater avholder sine opptaksprøver på Musikkhøgskolen, er det vanlig at det settes sammen et ensemble av studenter for å akkompagnere. Et år Ellen hadde denne oppgaven, ble hun kontaktet av jazztrommeslageren Pål Thowsen, som hadde sittet i juryen. Han ville ha henne med i bandet sitt.

– Plutselig var jeg på Europa- og Asia-turné med Dag Arnesens trio «Norwegian Song», samtidig som jeg gikk på skolen. Det er også en av grunnene til at Musikkhøgskolen tok sju år, ler hun.

Siden den gang har karrieren vært fylt med mange forskjellige prosjekter, i både eget og andres navn. I oktober 2016 kåret den anerkjente avisen «The Guardian» henne til en av fem kvinnelige jazzmusikere å se opp for, med følgende begrunnelse: «En dominerende tilstedeværelse i ethvert ensemble hun spiller i. Henne myke tone og vokale presisjon balanseres alltid av den tunge og selvhevdende grooven fra kontrabassen.»

En trygg tro

Ellen har hele livet hatt sitt åndelige hjem i statskirken. I en periode, før de flyttet ut av Oslo, var kirken også deres fysiske hjem, nærmere bestemt presteboligen i Vålerenga kirke. Mens de bodde der, dirigerte hun og mannen Vålerenga barnekor.

– Det er noe fantastisk og oppdragende i det å synge sammen i kor. Også fikk vi snakket med barna om betydningen av innholdet i sangene.

Hun beskriver sin egen tro som stabil.

– Jeg har alltid kalt meg kristen, og jeg har følt at jeg har hatt et forhold til Gud på et eller annet vis. For meg er det med troen som med musikken. Den har alltid vært der.

Hun mener at jazzimprovisasjon og Gud har noen fellesnevnere.

– Det er noe som skjer i øyeblikket. Den interaksjonen og energien er vanskelig å sette ord på, sier hun før hun på humoristisk vis likevel forsøker:

– Det er med Gud som med jazzimpro, man skjønner det ikke helt, ler hun.

Selv om forståelsen ikke alltid er til stede, har hun ikke hatt noe ønske å om å stille spørsmålstegn ved troen sin.

– Gud er der uavhengig av meg. Jeg merker at Gud er lett å glemme om man ikke oppsøker ham. Derfor er jeg veldig glad for at jeg alltid har vært aktiv i det kirkelige miljøet. Det har vært en trygg havn å stadig vende tilbake til.

Hun setter stor pris på de kristne høytidene, spesielt påsken.

– Påsken har alltid vært favoritthøytiden min. Da har man tid til selvransakelse, uten at julens gavehysteri fjerner fokus.

Hun ser ned på Ellinor som krever morens oppmerksomhet.

– I møtet med et lite barn blir underet, og det å tro på noe større enn seg selv, forsterket.

Hun snakker også varmt om verdien av at man som barn og ungdom får tilbud om en scene i sine menigheter, selv om kvaliteten på musikken ikke alltid er direkte publikumsvennlig.

– Nesten alle musikere i dag har jo et forhold til tensing eller andre klubber hvor de har fått en mulighet. Et sted hvor man får lov til å synge solo, selv om man ikke er så flink til å synge, eller om du er en trommeslager uten god timing. Der er det andre verdier som gjelder.

Samspill med Sting

Det er sjelden Ellen blir intervjuet uten å bli spurt om den gangen hun fikk opptre sammen med Sting. I 2016 delte hun scene med den verdensberømte musikeren. I to år hadde hun turnert med trommeslageren Manu Katché, som hadde spilt mye med Sting. Iblant arrangerer Katché store konserter hvor han inviterer venner til å opptre. Ellen var allerede på plass, og Sting sa også ja til å stille.

– I det miljøet sender ikke folk deg en blekke med noter for at du skal forberede deg. Der er det møt opp og «se hva som skjer».

Det er en holdning Ellen liker, ettersom det krever litt av en.

– Dagen før konserten øvde vi i et øvingslokale i en kjeller i Paris, og plutselig dukket Sting opp, tar frem bassen og spør hva vi skal spille. Det var vilt. Da følte jeg at jeg hadde nådd toppen.

Så slo musikerlivets realiteter inn.

– To dager senere er jeg tilbake i Norge og spiller konsert med Østre Toten storband. Du skal uansett prestere ditt beste. Jeg liker at musikertilværelsen er så kontrastfylt på alle mulige måter, det er i seg selv et slags kick. Du skal aldri undervurdere publikummet som hører på.

Alltid musikk

I tillegg til sine egne band og prosjekter som siste albumutgivelse «Blank Out» og det spellemanns- vinnende jazz/pop-bandet «GURLS», er hun en ettertraktet musiker for flere anerkjente artister, både nasjonalt og internasjonalt. Denne høsten skulle plateslipp av det nye albumet «Closeness» kombineres med konsertturné. Selv om hun krysser fingrene for at den kan gjennomføres som planlagt med en svenske og brite i bandet, ser hun fordelene med at man i år har blitt tvunget til å tenke nytt. Spesielt når det gjelder miljøbevissthet.

– Jeg har tenkt mer på dette de siste årene. Hva som går an å få til når man først er på reise. For fire år siden reiste jeg til Cayenne i Fransk Guyana for å gjøre én spillejobb. Halve kloden for én jobb! Det er jo «høl i hue».

I en tid hvor det meste av konserter og arrangementer har blitt avlyst, og mange avgjørelser står på vent, har Ellen også fått tid til å tenke langsiktig.

– Jeg ser at jeg ikke har kapasitet til å turnere slik jeg har gjort de siste fem årene. Lysten til å ha 200 reisedøgn i året er heller ikke der, og det har kanskje noe med hun her å gjøre, sier hun og ser ned på datteren som roes i morens fang.

– Jeg underviser litt på Toneheim folkehøgskole og litt på musikklinjen på Create – Lillehammer kreative videregående skole.

Hun forteller at hun kan bli lei av å fokusere på egen selvrealisering, og setter derfor pris på å kunne bidra og hjelpe neste generasjon med musikere.

– Gi det videre, rett og slett. Det er noe veldig viktig jeg har med meg fra miljøet jeg kommer fra.

Men uansett hvor veien går, er hun overbevist om at livet vil preges av musikk.

– I en eller annen form kommer det til å handle om musikk, ja. Det er vanskelig å se for seg et liv uten.