Levd liv som jobb

Alkoholmisbruket gjorde at han holdt på å miste alt. Selv greide han å stoppe ruskarusellen i tide. Datteren klarte det ikke. Selv om han mistet en av sine kjæreste, har ikke Svein Bore sluttet å kjempe for at andre mennesker skal få et rusfritt liv. 70-åringen kunne egentlig ha trukket seg helt tilbake fra arbeidslivet nå. Likevel er han tilkallingsvikar på Frelsesarmeens behandlingssenter i Stavanger (FAB). Her kommer mennesker som trenger hjelp til å bli rusfrie. Svein Bore får en egen kontakt med både pasienter og pårørende, for han vet så altfor godt hvilke krefter det er de kjemper mot. Men hvordan hadde det seg at han, som vokste opp i et trygt og godt hjem, lyktes godt i både arbeidslivet og familielivet, og ikke engang likte smaken av alkohol, kunne få livet sitt totalt styrt av rus?

– Det var selve rusen jeg likte. Det førte til at jeg fikk et unaturlig drikkemønster, forteller Svein.

Les mer om Krigsropet her

Det skulle sette et stadig sterkere preg på livet. Svein gjorde det bra som selger i et anerkjent firma. Lønnen var god, og som 25-åring bygde han hus sammen med kona. Etter hvert fikk de en datter og to sønner. Alt var tilsynelatende greit, men på jobbreisene ble brennevinsflaska en fast følgesvenn. Etter hvert drakk han ikke bare i helgene sammen med venner, men også i ukedagene, alene på et hotellrom.

– Til slutt ble det slik at jeg jobbet om dagen og drakk når jeg hadde fri.

– Hvordan er det å leve når avhengigheten styrer livet?

– Det er å leve med en besettelse. Etter hvert var det overhodet ikke gøy å drikke, men det var noe i hodet mitt som gjorde at jeg bare måtte gjøre det. Det er så sterke krefter. De styrte meg mot avgrunnen. Jeg hadde ikke levd i dag om jeg ikke hadde klart å slutte med alkohol.

Da han nærmet seg 45 år, brant det for alvor rundt ham. Økonomien skrantet, kona ville gå fra ham og lennsmannen stoppet ham stadig for å sjekke at han ikke kjørte i beruset tilstand.

– Da konsekvensene ble større og større, innså jeg at jeg trengte hjelp. Jeg fikk også press fra familien til å gjøre noe.

Vendepunktet

Redningen ble Vangseter behandlingssenter. Der var det Anonyme Alkoholikers (AAs) 12-trinnsmodell han skulle følge. Den var tøff og intensiv, men en god behandler hjalp ham gjennom den. Kona sa at hun våget å satse videre på ham fordi han tok imot behandlingen. Det ble også en motivasjon til å fullføre.

– Vangseter legger opp til at man skal fortsette å gå på AA sine møter, eller tilsvarende opplegg, etter behandling, og det har jeg gjort. Det var veldig positivt for meg å bli fanget opp i et ettervern. I tillegg til å møte folk som har vært gjennom det samme som meg, reiste jeg og kona mye på turer sammen med andre par fra AA. Det var også viktig at kona mi fikk møte andre pårørende.

Han vet at selv om man kutter ut rusen, blir ikke rustankene automatisk borte.

– Forskning viser at hvis en rustanke får lov til å sette seg i 14 dager, vil personen sannsynligvis gå ut og ruse seg. Hvis man snakker om rustankene, kan man redde seg inn. Det er det vi gjør i mitt ettervernnettverk.

Siden høsten 1995 har ikke Svein drukket en dråpe alkohol.

Den store sorgen

I noen få år var livet godt, men så begynte bekymringsmeldingene om datteren å komme. Marianne hadde alltid klart seg bra. Hun hadde vært en pådriver for at faren fikk hjelp. Nå viste det seg at hun selv slet med rus. Svein skjønte at han måtte gjøre noe for å hjelpe henne og de to små barnebarna.

– Jeg måtte ringe til barnevernet. Det er den verste telefonen jeg har tatt i hele mitt liv. Det endte med at barna hennes ble sendt i beredskapshjem. Jeg fikk Marianne inn på den samme behandlingen som jeg hadde hatt, men hun var ikke motivert. Deretter fikk hun plass på Vestlandsklinikken, der jeg selv jobbet, men hun fikk det ikke til der heller.

Svein og kona hadde trodd at de var for gamle til å bli fosterforeldre for barnebarna, men da de fant ut at det ikke var tilfelle, flyttet guttene på to og fem år inn til dem. Det som nå skulle hende, er nesten ufattelig. I 2001 ble faren til den eldste gutten skutt og drept. Året etter skjedde akkurat det samme med faren til den yngste gutten. Bare måneder etterpå døde Marianne av en overdose.

– Vi hadde tre begravelser på to år. Det var tøft.

– Hvordan taklet du sorgen og ansvaret uten å begynne å drikke igjen?

– Da Marianne var død, ringte min fantastiske fastlege og spurte om det var noe han kunne hjelpe med. Jeg hadde så lyst til å be om piller. Men fordi jeg hadde kona og nettverket mitt, så stod jeg i det, selv om det var veldig vanskelig.

Svein jobbet mye, og vekta raste ned til 49 kilo. Til slutt var det en kamerat på AA som også hadde mistet et barn, som ba ham om å søke hjelp. Denne gangen gikk ferden til en klinikk på Bolkesjø der han fikk hjelp av en terapeut som hadde spesialisert seg på sorg.

– Hovedfokuset var å sette ord på sorgen, Det ble mye gråt og mange følelser, men etterpå ble det mye lettere. Før dette oppholdet bodde Marianne i hodet mitt. Det hjalp ingenting at de rundt meg fortalte at jeg hadde gjort alt jeg kunne for henne. Jeg slet med skyldfølelse likevel. I dag savner jeg fortsatt Marianne, og jeg snakker mye om henne, men hun bor ikke lenger i hodet mitt slik at det blir en belastning. Etter behandlingsoppholdet ble jeg mer fokusert på guttene hennes, som har klart seg godt.

Samling etter stormen

Svein bruker de dyrekjøpte erfaringene som alkoholiker og som far til en rusavhengig for alt de er verdt. På konferanser og åpne kvelder for pårørende forteller han ofte sin historie.

– Mange har ingen å dele tankene med. Da jeg og kona var aktive i ettervernet, lærte vi å være åpne og ærlige om hvordan vi hadde det. Å grine og snakke om følelser, var nytt for meg. Jeg forsøker å hjelpe andre pårørende ved å fortelle at det går an å komme videre. Til pasientene sier jeg ofte at det ikke er en skam å be om hjelp. Jeg sier også at «det er tøft nok å være aktiv i rusen, men det er enda tøffere for de som ‘eier’ dere.» Å se at en av de nærmeste er på vei til å gå til grunne, er det aller verste.

Mest av alt vil Svein formidle at livet kan bli bra igjen, uansett hva man har vært gjennom.

– Jeg har et rikt og rusfritt liv. Ikke minst setter jeg pris på den fantastiske familien min. Jeg pleier å si at når man kommer seg gjennom stormen og sorgen, så blir det samling. Alle led jo et tap. Jeg og kona mistet en datter. Sønnene mine mistet en søster. Barnebarna mistet både mor og far. Sorgen har nok gjort at vi har holdt enda mer sammen enn normalt. Vi drar ofte på fine turer, og da sitter vi ikke og syter over alt det vanskelige som har vært. Vi koser oss.

Han med lyset

Svein jobber primært i aktivitetskomiteen på FAB, men stepper også inn i andre oppgaver når det trengs. Han smiler når han forteller om gutten han nylig møtte på en annen avdeling, og som etter en stund utbrøt; «Å, ja. Du er han med lyset. Jeg har hørt om deg». Svein har nemlig et fast ritual hver morgen som han deler med pasientene «sine». Han tenner et lys og leser noen ord for dagen. Ofte ber han Sinnsrobønnen: «Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen». Denne bønnen lærte han i AA, og som nylig tørrlagt alkoholiker, brukte han den veldig ofte.

– Jeg vokste opp i et helt vanlig hjem, og jeg er døpt, konfirmert og gift i kirken. Jeg hadde vel en tro, men jeg praktiserte den ikke. Troen betydde mye mer for meg da jeg ble edru. Det ga meg mersmak å be Sinnsrobønnen, den utgjorde en forskjell i livet mitt. Den hjalp meg når jeg måtte begynne et helt nytt liv som 45-åring. Jeg er helt sikker på at det finnes en Gud som har holdt sin hånd over meg.

Etter morgenbønnen setter Svein seg på trappa med en kaffekopp og reflekterer over dagen.

– Da kjenner jeg en takknemlighet over at jeg får lov til å ha det livet jeg har. Jeg gleder meg både til å kjøre til jobb og til å kjøre hjem igjen. For meg har Frelsesarmeen vært en uvurderlig arbeidsgiver. Jeg er jo pensjonist, men jeg er så takknemlig for at jeg får lov til å bidra ennå. Jeg har jo ikke den teoretiske utdannelsen som de andre, men jeg pleier å si at jeg har den dyreste. ▪