Liten båt, stort anker

Skøyen kirke er det mange vil kalle en praktisk kirke. Det tradisjonelle våpenrommet er byttet ut med en innbydende kafé hvor man lett får videre tilgang til kirkerommet. Det er i denne kafeen vi møter Arve Juritzen, et kjent ansikt for alle som eide et tv-apparat på 90-tallet. Det mange ikke vet er at han de siste årene har gått fra verv til verv i Den norske kirke.

– Jeg tenkte at ved å gjøre dette, kommer man sikkert nærmere Gud. Det gjør man ikke, men man kommer nærmere stikkontakter, lyspærer og budsjetter, svarer Juritzen på spørsmål om hvordan han havnet i menighetsrådet for fire år siden.

I fjor ble han også stemt inn i bispedømmerådet og Kirkemøtet.

– Jeg har valgt å gå inn i faggruppen for gudstjenestene, og der blir det forhåpentligvis litt mer diskusjon rundt tekster og teologi. Det synes jeg det er spennende å være med på.

Andaktsholder for NRK

I januar var det nok flere som stoppet opp da de hørte Arve Juritzen i morgenandakten på NRK radio. Stemmen mange først og fremst forbinder med replikken «Er endelig svar avgitt?», kom nå med trosrefleksjoner, fadervår og velsignelsen. Det er få prester og menighetsledere forunt å snakke til den samme lyttermassen som hører statskanalens andakter – omtrent 300 000, og denne januaruken var det Juritzen som skulle få snakke om tro til mennesker som lytter som en del av sin daglige morgenrutine, på badet, ved frokostbordet, eller på parkeringsplassen etter å ha levert barna i barnehagen. Tre minutter med fokus på noe større.

– Det er veldig lenge siden jeg har gjort noe som har gitt så mye respons fra folk jeg ikke kjenner. Vi snakker ikke bare om «tommel opp» på Facebook, men mange har skrevet at det jeg sa betydde noe for dem, forteller han.

Juritzen var tydelig på at troen var blitt viktig for ham, og han avsluttet andaktsrekken med å fortelle om sitt besøk i en fjellkirke i Sør-Frankrike:

«Men der og da, lent inn til Chapelle Notre Dame du Roc, helt alene, 903 meters til værs, kjente jeg tydelig at det å ha en tro, det er et viktig anker.
Et anker våre forfedre har bygget på fortellinger om en 30 år gammel mann – han som skapte en vei som fortsatt er trygg å gå.»

En hjelpsom gymlærer

Arve Juritzen er fra Pukerud – ifølge ham selv et sted mellom Drammen og Mjøndalen hvor toget stoppet i gamle dager. Familiens hus lå helt i utkanten av skolekretsen, og det var få å leke med i nærheten. Skoletiden var alt annet enn lett. Kanskje var det et dårlig tegn da han ikke stod på listen med elever som ble ropt inn av rektor første skoledag. For barn som Arve, som slet med både dysleksi og dyskalkuli, er det desto viktigere å lykkes i andre aktiviteter for å trives på skolen. I en klasse hvor de aller fleste sparket fotball, og i en tid hvor de lokale klubbene, Strømsgodset og Mjøndalen, gjorde det sterkt i toppen av norsk fotball, ble det sosialt tøft når egen ballkontroll var begrenset.

– Det finnes ingen som har prøvd å sparke fotball så mye som meg uten å få det til, sier han.

Men gymlærer Egil ga ham en nøkkel til et rom fylt med alt som trengtes for å lage skoleavis. Konfirmasjonspengene brukte han på å kjøpe et kamera, slik at han kunne frilanse for lokalavisen. Det gikk bra, og det gikk fort. Allerede som 18-åring tjente han nok til å erklære seg økonomisk uavhengig og flytte hjemmefra. Den første dagen på sommerjobb som fotograf i Se og Hør ble han tatt for å være journalist av bladets beryktede redaktør, Knut Haavik.

– Jeg torde ikke fortelle at jeg egentlig var ansatt som fotograf, så slik ble jeg journalist!

Med tiden fristet fjernsynet. Arve Juritzen ble et kjent ansikt på skjermen, med stigende kurve fra startslakt til stjernestatus – fra programlederdebuten i en intervju-serie med datidens største kjendiser på NRK, via nyhetsanker-jobb på TV3, til det virkelig løsnet som programleder for publikumsfavoritter som «TV 2 hjelper deg» og «Vil du bli millionær?» på TV 2. I flere år var han et av de mest kjente ansiktene fra tv-ruta. Da han skulle bli far, trakk han seg tilbake fra rampelyset for at datteren skulle få en mer skjermet oppvekst. Han gikk inn i forlagsbransjen, og fant sin egen vei, der også.

– Historiene man finner langs motorveien interesserer meg ikke, men på sideveiene finner man spennende ting.

I 2019 solgte han forlaget til Petter Stordalen. Nå er han klar for nye utfordringer.

– Hvert tiår fornyer jeg meg. Jeg skal ikke nødvendigvis tilbake på skjermen, men jeg er i gang med å jobbe meg inn i tv-bransjen igjen.

Han blir fortsatt gjenkjent av mange, og noen har ekstra gode grunner for å ikke glemme.

– I fjor kom en mann bort til meg på gaten og sa: «Du kjenner ikke igjen meg, men du ga meg en million kroner.»

Rom for alle

Den kristne troen har han alltid hatt, selv om den lenge ikke ble viet mye oppmerksomhet.

– Bestemor var i Sjømannsmisjonen, og det oser av varme når jeg tenker på den tiden. Bare godt og veldig «nedpå». Vi gikk ikke mye i kirken, men jeg var med på søndagsskolen som lå idyllisk til i et lite, rødt hus nede ved elven. Dette har vært med meg som et anker videre i livet.

I en av morgenandaktene han holdt på NRK i januar, forteller han om da han satt på Theatercaféen og nærmest ut av ingenting reiste seg og sang «Min båt er så liten og havet så stort, men Jesus har grepet min hånd ...»

– Noen mener at du ikke er kristen nok om du ikke har kjent Den hellige ånd kaste deg over ende. Sånn er det jo ikke. Den hellige ånd er en kraft vi kjenner på forskjellige måter, så kanskje var det Ånden, den gangen i Theatercaféen?

Han hadde ikke sunget denne enkle søndagsskolesangen på over 30 år, men sier at det var som om noe våknet i ham.

– Søndagsskolegutten hadde nok vært litt i dvale før dette.

Juritzen utdyper ved å fortelle at hans aktive kirkeliv ble parkert da han sto frem som homofil for mange år siden. Mye ble sagt og skrevet om kirkers og trossamfunns holdning til homofile i denne perioden.

– Den gangen var jeg dessverre ikke modig nok til å stå imot. Jeg tenkte at kirken ikke ville ha meg. Da måtte man velge dette livet eller kirken, og det er ikke et valg. Du kan prøve terapi eller hva som helst, men sånn er det.

Nå er han opptatt av at kristendommen må romme alle.

– Vi må akseptere alle syn, men ikke at man ikke respekterer hverandre. Det er ikke mulig å få alle til å gå i takt. Nå ser vi at det er mange som finner sin plass i kirken og trossamfunnene igjen. «Den som er uten synd kan kaste den første steinen», sa Jesus. Det er det aller viktigste for meg, ikke bare i det kristne livet, men i all omgang med mennesker. Det kastes fortsatt alt for mange steiner. Når folk spør meg hvordan jeg kan kalle meg kristen, sier jeg at vi er på vei. Vi må være tålmodige. Vi har holdt på med disse tekstene i to tusen år, men vi er fortsatt på vei, sier han.

Ordene fra Rose

En annen hendelse som var med på å endre troslivet, var møtet med biskop Rosemarie Köhn rundt årtusenskiftet. Arve hadde fått en idé om å lage en tv-serie hvor han skulle reise i Jesu fotspor sammen med biskopen. Under deres første møte ga han uttrykk for at han var usikker på om han var rett mann for oppdraget, om han trodde nok til å kunne ta denne rollen. Rose, som han kaller henne, så mildt på ham og sa: «Ingen tro er for liten.» Da han senere fikk en datter, var denne lille troen nok til å ønske å gi henne det samme trosfundamentet han selv hadde fått igjennom søndagsskolen. Dermed søkte han seg til Skøyen kirke.

– Skolen har ikke den oppgaven lenger. Hun kom hjem fra skolen med blå elefanter, buddhastatuer og Jesus i en stor suppe, og skjønte ingenting.

Med årene har troen blitt dypere og kirkebesøkene hyppigere, men for en mann som gjennom hele sitt liv har fortalt andres historier, kan det nesten føles rart å sitte passiv og bare ta imot under en gudstjeneste. Derfor setter Arve Juritzen stor pris på å kunne delta som tekstleser og medliturg.

– Det har gitt gudstjenestene et helt nytt innhold og mening for meg. Det handler også om at jeg da må forberede meg og lese bibeltekstene på forhånd, sier han og forteller om utfordringen han skal møte kommende søndag:

– Da er det barnedåp, og jeg skal lese om da Jesus gjorde vann til vin. Er det greit å lese om det i barnedåp, da? Vi får se hvordan det går!