Livet komprimert

– Påsken for meg er en refleksjonstid, sier forfatter Edvard Hoem.

– Jeg bruker påsken på å tenke gjennom de store sammenhengene enda en gang, og gå på en gudstjeneste eller to. Og så jobber jeg, for jeg kan ikke legge en roman til side og ta ferie. Hvis jeg slipper romanpersoner og ikke tenker på dem noen dager, da er det fare for at de går i oppløsning.

Utenfor Hoems kontor på Majorstua i Oslo er fortauene fulle av travle mennesker på vei hjem fra jobb, endelig ute av hjemmekontoret, og butikkene fylles opp igjen. Inne på forfatterens kontor er det de samme rutinene som gjelder, pandemi eller ikke. Han kaller dem «rutinenes velsignelse». Han møter opp på kontoret hver morgen, alltid med slips. Ofte møter han ingen i løpet av arbeidsdagen, men det er helt utenkelig å sitte hjemme og jobbe i pysj og morgenkåpe som mange har gjort under pandemien.

– Det ville vært totalt moralsk nedbrytende. Jeg jobber konsentrert fram til tolv, tar en lunsjpause, og så jobber jeg noen timer igjen. Eller så skriver jeg 5000 tegn før lunsj og 5000 etter. Det var en som sa til meg at «det handler vel ikke om hvor mange tegn du skriver om dagen, spørsmålet er vel om det er bra eller ikke». Men skal man gå jorda rundt, må man dele det inn i dagsmarsjer, sier forfatteren.

Salmer i et evig kor

På veggen på kontoret, blant bilder av barn og barnebarn, henger et bilde av gården Hoem utenfor Molde.

Den er med i romanene han har skrevet basert på sin slekts historie. I 1876 ble gården delt mellom to brødre. Da den ene broren dro til Amerika med familien, gikk hans del av gården ut av slekten, og ble etter hvert stående og forfalle. Helt til Hoems foreldre fikk kjøpt den tilbake på 60-tallet, og Edvard Hoem fikk kjøpe det gamle tunet. Han har brukt 40 år på å sette i stand det forfalne gamlehuset og sette opp nye bygg, så det igjen er et gårdstun her. Selv om han har bodd i Oslo i 50 år og er glad i byen, er det på denne gården han hører hjemme. Naturen i dette området er også å finne i mange av diktene hans. Noen av de beste har han samlet i boka Ute, langt der ute, som kom ut før jul. Troen og håpet skinner gjennom mange av disse tekstene, og også for mange av personene han skriver om i romanene sine, betyr troen svært mye. Men Hoem vil ikke kalle seg verken kristen forfatter eller salmedikter.

– Jeg tror ikke det ville være riktig at jeg skulle ta på meg noen prestemaske. Som forfatter skal jeg fremstille mennesker som tror eller ikke tror, og jeg må skrive slik at det er åpent også for dem som ikke tror. Det betyr ikke at jeg feiger unna noen temaer, men det er stor forskjell på å være forfatter og å være en som skal forkynne Guds ord.

I tillegg til de mange diktene, har Hoem etter hvert skrevet mange salmer. Han mener det er viktig at en god salme har noe tidløst ved seg. Og det må være en tekst som det gir mening å synge sammen med andre.

– Man kan selvsagt synge salmer alene også. Men egentlig synger vi i et langvarig kor som har vart nesten tilbake til 300-tallet, der både levende og døde synger i det samme koret og håper at Gud skal høre. Salmene både før og nå handler ofte om en bønn om at Gud skal se oss, høre oss. Men også om at vi ser Gud og løfter Gud opp gjennom sang.

Hoem mener ellers det ikke finnes noe entydig ideal for hva en god salme er.

– Det er mange forskjellige Kristus-bilder, og det er mange ulike situasjoner som skal fanges opp av en salme. Derfor er det veldig bra at salmeskrivere skriver forskjellig.

Selv har Hoem ofte fokus på et dennesidig bilde av Jesus når han skriver. Skulle han skrevet en biografi om mannen fra Nasaret, ville den handlet om mennesket Jesus. Han tror noe av grunnen til at Jesus føles irrelevant for mange i dag, kan være at vi så sjelden blir minnet om at han var et menneske. Som oss.

– Bildene av Jesus som himmelkongen og seierherren ble jo veldig dominerende en periode. Det er én side av saken, som handler om teologiske spørsmål. Ting du tror på eller ikke tror på. Men han var også et menneske som levde i enkle kår, samlet en flokk rundt seg, som ble dømt til døden etter påstander om at han hadde spottet Gud.

Hoem håper det er et evig liv der han kan få møte sine kjære igjen. Han beskriver det som et levende håp.
– Slik står det jo flere steder i Bibelen også, det beskrives som et håp, mer enn noe vi kan være bombesikre på.

Det evige liv her og nå

Uansett er det livet her og nå han er mest opptatt av, også i troen. Han forteller om en prest han nylig hørte, som snakket om det at Jesus skal komme igjen, og at de første kristne trodde den dagen var rett rundt hjørnet. Siden har mange sekter satt en konkret dato for når de trodde Jesus skulle komme tilbake.

– Men så sa hun det som jeg tror på, som er at Kristi gjenkomst er når han kommer tilbake til hvert enkelt menneske. Jeg tenker ikke at dette skal skje på en bestemt dato i historien, det er utenfor tiden. Det skjer hele tiden at han kommer tilbake, ved at folk tar imot budskapet. Jeg hadde en religionslærer på gymnaset som sa at «det evige livet, det begynner her og nå». Det syntes jeg var fint sagt, det har jeg tatt med meg.

Nettopp Jesu menneskelighet, og tanken om en Gud som er blant menneskene og står på de fattige og lidendes side, bidro til at Hoem selv fant tilbake til troen etter mange år langt borte fra den. Han vokste opp med en far som var lekpredikant, og beskriver troen i hjemmet som «praktisk rettet». Det var kveldsbønn og noen ganger husandakter. Fordi faren var predikant, ville han helst ikke at familien skulle gå på kino, drikke alkohol eller banne, fordi det spilte tilbake på ham. Ellers var det ikke strengt hjemme. Men etter hvert beveget Hoem seg langt unna alt som hadde med kristen tro å gjøre. I rundt 15 år satte han veldig sjelden sine ben i et gudshus. Men selv da, fulgte tankene om mannen fra Nasaret ham.

– En venn sa til meg at en gang at «du har begynt å tenke mer på Jesus, ja, den mannen er ikke så lett å komme forbi for noen». Det er sant, uansett hva man mener om oppstandelsen og hele greia, så er det ikke så lett å komme forbi akkurat den personen evangeliet forteller om.

Så, i 1995, fikk han en forespørsel fra sønnens lærer om å skrive en salme til klassen hans. I samme periode var han på reise i Nicaragua og møtte kjente frigjøringsteologer som inspirerte ham. En av dem, Ernesto Cardenal, sa blant annet at når det nicaraguanske folk lider, er det Kristus som lider. Og når folket reiser seg, så er det Kristus som står opp fra de døde. Opplevelsene i Nicaragua ble inspirasjonen til salmen «Den fattige Gud». Den ble først skrevet til sønnens klasse, men har nå blitt en velkjent salme som står i Norsk salmebok.

Den fattige Gud

Eit lite barn voks opp til mann og sa at han var Gud.
Han levde slik som andre, han og såg heilt vanleg ut.

Hans rike låg langt borte frå all sorg og vondskap i vår verd, men enda bed han oss forstå at det er inni oss det er.

Han sa: Ein fattig går forbi, og det er meg du ser!
Men vi ser millionar,
vi i svoltens store hær.

Og når vi veit kva vi har gjort mot alle desse dine små, forstår du at vi snur oss bort frå den Gud du skulle sjå.

Men er det sant at dei som bur i svolten kring vår jord,
er Gud som menneske,
da trur vi òg at du er stor.

Når svoltens hær frå land til land bryt opp og krev ei anna verd,
vil vi forstå, med vår forstand kva for ein mektig Gud du er.

Reisen til Nicaragua, og det å skrive «Den fattige Gud», resulterte også i at Hoem begynte på en lang vei tilbake til troen.

– Det blir noen ganger fremstilt som om jeg gjorde en kuvending og plutselig fant igjen troen da jeg skrev den salmen. Sånn var det absolutt ikke. Jeg brukte enda 15 år på å få opp et sammenhengende byggverk av tro. Men den salmen, og det at jeg begynte å lese mer om frigjøringsteologi, satte nok i gang prosessen.

Siden denne første salmen har det blitt mange flere. En del er skrevet på oppdrag til spesielle anledninger, andre ganger har situasjoner eller opplevelser inspirert en salme. Det å skrive salmer falt naturlig for ham, det var noe han fikk med seg hjemmefra. Spesielt fra faren sin.

– Far sang ofte salmer hjemme. Moren min hadde faktisk et lite intermezzo i Frelsesarmeen på Lillehammer. Hun fikk barn med en tysk soldat før hun giftet seg med faren min, og det gjorde henne veldig upopulær i de fleste kretser. Men i Frelsesarmeen var det plass, også for kvinner som hadde hatt tysk kjæreste. Hun kunne alle de klassiske Frelsesarmé-sangene, og når hun en sjelden gang spilte gitar og sang, var det dem hun sang.

Blant salmene Hoem har skrevet, er tre påskesalmer. To av dem er utgitt. Salmen «Bleik på krossen» er med i Norsk salmebok.

– Den tar utgangspunkt i Jesu spørsmål: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Det er et svært menneskelig spørsmål. Kanskje det mest menneskelige av alle spørsmål når kriser rammer.

«Skjærtorsdagssalme» ble opprinnelig skrevet til operaen «Jesu siste dager» som han skrev sammen med Henning Sommerro i 1995. Her skriver han om da Jesus vasket disiplenes føtter.

– Det handler jo om det evige håpet. Han forbereder seg til møte med døden, det er det menneskelige aspektet som går over i det gudommelige, sier han, og siterer:

Og han som er son av den høgste,
han bøyer sitt hovud mot jorda,
og slik blir han menneskets like.
Slik sprenger han tilværets gåte.
(Fra Skjærtorsdagssalme.)

Store perspektiver

Diktene i Ute, langt der ute er skrevet over mer enn 50 år, mange tidligere publisert, noen har ikke vært utgitt før. Hoem tror tiden var inne for å gi ut denne samlingen nå.

– De var nok ikke i pakt med moten i noen år, eller tiår. Men nå har de blitt tatt veldig godt imot, forteller han.

Diktene hans rommer både de nære ting, naturen rundt oss, barnelatter, opplevelser. Og livets største spørsmål, som tro, håp, sorg og savn. Om diktene kan være med på å åpne de store eksistensielle spørsmålene for folk, og gjøre dem nærere, vet han ikke.

– Det kan man jo håpe, men som forfatter kan man ikke gjøre annet enn det.

I det offentlige rom er spørsmål om tro og tvil og om hva som skjer etter døden plassert i skammekroken, mener han. Det anses gjerne som irrelevant og litt pinlig. For det er en kollisjon mellom tradisjonell kristendom og moderne verdensforståelse.

– Veldig mange har gitt opp den kristne troen, noen avviser det totalt og blir nærmest aggressive når temaet kommer på bane. For de fleste mennesker er det nok likevel sånn at de tenker over livet og døden og den store sammenhengen. Tidsalderen har sine forståelsesformer, men man vet aldri hva som dukker opp i neste omgang. Under krigen søkte folk til de kirkene som var åpne, og det kan komme andre tider i Norge også, som gjør at ikke alt blir så selvsagt som det er nå.

Hoem synes også han merker det at folk nå trenger og ønsker litt større perspektiver på livet. Det går an å snakke om tro og tvil, i alle fall på en helt annen måte enn da han var ung.
– Og for mine mange lesere er det at Edvard tror på Jesus ikke noe problem overhodet, uansett hva de selv tror eller ikke tror. Det er selvsagt fordi jeg skriver sånn at det ikke blir noe forkynnerelement i det. Jeg prøver å skrive om hvordan det faktisk var og er.

Sommarhuset

No er det tid for å tenke på overvintring.
November er ikkje staden for meiningslaus tvil. Slepp ikkje lengsel frå deg. La ikkje draumen døy. Med tida skal alt bli betre. Med tida skal alt bli godt.

For ein morgon skal du vakne i eit sommarhus på andre sida av mørkret og glatte fortau.
Du skal vakne til ei reinare luft enn her,
og høyre barns morgonlatter gjennom lyse rom.

Du skal vakne til ei solblank vik med mange kvite båtar,
til ein søndagsmorgons flaum av lys igjennom opne glas.

Du skal springe ut på doggvåte, grøne plener, utan smaken av dagen før i din munn.

Med tida skal alt bli betre.
Du tenker berre på dette og blir sikrare for kvar dag: Det er eit sommarhus som ventar på deg der. Bortanfor alt vondt.
Der ingen har aning om anna enn sommar.