Gjøvik 1

Lomper stekt med hjertevarme

Frelsesarmeens kafé og arbeidstreningstilbud PULS på Gjøvik har fått selve lompemester Ragnar Enger med på laget. Til jul bakes også den legendariske julelefsa. – Gleden det er å se når noen spiser sin første selvstekte lompe, kan ikke forklares. Det stråler av dem. Det er betalinga mi, sier han.

• Foto: Mette Randem / Tekst: Randi Bjelland / Artikkelen er hentet fra Krigsropets julenummer, 2021
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

Det er tidlig morgen på Gjøvik. Ennå er det ganske stille i gatene, men inne på Frelsesarmeen er allerede mange mennesker i arbeid. Både Frelsesarmeens nærmiljøkirke, Fretex, og kafeen og arbeidstreningstilbudet PULS, er samlet i ett lokale. I dag er det lompe- og lefsebaking som står på programmet på kjøkkenet, og da må man starte tidlig. Potetene må både kokes, skrelles og kvernes. Frivillige og de som er på arbeidstrening har fått hjelp av den nå pensjonerte lompekongen Ragnar Enger, som gjerne lærer bort triks fra 35 år i bransjen. All bakst i kafeen her er glutenfri, og det er ikke få ting som skal klaffe for å få den perfekte potetlompa eller lefsa. Men hvis noen tror at de kan få en eksakt oppskrift på de perfekte lompene eller lefsene, tar de feil.

– Jeg bruker aldri vekt. Her er det fingerspitzengefühl som gjelder. Man kan ikke si på forhånd om man trenger 500 eller 700 gram mel, fordi potetene er et levende råstoff der innholdet av stivelse og vann varierer. Man må kjenne etter!

Til venstre: 3 personer står og baker. Til høyre: nærfoto av ei lefse
Til venstre: 3 personer står og baker. Til høyre: nærfoto av ei lefse
Ragnar Enger, som har 35 års erfaring fra lompebransjen, stortrives med å lære bort gamle kunstner på Frelsesarmeens kafè og arbeidstreningstilbud PULS på Gjøvik. – Jeg bruker aldri vekt. Her er det fingerspitzengefühl som gjelder, smiler han, og er storfornøyd med kjevlinga til de frivillige. Fra venste: Marianne, Ragnar og Benedicte.

Sosialminister'n

På kjøkkenet er folk travelt opptatt med å kutte opp grønnsaker og brød. Om en liten stund åpner nemlig dørene til PULS, kafeen som Frelsesarmeen driver, og både smørbrød, supper og annet skal også være klart til servering. Målet til noen er å komme ut i ordinær jobb, for andre er det å ha noe meningsfullt å gjøre de timene de klarer det. Daniel har tidligere vært frivillig, og er nå ansatt.

– Jeg hadde verken jobb eller utdanning. Så kom jeg hit og spurte om jeg kunne hjelpe til. Her kan du være med uansett hvem du er. Det er også veldig fint å vite at man hjelper andre. Det er drivkraften for min del. Det er stor trivsel under lompebakingen. I begynnelsen skjønte ikke oslogutten hvorfor totningene var så stolte over potetlefsa. Han skjønner det nå.

– Den er jo veldig god, og nå har jeg lært hvordan man lager den. Å få bake lomper sammen med selveste herr Enger, er jo kjempegøy.

– Det tok jo bare to lomper å lære opp deg, da, skyter Ragnar inn, mens det eltes og kjevles på alle kanter. Daniel smiler og forteller at det å klare å fungere i et sosialt miljø, tok lengre tid.

– Jeg sa ikke ett ord den første uka. Men så kjente jeg jo at dette er et trygt sted der man kan være seg selv. Ingen dømmer deg for dine valg eller meninger.

Rikke står smilende på kjøkkenet på PULS og kverner poteter - iført forkle og kokkelue.
Det er mange prosesser som må til for å få de perfekte lompene og lefsene. Rikke har full kontroll på kverningen av potetene.

PULS og Frelsesarmeen har betydd veldig mye for selvbildet mitt. Å føle seg som en verdig del av samfunnet, at man kan bidra, det er en stor ting.

– Nå kaller jeg ham bare for sosialminister`n, for han tar seg så godt av de nye og er utrolig tålmodig. Daniel er en meget viktig brikke i dette systemet, sier Ragnar. Han får lovord tilbake.

– Det er greit å ha Ragnar her, for han veit jo hva han driver med. Men det hender at han er så opptatt med å prate med folk at han glemmer å snu lompene i tide, humrer Daniel.

Les mer om Krigsropet her

Samfunnsnytten

For å kvalifisere seg for å søke en jobb, er det mange som må ha arbeidstrening. De må klare å stå opp om morgenen, omgås andre og jobbe den tida de klarer. Ros og annerkjennelse for utført jobb, er også viktig. Da kan undre skje. Det har Ragnar sett mange ganger.

– Bare etter at jeg begynte her for et halvt år siden, har vi hatt to som har fått ordinære jobber. For en glede som sprer seg i huset når det skjer!

– Hvorfor er du så engasjert i PULS?

– Fordi det er nyttig, både for den enkelte, men også for samfunnet. Det er jo det man ønsker, at folk skal gå fra å være mottakere av offentlige ytelser, til å få seg jobb og bli bidragsytere. Tilbudet er også av stor verdi for de frivillige som virkelig kan få være til nytte. Det er godt også for meg, selv om jeg har gått ut på dato, humrer han. I tillegg trives han med å få bruke kompetansen sin. Han har alltid sagt at han skal fortsette å jobbe etter pensjonering, men uten lønn.

– Den gleden det er se når noen spiser sin første selvstekte lompe, det er så givende at det kan ikke forklares. Det stråler av dem. Det er betalinga mi, sier Ragnar. Nå bevilger også han seg ei lompe med smør og sukker. Ved et ledig kafébord forteller han at veien inn til PULS startet da han og andre i Rotaryklubben tilbød seg å stå julegrytevakt. Han ble kjent med daglig leder av PULS, Marit Helene Olsen, som også er soldat i Frelsesarmeen. Etter en stund spurte han om lompebaking kunne være aktuelt på arbeidstreningstilbudet. Koking, skrelling og kverning av poteter, baking, steking og pakking gir arbeid til mange. Det tok omtrent to sekunder før Marit var enig i at det var en god idé. Allerede uka etter, var de i gang. I begynnelsen lånte de Ragnars utstyr. Selv måtte han grave fram gammel kunnskap fra før produksjonen på familiebedriften ble fullautomatisert.

– Men jeg har det jo i blodet. Så det gikk greit.

Man ser PULS-lokalet og et bord fylt med pensjonerte som koser seg på kafeen.
Den såkalte DNB-gjengen med pensjonerte bankarbeidere, er faste gjester på PULS, og stortrives med både mat og miljø. Fra venstre : Svein Rudberg, Gerd Renden, Margrethe Øverli og Bjørg Strandbakke.

Å bygge opp en person

Selv vet han hvordan det er å bli kastet inn i nye arbeidsoppgaver. I 1980 tok han over familiebedriften Engers Lefsebakeri «uten å vite opp eller ned på ei lompe», som han selv beskriver det. Bedriften som foreldrene hans startet i 1954, er i dag en av Norges ledende produsenter og distributører av lomper og lefser. Ragnar ble pensjonist for fem–seks år siden, og nå er han her på PULS som frivillig en gang i uka og lærer bort gamle kunster.

– Hva får du selv ved å være her?

– Det gir meg stor glede å veilede og rettlede ungdom og innvandrere som trenger trening for å kvalifisere seg for arbeidslivet. Det er egentlig uvesentlig hva vi holder på med. Det viktigste er at folk har et sted å komme til, der noen forventer at du møter opp og gjør jobben din. Det kan være fra én time i uka til tre-fire dager i uka, alt etter evner. Det viktigste er å bygge opp personen. Han beskriver miljøet på PULS som unikt og hyggelig. Alle har omsorg for hverandre.

– En slik stemning kommer når det er godt lederskap. Folk gleder seg til at det skal begynne en ny person, at enda en skal få denne sjansen. For å finne noe å fylle dagene med når man ikke har jobb, det er ikke lett. Fra kjøkkenet høres lyden av folk som nynner julesanger. Ragnar smiler.

Venstre: En gjeng samlet i stua på PULS. Høyre: fat med nystekte lefser på julepyntet bord.
Venstre: En gjeng samlet i stua på PULS. Høyre: fat med nystekte lefser på julepyntet bord.
Hver dag på PULS er det morgensamling med informasjon, latter og noen gode ord for dagen. Og ingenting slår smaken av nystekte lefser.

– Man blir jo glad i dette stedet. Han ser at mange av innvandrerne kun trenger å øve på språkferdighetene. Noen har bakt mye i hjemlandet og blir en ressurs på kjøkkenet.

– For eksempel var det ei dame som overførte tips og triks fra sin baking til lompene våre, slik at ferdigvaren fikk et løft. Det var veldig gøy for oss. For de som ikke kan mye norsk, tror jeg det betyr mye å få komme til et sted der man mestrer noe, sier Ragnar og går for å sjekke stemningen på kjøkkenet. Plutselig strekker alle seg etter kopper og kaffekanner, for nå er det tid for morgensamling inne i kafeen. Her informerer både Frelsesarmeens nærmiljøkirke, PULS og Fretex om hva som står på programmet i dag. Etterpå har daglig leder av PULS, Marit Helene Olsen, et ord for dagen. Dagens bibelord handler om at Jesus beskriver seg selv som livets brød. Hvert år holder for øvrig Frelsesarmeen en appell på Juleby-åpningen i Gjøvik, der også julegrana blir tent.

– Det er viktig å være til stede der folk er, og samtidig formidle det som er julens budskap – midt mellom gaveinnkjøp og julenisser: At Jesus, Guds Sønn, kom til oss, sier Marit.

Gjøvik 4
– Dette er den perfekte språkpraksisen. Fucadu, frivillig

Norsktrening blant kaffebordene

Mens de andre har gjenopptatt arbeidsoppgavene sine, blir Fucadu sittende litt ekstra med kaffekoppen. Dette er hennes velfortjente pause etter å ha vasket alle bordene og gulvet i kafeen før morgensamlingen. Etter en stund bidrar hun også med servering, baking og pakking.

– Første gang jeg bakte en lompe, var det litt vanskelig, men etter hvert går det fort, smiler hun. Fucadu er fra Eritrea, bor alene med fire barn og har vært frivillig i noen måneder.

– Her blir jeg kjent med nye mennesker. Vi snakker jo både med gjestene i kafeen og de andre som er her, og da blir jeg stadig bedre i norsk. Det er den perfekte språkpraksisen, smiler hun. På kjøkkenet er de andre opptatt av lompebaking og tilberedning av maten som skal serveres i kaffen om kort tid. Kjøkkenleder Monica Lereng er i sving med å kjevle ut deig til havrekjeks.

– For meg er dette drømmejobben, sier hun og drysser mer mel på benken. Hun startet som frivillig, men er nå fast ansatt. Monica hadde visjoner om et raust og inkluderende arbeidstreningssted lenge før PULS startet. Da Marit tok kontakt med henne og spurte om hun ville bidra på PULS, var hun ikke vanskelig å be. På dette kjøkkenet er maten både sunn og god og ser tiltalende ut, men den er likevel ikke det viktigste.

– Hovedfokuset er å gi folk et sosialt nettverk og et sted hvor de skjønner at de er verdifulle. Vi skaper et miljø som gjør at folk som har hatt det veldig vanskelig kan komme seg litt ut av det, og enten få ordinær jobb eller få en bedre livskvalitet. Det var ingen slike steder i Gjøvik før PULS kom.

– Hvordan skaper man et slikt miljø?

– Som kjøkkenleder må man ha en ekstra porsjon tålmodighet. Mange som kommer for å jobbe, har kanskje aldri fått noen sjanser til å vise hvem de er og hva de kan, fordi de ikke får det til i den firkanta boksen som er i arbeidslivet. Her ser vi mennesket bak problemet. Som kjøkkenleder er det viktig at jeg kan jobbe fort uten å stresse, ha godt humør og klare å se menneskene rundt meg, samtidig som jeg jobber, sier Monica og trykker gjentatte ganger en hjerteform ned i den ferdigkjevlede deigen. Ofte ser hun at de nye på arbeidstrening har vanskelig for å være sammen med andre. Kanskje vil de bare stå i oppvasken, uten å snakke med noen.

– Da lar vi dem være i fred, fordi det er så viktig at de klarer å komme tilbake neste gang. Etter hvert løsner det med å snakke med andre, og når det skjer, da begynner ballen å rulle. Vi har sett folk her som ikke har hatt jobb på 15 år, som er gitt opp av andre systemer, men som kommer seg i jobb igjen via PULS, smiler Monica mens hun lemper hjertekjeksene over på stekebrettet.

PULS og Frelsesarmeen har betydd veldig mye for selvbildet mitt.
– Daniel, ansatt på PULS

Benedicte står ved siden av og gjør seg klar til å bake lomper. Ragnar har beskrevet henne som en reser når det gjelder å kjevle. Hun har vært her i ett år som frivillig, og skryter av miljøet. Her føler hun at hun blir sett for den hun er, og ikke for det hun kan streve med.

– Mange ser meg bare som en person som sitter i rullestol. De tenker kanskje ikke over at jeg har andre egenskaper også. På en vanlig arbeidsplass følte jeg meg mer utilpass, hadde mer angst og stod stort sett bare og så på klokka og hadde lyst til å reise hjem. Nå gleder hun seg til hver arbeidsdag, og hun ser overhodet ikke på klokka.

– Det er en stor forskjell på livet mitt før og etter PULS. Det er kjekt å ha noe å gå til. På en annen arbeidsplass har man kanskje ikke muligheten til å tilrettelegge så mye som her. Det er også en annen grunn til at Benedicte liker seg så godt. Matlaging og baking har alltid vært en stor interesse. Nå er hun i gang med å elte deig til de store julelefsene. Det er de første som lages i år.

– Det er kjempegøy å få lov til å lære noe nytt! Snur frivilligrollen Kafeen har åpnet, og gjestene fyller etter hvert lokalet. Marit går rundt og snakker både med gjestene og arbeiderne på kjøkkenet. Nå tar også hun seg en pust i bakken og forteller at PULS ønsker å bruke frivilligrollen på en litt ny måte.

– Flere av de som er frivillige her, er vant til å være i mange settinger der de er mottakere. Her får de være de som bidrar. Det har fungert bra, sier Marit. Av de rundt 40 frivillige hjelperne er det noen som sliter med helsa og ikke kan jobbe mer enn kanskje en time annenhver uke. Selv for de som bare jobber litt, handler det om å ha noe å gå til. Gruppa av frivillige er ellers svært sammensatt.

– De nybakte pensjonistene er gode forbilder for de som ikke har vært i arbeid før, sier Marit. Hovedmålgruppa for PULS er unge voksne og innvandrere som trenger å lære norsk. Før tilbudet ble startet, foretok Frelsesarmeen en kartlegging av lokalområdet. Ett av behovene som ble synlig, var at det manglet et tilbud til de mange unge uføre.

– For å få aktivisert flere, trenger vi hele tiden nye initiativer. Både julebaksten og lompebakinga er gode eksempler på det. De gode ringvirkningene er mange, blant annet har bakinga blitt en viktig inntektskilde for PULS, men det viktigste kan ikke måles i penger.

– Å se en person prøve helt nye oppgaver, og se at det går bra, det er det beste. I tillegg er det viktig for Frelsesarmeen å være til stede i hverdagen til folk. Det er bra med gudstjenester, møter og arrangementer, men den uformelle «stikke innom-biten», er også viktig. Her har vi mange frivillige som kan ta en prat med folk. På kjøkkenet har det nå blitt en svær stabel med store julelefser. Benedikte manøvrerer enda en lefse over fra takka til bakebordet.

– Absolutt godkjent, skryter lompemesteren.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER