Lysbæreren

Husk

at du er langt nede nå

og

at jeg har veldig lange armer

Slik begynner den siste diktsamlingen til Trygve Skaug, «Ikke slipp», som ble utgitt på Cappelen Damm i begynnelsen av 2020.

Trygve snakker om våre armer. Og om Guds.

Trygve Skaug er mer enn en poet eller singer/songwriter. Mer enn en utrolig hyggelig person. Han er et fenomen. En som store deler av Norges befolkning har trykket til sitt hjerte. På en helt spesiell måte når han fram til alminnelige mennesker. Til dem som ikke tråler bokhandlerne etter de siste lyrikkutgivelsene, men som forstår og gjenkjenner det han skriver i eget liv.

Trygve har truffet noe helt spesielt. Over 100 000 følger ham på Instagram. Den forrige diktsamlingen, «Følg med nå», beregnet på ungdom, solgte over 10 000 eksemplarer. På den nettbaserte Poesiringen går det ikke en uke uten at noen sender inn et dikt av Trygve.

Fra Ørje. Et helt vanlig sted ved grensa til Sverige. Sentrum er overraskende koselig, men bygda soler seg nok først og fremst i en mulig glans av å være siste stopp før Riksgränsen.

Vi møtes her. I et industribygg like utenfor tettstedets sentrum. I en skrivestue med plater, keyboards og gitarer. En nabo i et kontor lenger borte i gangen stikker innom med kringle og ber ham spille hardere og fortere. Trygve gliser. Ser nok ikke på seg sjøl som en tungrocker eller heavymetalist. Tonen er god. Trygve har det godt. I skrivestua si. Og med livet ellers. Hva er det som gjør at denne mannen treffer sjela og trua til nordmenn i alle aldre så innmari godt?

Lys i mørke

Vi starter der. Med gjenkjennelsen. For nettopp dette er styrken og det unike i Trygve Skaugs formidling.

– Jeg får ofte tilbakemeldinger som sier noe slikt som: «Du skriver om livet mitt. Hvordan kan du vite hva som er i hodet mitt?» Eller «Nå har jeg hørt sangen din mange ganger hver eneste dag.» Det er sterkt å lese og gjør meg veldig glad. Jeg kan ikke forstå at det handler om mine tekster.

Trygves glede handler også om gjenkjennelse.

– Når jeg får slike reaksjoner, forteller det meg at jeg ikke er alene med følelsene mine. Jeg kjenner et fellesskap med de som sender meg slike meldinger. Og jeg responderer. Jeg svarer og takker. Men jeg går ikke inn i en sjelesørgerposisjon. Da ødelegger jeg tekstopplevelsen for dem. Jeg prøver heller å oppfordre dem til å prate med andre.

I bunn og grunn er Trygve et lyst menneske. Men ikke overfladisk. Og han er opptatt av det. Å formidle det lyse.

– En del samtidskunst, en del av det jeg ser, leser og hører, er fylt av et bunnløst mørke. Det har helt sikkert sin verdi. Men da får vi andre som vil skrive lyst, gjøre det med stor frimodighet.

Trygve opplever et samfunn, en offentlighet, som hele tiden forteller oss hva vi mangler. Hva vi ikke er.

– På min vakt, de femten minuttene jeg får låne mikrofonen, ønsker jeg fylle på med lys, sier han oppriktig.

– Det er som å se inn i et svært, svart hull. Mitt ønske er å putte så masse lys i det som mulig. Mørket vil aldri bli helt lyst, men jeg skal gjøre mitt for at det ikke blir større på min vakt. Da får også Emma på 17 og Trond på 63 det bedre. Dagene deres blir lysere. Jeg har aldri trodd at det er noe magisk med mine ting. Aldri. Men jeg må bruke tida mi mens jeg har den.

Trygve skriver med seg sjøl som utgangspunkt.

– Jeg har aldri hatt sjøltillit til å skrive for andre. Det handler ikke om kledelig beskjedenhet. Jeg har ikke den trua på meg sjøl. Også jeg trenger mye lys. Men når jeg skriver tekster jeg sjøl trenger, opplever jeg at folk kjenner seg igjen.

Poeten er også sanger. Står på scenen og synger til mennesker som har kommet for å høre. Trygve er opptatt av han ikke vet hva en konsert kan bety for den som kommer.

– Det er viktig for meg å gi mye av meg sjøl. Hver gang jeg går på ei scene prøver jeg å spille som om det er siste gang jeg gjør det. For en tid siden spilte jeg i en begravelse hvor den avdøde en måned tidligere hadde vært på en av mine konserter. Og det blei den siste. Det blei en vekker for meg. Du veit aldri hvem som sitter i salen.

Vi spør hva det koster.

– Jeg betaler nok noe ved å stille mitt liv så åpent. Være så direkte om mange ting. Men spør meg heller hva det gir meg. Det hadde kosta mer å leve livet med en større distanse.

Vi vet ikke hvor vi skal

Men vi går dit

Så fort vi klarer

Om å gå rett forbi

Dylan, selveste Bob Dylan, er helten. Den store inspirator. Trygve har hørt på ham siden 13-årsalderen.

– Skjønner du ham?

– For meg handler det ikke om å skjønne ham, men å forstå mitt eget liv gjennom å høre tekstene. Hvordan verden er, hvordan virkeligheten min er. Han setter orda på det for meg. Da er det irrelevant hva jeg skjønner eller ikke.

Jeg spør om det er en av Dylans tekster som betyr noe helt spesielt. Trygve svarer «What good am I».

– Den vekker meg hver gang jeg hører den. Det betyr noe hva du gjør for omverdenen, alle kan gjøre litt, sier Trygve og siterer to av versene:

What good am I if I’m like all the rest

If I just turn away, when I see how you’re dressed

If I shut myself off so I can’t hear you cry

What good am I?

What good am I if I know and don’t do

If I see and don’t say, if I look right through you

If I turn a deaf ear to the thundering sky

What good am I?

Dermed er også broen bygget over til neste tema. Trygves relasjon til Frelsesarmeen. Den er god. Veldig god. Han forklarer det med julelåta «Ei stjerne som deg», som han gjorde for Frelsesarmeen i 2017, en låt han har spilt på konsertene siden.

– Det er blitt ei helårslåt som minner meg på hvor stolt jeg er som får fronte en organisasjon og et arbeid som Frelsesarmeens. Låta blei til i møte med en av de jeg møtte på Jobben.

«Jobben» er Frelsesarmeens arbeidstilbud til rusavhengige.

Trygve elsker Frelsesarmeen for hvordan de kjemper de svakes sak. Hver eneste dag.

– Det inspirerer meg til å ta den svakes parti, å kjempe de svakestes kamp. Det gjør Frelsesarmeen hele veien. De er der for dem. Det gir gjenklang i meg sjøl og livet mitt en mening å få være med på dette.

Skaug kommer tilbake til Dylan.

– «What good am I», om jeg ikke gjør det samme sjøl. Gjør det gode jeg kan for mine medmennesker. Slik som Frelsesarmeen.

Judas på en dårlig dag

Trygve tror. Men ikke på skråsikkerheten. Fortsatt tror han på det påskens budskap formidler. Jesus er hans «go to guy» når han møter ting som utfordrer. En gang fikk han et nytestamente hvor alt Jesus sier er fargelagt med rødt.

– Det er ord jeg kjenner gjør godt. Men det hender jeg opplever at mennesker lager setninger med rødt, fargelegger det som passer dem best på en slik måte at jeg tenker: «Det var vel ikke det Jesus mente?»

Trygve fortsetter.

– Innimellom kan jeg se den kjærligheten Jesus formidler tydeligere andre steder enn i kirka. Kristne har ikke monopol på å være gode med hverandre.

På Frelsesarmeens Facebook- og Instagram-konto har Trygve Skaug de siste to årene skrevet et dikt for hver av påskedagene. De legges ut der i år også, i tillegg til på Snapchat.

– Jeg måtte skrive slik at de var beskrivende for min tro.

I møte med palmesøndag tenkte Trygve at «jeg får ikke øye på Gud ved å myse oppover, jeg må se meg rundt her nede.»

Han skrev:

For sånn tror jeg du er Gud

der du kommer

uten spetakkelan gjøre

litt, sier Trygve og siterer to av versene:

sittende lavt

med beina subbende i bakken

på vei inn i livet mitt

for jeg tror det stemmer det

du er nok en jeg ikke får øye på

hvis jeg bare myser

oppover

– Hvem av påskens karakterer kjenner du deg best igjen i?

– Jeg kjenner meg igjen i alle påskens karakterer. Alt fra han som hyller Jesus på vei inn til Jerusalem og legger kappen sin foran ham, til han som skjuler at han tror på ham.

Eller, sier Trygve Skaug:

– Også Judas på en dårlig dag.

I møte med et slikt utsagn passer det seg å avslutte med et av diktene fra hans nye diktsamling.

Kjære Gud

I dag er det ekstra fint

Om du finnes

For Trygve. For Judas. For oss alle i hop.