Aina Flatjord Nilsen 29

Maler sin ønskeverden

Aina Flatjord-Nilsen maler magiske bilder det er godt å krype inn i. En fantasiverden der utrygge barn kan få et pusterom. Hun har trengt noen fluktruter selv.

• Foto: Kristianne Marøy Tekst: Marit Dehli-Johannesen/Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 8, 2022.
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

Det var en gang en liten jente som hadde store smerter i begge beina. Det første leveåret lå hun flere måneder i gips, men den var ikke riktig lagt på, og beina ble feilstilt. Igjen og igjen ble hun lagt inn på sykehuset for å opereres, også i øynene. Men kroppen hennes tålte ikke likegladsprøytene, den ble vill og krakilsk. Hver gang holdt store hender henne fast, og lille Aina følte hun mistet all kontroll.

Les mer om Krigsropet her

– Jeg følte at jeg ikke bestemte over egen kropp. Så jeg ble en sint unge, forteller Aina Flatjord-Nilsen.

Det ble hennes måte å håndtere smertene på. Som voksen fant hun fram penselen og kreerte verdener fulle av snille bjørner, fugler som flyr fra buret, poder som sover trygt inntil rådyret, eller tar seg luftetur med flyvende ballonger. Nå kan barn som har opplevd overgrep, dikte seg inn i bildene hennes. På Statens Barnehus henger det meste av Ainas kunst som en påminnelse om at det finnes trygge steder der vonde tanker og erfaringer kan få hvile.

Aina står inne på Modern Art Gallery og viser frem et stort bildet som hun har malt
– Bildene er min verden slik jeg ønsker at den skal være. Når jeg først er i gang med et bilde, drukner jeg litt i det og tror jeg er inne i en magisk verden, sier Aina Flatjord-Nilsen.

Veier til frihet

En bitende kald vinterdag i Trondheim søker kunstneren ly i Modern Art Gallery. Opp en knirkete tretrapp er en av veggene dekket med kunsten hennes.

– Jeg blir stolt og føler meg privilegert som har fått komme inn på Midt-Norges største galleri, smiler Aina Flatjord-Nilsen.

Gallerist og kunstner Åse Juul kommer begeistret opp i andre etasje.

– I går solgte vi for tolv tusen kroner i lotteriet på Facebook. Jeg trenger ikke å spørre Aina lenger om å få et bilde.

– Nei, jeg donerer bildene mine villig, for Åse har et stort hjerte. For henne handler alt om å hjelpe andre, forteller Aina.

Galleri-eieren har reist jorda rundt til glemte avkroker og har stadig utlodninger og kunstauksjoner til inntekt for barn som vokser opp under kummerlige forhold.

– Jeg klarer ikke å involvere meg så sterkt i prosjektene hennes, for da begynner jeg bare å gråte. Og jeg kunne aldri blitt med Åse på tur, for da hadde jeg hatt med meg 30 barn hjem igjen. Jeg er høysensitiv og får helt vondt når hun viser meg foto av hvordan barn har det i India og Nepal. Vi får heller male verden slik vi ønsker at den skal være, sier Aina.

I hennes univers klapper kjolekledte jenter store, fryktinngytende bjørner. I bakgrunnen står dørene åpne på vidt gap.

– Det finnes ingen trollunger, ingen barn som er født slemme. Så hvis bjørnen var et barn som hadde opplevd noe vondt, hvordan ville den vært? Denne jenta ser bakom bjørnens ytre, mener kunstneren og peker på motivet «I will be your friend».

Titlene lodder dypt, flere handler om å slippe fri, å finne veien ut i frihet. Åse Juul var ikke i tvil første gang Aina våget seg innom med noen skisser under armen.

– Wow, tenkte jeg. Selvfølgelig må hun få stille ut her. Hun kom så beskjeden inn hit, men budskapet er så godt ment. Uttrykket er lekent, jeg elsker bildene dine.

– Du er søt, da, sier Aina og blir litt sjenert.

Men det er ikke bare Åse som har falt for motivenes fabeluttrykk. Barneklinikken på St. Olavs hospital har kjøpt bilder. Likeså barneskoler og banker. De finner veien til mange nygiftes gavebord. Og hun har hatt utstillinger i Norge og Tyskland.

– Jeg har en veldig skaperglede. Det er så morsomt å holde på, sier 45-åringen.

Maleriene trykkes i begrenset opplag gjennom trykkmetoden giclëe, en prosess Aina følger nøye. Hun er påpasselig med at alt skal ha riktig valør, både papegøyene og pariserhjulene, de frislupne fuglene som kretser rundt eventyrhusene i trekronene i hennes magiske verden.

«Å, kan vi dra dit?» spurte en fireåring som så et av bildene. Aina blir gjerne med.

Aina Flatjord-Nilsen og gallerist Åse Juul står inne på Galleriet og viser frem hvert sitt bilde.
– Da Statens Barnehus begynte å kjøpe kunsten min, ble det drivkraften min til å fortsette. Jeg følte jeg malte for ungene, det er de jeg snakker til, sier Aina Flatjord-Nilsen. Hun gir gjerne bort kunsten sin til gallerist Åse Juul (til v.) som lodder ut bildene til veldedige formål.

Sjel i gjenbruk

Det var slett ingen selvfølge at hun skulle holde på med kunst på heltid. Aina er utdannet innen økonomi, logistikk, kosmetikk og grafisk design.

– Jeg er ingen kunstnertype i det hele tatt. Jeg har A i matematikk, og mine to hjernehalvdeler fungerer helt likt, sier hun og snakker om likevekten mellom den logiske og den kreative delen.

I dag overlater hun rattet til ektemannen Jarle som styrer mot huset på Heimdal. Her er ingen ting overlatt til tilfeldighetene. Jarle, som er husmaler, har forsynt de fleste veggene inne med koksgrått, mens Ainas rustikke lysestaker og malerier sørger for fargeprakten. I et hjørne av stua henger en velfylt hylle med akryltuber. På gulvet står staffeliet med et påbegynt motiv av en ape hvilende på en sopp. Klemt inne mellom trillebordet med sprayflasker, er arbeidspulten. Det er trange forhold, men her boltrer kunstneren seg.

– Jeg har ekstrem orden, men griser fælt når jeg jobber, så jeg må ha på meg forkle. Alt jeg gjør, er bygd opp på en ordentlig måte, og jeg fullfører alt jeg begynner på. Først sprayer jeg bakgrunnen, og når jeg begynner med pensel, er jeg pinlig nøyaktig.

Jeg har en veldig skaperglede. Det er så morsomt å holde på.
– Aina Flatjord- Nilsen, kunstner
Aina i et forkle full av malingsflekker, og pensel i hånden
– Jeg har ekstrem orden, men griser fælt når jeg jobber, så jeg må ha på meg forkle.

Hun kan holde på med ett bilde i flere måneder, andre går unna på noen dager.

Aina blunker til Jarle: – Hvor artig er det ikke å være sammen med en overkreativ sjel?

Hun får et lurt smil til svar og hjemmelaget varm lunsj. Jarle er en god støttespiller. Det var han som ønsket Aina opp i stua den gangen hun satt timevis i kjelleren og malte. Paret koser seg i hverandres selskap. På spisestuebordet, salongbordet og bak dørene i glasskapene står de, Ainas lysestake-kreasjoner. Gjennomført gjenbruksmaksimalisme. Avlagte syltetøyskåler, glasskrukker, kupler og krystall er stablet og limt oppå hverandre. Antikk og nytt i salig blanding. De er høye og rustikke. Flere er malt inni med grønt, bronse og bruntoner. Hvem hadde trodd at ting som var modent for søppelbøtta, kunne få en ny og tindrende start?

– Hvordan vil du karakterisere stilen din?

– Ingen anelse. Lysestakene mine er originale. Jeg har en forkjærlighet for gamle glassgjenstander som jeg kombinerer med nye ting. Jeg er kreativ og liker symmetri. Kanskje er stilen eksentrisk?

Hun smaker på ordet, finner fram fyrstikken og tenner lys etter lys. Det blir et visst forbruk i løpet av en vinter.

– Jeg handler mye på «Gjenbruken» og Fretex, og har kjøpt det meste av møbler brukt, som kjøkkenbordet vårt fra 1800-tallet. Det er mer sjel i gjenbruk.

Fire av Ainas glasslysestaker laget av gjenbruks glass
Hvem hadde trodd at ting som ingen lenger ville ha, kunne få en ny og tindrende start som unike lysestaker?

En overlever

Hun har lært seg å sette pris på alt som kan pirre gleden og lysten til å gå videre. Men det har ikke alltid vært slik. For fire år siden møtte Aina veggen. Etter lang tid med påkjenninger i familien og full jobb, sa kroppen stopp. Hun hadde heller aldri fått muligheten til å bearbeide barndommens redsler, hvor utrolig skremmende det var da hun ble holdt fast før operasjonene. Grensene hennes var visket ut. «Dette går fint», var setningen hun lærte seg å bruke. Aina var i konstant overlevelsesmodus og holdt fasaden. Men en dag var det slutt på å stå rakrygget, angsten overtok helt.

– Jeg hadde lært meg å bagatellisere egen helse, og kroppen ga nok opp før hjernen.

– Hvordan reiser du deg igjen da?

– Det er rart med viljen. Jeg klarer på et vis å «psyke» meg tilbake.

Men hun har fått profesjonell hjelp og lært å lytte til kroppen. Et spørsmål fra terapeuten fikk henne på rett spor: «Hva har du lyst til, og hva må du?»

– Den eneste måten jeg kom meg opp på, var at jeg måtte ha lyst. Malingen ble en form for terapi. Jeg koser meg når jeg maler. Der handler det mye om motivasjon og håp. Kroppen får også sitte i ro, og hjernen jobber. Men i fjor sommer var det veldig tøft.

Når jeg ser på et av bildene mine fra den tida, hører jeg inni meg: «I am a survivor», en overlever. Hun peker bort mot lerretet der ei ung jente har gått i «krigen», satt seg på ryggen til en enorm panter og tatt styringen.

– Jeg representerer vel løvetannbarna, sier Aina og vil gi andre overlevere troen på seg selv.

Maleriet «Believe in your own strenght» (eller «Tro på din egen styrke») skildrer barn og voksne som kravler seg ut på en sliten hengebro. Mens noen ikke våger seg videre, tar andre hverandre i hånden eller løfter en svakere venn opp. Bildet ble bestilt av Seksjon for barn med kreft- og blodsykdommer ved St. Olavs hospital.

Et stort fargerikt bildet henger på veggen. På hyllen under står flere gjenbruks lysestaker. Her ser vi Ainas kunst samlet.
Aina kjører sin egen stil, som hun kaller «gjenbruksmaksimalisme». Avlagte syltetøyskåler, glasskrukker, kupler og krystall limes oppå hverandre og blir til høye, rustikke lysestaker.

Trøst i bildene

Hvorfor er de «små og umyndige» blitt så viktige i kunsten hennes? Aina fikk en vekker da noen sa til henne: «Det virker som om du ikke har hatt tid til å være barn». Hun innså hvor avgjørende de første leveårene er, og fylte lerretene med et barns drømmefantasier. På et av dem malte hun et herjet tre med solide røtter.

– Det gjenspeiles nok i bildene mine at jeg ikke har hatt muligheten til å drømme. Men har du en solid grunnmur, tåler du mye.

Hun tenker på hva barn og ungdom som kommer til Statens Barnehus, går igjennom. De må se mørket i øynene, men får kyndig hjelp av fagfolk til å bearbeide traumene etter å ha vært vitne til vold eller vært utsatt for seksuelle overgrep. Kanskje kan Ainas bilder gi trygghet og håp? En mor som hadde vært der med sine små, klarte ikke å glemme kunstverket som hang på et av kontorene, og tok en telefon til Aina.

Barn er så lette å forme og hjernevaske, og de klarer ikke å snakke sin egen sak. Å gi noe til dem, er derfor blitt min hjertesak.
– Aina Flatjord- Nilsen, kunstner

– Det var hjerteskjærende, det hun fortalte. Ungene hennes fant sånn trøst i bildet. Etter det ville jeg gi bort mer. Det er sånne henvendelser som gjør arbeidet verdt, at noen kan få hjelp. Det er det som er det viktigste. Barn er så lette å forme og hjernevaske, og de klarer ikke å snakke sin egen sak. Å gi noe til dem, er derfor blitt min hjertesak. Da Barnehusene begynte å kjøpe kunsten min, ble det drivkraften min til å fortsette. Jeg følte jeg malte for ungene, det er de jeg snakker til.

– Hva vil du si til dem?

– At det er håp! Dere må bli sterke! Det fine er at Barnehusene sier til barna at de skal hjelpe dem, at det de har vært utsatt for, ikke er greit.

Hun tenker på de usynlige arrene som sitter der, som gjør at noen tyr til rus senere i livet.

– Det er veldig trist. Det er fælt med alle som ikke blir elsket eller får omsorg. Unger som ikke blir hørt eller trodd, mister all selvrespekt. Jeg tror ingen som får rusproblemer, ønsker å ruse seg. Der gjør Frelsesarmeen og andre organisasjoner er kjempejobb. De gir folk en klapp på skulderen uten å dømme.

Ainas språk ligger definitivt i penselen. I prosessen får hun ut følelser som har ligget lenge i dvale. Da sønnen mistet en kamerat i en trafikkulykke, laget hun et stort bilde av en gutt som rir på en bjørn omgitt av et frodig landskap. Blikket hans er himmelvendt, og drømmen er å få møte ham igjen. Kanskje skjer det?

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER