Matnyttig tro

Alt Frelsesarmeen gjør har utgangspunkt i den kristne troen og ønsket om å tilby mennesker suppe, såpe og frelse.

Men hvordan kan det passe inn i et moderne samfunn som blir stadig mer opptatt av det sekulære og verdinøytrale?

Høsten 2019 begynte Petra Kjellén Brooke, soldat og rådgiver i Frelsesarmeens sosialtjeneste, på en doktorgrad ved VID vitenskapelige høyskole. Der har hun forsket på korpsbasert sosialt arbeid.

Hun har blant annet sett på hvordan ansatte og frivillige i Frelsesarmeens korps (kirker og nærmiljøsentre) navigerer spenningen mellom å levere profesjonelle tjenester, og sin trosbaserte verdigrunn og identitet som kirke.

Den 10. november er det klart for Petras disputas på VID, hvor hun offentlig vil forsvare doktoravhandlingen "Soap, soup, salvation": Developing faith based practices in secularised societies.

Den store begivenheten vil strømmes på Zoom, lenke kommer her.

Stor bredde i sosialt arbeid

Frelsesarmeen driver et stort og profesjonelt sosialt arbeid, for eksempel rusinstitusjoner, barnevernsinstitusjoner og asylmottak. Dette arbeidet drives ofte på anbud fra det offentlige, og de ansatte er profesjonelle med fagkompetanse på sine felt.

Samtidig driver korpsene over hele landet et utstrakt sosialt arbeid med base i menigheten, som matutdeling, middagsservering og andre lavterskeltilbud. Det drives av ansatte og frivillige som ofte ikke har sosialfaglig bakgrunn, men et stort hjerte for å hjelpe sine medmennesker og møte behovene de ser rundt seg i lokalsamfunnet.

De viser stor fleksibilitet i møte med økende behov og komplekse utfordringer. Denne måten å arbeide på gir dem en dyp og kunnskapsrik relasjon til nærmiljøet. Det er den sistnevnte delen av det sosiale arbeidet Petra har forsket på.

I arbeidet med doktorgradsavhandlingen har Petra gjort feltarbeid i fire korps, og sett spesielt på arbeidet med mat- og klesutdeling.

Korpsene jobber på ulike måter lokalt, men en av fellesnevnerne Petra fant, var at troen spiller en sentral rolle. Den utgjør selve grunnlaget for alt man gjør, til forskjell fra mange andre typer sosialt arbeid.

– I mer profesjonalisert sosialt arbeid, er man for eksempel opptatt av å jobbe ressursbasert, altså at den beste måten å hjelpe folk på er å ta utgangspunkt i den enkeltes ressurser. Slik tenker de også i korpsene, men de har kommet fram til det på en litt annen måte. Her snakkes det om at alle mennesker er skapt i Guds bilde, alle er like verdifulle for Gud, og alle er skapt med ressurser som man kan ta utgangspunkt i, forklarer hun.

I profesjonelt sosialt arbeid ses det også i økende grad på som viktig å jobbe med å skape tillit og trygge relasjoner. Dette er noe Frelsesarmeens korps alltid har gjort, og muligheten for nære relasjoner er en av de store fordelene med korpsbasert sosialt arbeid. Her har man ofte ikke den profesjonelle distansen man kanskje har i andre typer sosialt arbeid.

– Det kommer for eksempel fram i det at man kaller de som henter matposer for venner, ikke klienter. De gir gjerne en klem og tar en prat med de som vil.

Mer enn bare en matpose

Dersom noen av de som kommer til korpsene ønsker å bli bedt for, eller vil snakke om tro og tvil, er det stor åpenhet for det. For de ansatte og frivillige som selv er kristne, er også troen gjerne knyttet til alt de gjør i korpset. En matpose er ikke bare en matpose, det er også en måte å vise Guds kjærlighet på.

Troen kan dessuten være en støtte og gi et ekstra ben å stå på når folk er i krevende situasjoner.

Det at matutdelingen er en del av en større setting i en menighet, gir også store fordeler. Noen av de som kommer er for eksempel ensomme av ulike grunner, kanskje sliter de med rus, eller de er nye i landet og har lite nettverk.

I korpsene kan de bli invitert inn på alt fra strikkegrupper til gudstjenester dersom de ønsker det.

– Noen blir med i bibelgrupper hjemme hos soldater eller frivillige. Det er også en måte å bryte ned skiller på, man inviterer helt inn i den private sfære, forteller Petra.

Mangfoldet er stort både blant de som får hjelp og blant de frivillige som bidrar. Noen er kristne, andre er muslimer, ateister, eller har en annen bakgrunn.

Petras inntrykk er at korpsene er gode på å inkludere alle, samtidig som man er tydelig på at Frelsesarmeen er en kristen organisasjon.

– En av de jeg intervjuet sa det veldig fint. Han sa at: «Vi vil at folk skal kunne komme til oss og prate om tro, uansett hvilken tro de har, uten at det trenger å bli en trussel i forhold til vår tro eller til Frelsesarmeens oppdrag om forkynnelse.» Når de snakker med for eksempel muslimer, kan det være positivt at man deler trosperspektivet selv om man ikke deler selve trosfortellingen. Man deler en forståelse av hva troen betyr i livet.

Menighet i et sekulært samfunn

Frelsesarmé-korpsene jobber individuelt med å hjelpe enkeltmennesker. Gjennom det arbeidet sitter de på mye viktig informasjon om hvor skoen trykker og hvordan utfordringer i samfunnet kan løses. Men en del korps er ikke så engasjerte som de kunne vært når det gjelder å delta i større fora, dele kunnskapen sin og diskutere strukturelle endringer.

– Ett av korpsene jeg var i, var veldig aktive i lokalsamfunnet og møtte stor respekt. De gikk for eksempel på møter i kommunen i full uniform og presenterte seg ikke bare som noen som hadde mye erfaring fra matutdeling, men som ledere i en menighet. Andre steder jobbet korpset ganske isolert.

For i en tid der mange er opptatt av at alt skal være livssynsnøytralt, kan det være krevende å bryte med normen.

Petra opplevde at det var usikkerhet i en del korps om hvor mye de må endre sitt uttrykk når det gjelder tro og trosformidling som del av sitt arbeid, for å bli en akseptert samarbeidspartner.

– Jeg tror dette delvis er ubegrunnet frykt. Lokale samarbeidspartnere jeg intervjuet hadde stor respekt for arbeidet korpsene gjør. Samtidig er det også en skepsis til trosbaserte aktører blant de sekulære som driver sosialt arbeid på lokalt plan. Deres kunnskap og erfaring blir ikke alltid benyttet i arbeidet for å finne mer langvarige løsninger. Deres kunnskap blir heller ikke etterspurt i stor grad når man søker årsakene til at mennesker trenger praktisk hjelp for å få hverdagen til å fungere.

Rustes til å dele kunnskap

Hva bør man da gjøre, når man opplever at forståelsen for at det kristne utgangspunktet blir mindre? Er det lurt å tilpasse seg ved å tone ned dette med tro?

Absolutt ikke, mener Petra.

– Vi må heller jobbe med å finne et språk for å forklare godt hvordan vi tenker og jobber. Slik kan vi være med og bygge broer mellom menighetene og det sekulære samfunnet. Det er viktig å vise at en kristen tro absolutt ikke er noe hinder for å drive et godt, sosialt arbeid der alle føler seg inkludert uansett tro.

Hun tenker korpsene må bli bedre rustet for å møte lokale myndigheter og politikere utover bare i enkelte saker.

– De bør få hjelp til å se at den kunnskapen de har fra alle møtene med enkeltmennesker, kan overføres og brukes for å forebygge og legge gode planer for lokalmiljøet som helhet.

Måten det korpsbaserte arbeidet drives på, har mange fordeler ifølge Petra. Samtidig er det også rom for å videreutvikle det. Arbeidet har utviklet seg lokalt, basert på konkrete erfaringer og vurderinger. Dermed er det store variasjoner i hvordan de forstår situasjoner de står i, og hvordan arbeidet utføres.

– De mangler litt en samlende kunnskapsbase, en måte å få videre læring på, og en overordnet profesjonell styring. Det er mye som er på plass, og så er det en del ting som kunne blitt lagt til for å styrke disse praksisene.

I et samfunn hvor økte priser og vanskelige levekår gir et økende behov for sosiale tjenester, trengs de uformelle sosiale hjelpearenaene mer enn noensinne. Derfor er det så viktig både å anerkjenne deres betydning og å videreutvikle dette arbeidet, mener Petra.

– Kirker og trosbaserte uformelle sosiale praksiser er i dag del av samfunnets omsorgsberedskap når det skjer kriser. Et styrket samarbeid mellom korpsene og andre aktører vil gjøre dette arbeidet mer bærekraftig og tilgjengelig.