Med hjerte for de utstøtte

Gatehospitalet i Bergen ligger ikke akkurat «i gata», men i landlige omgivelser med vakker utsikt over vannet. Dette unike sykehuset for de rusavhengige åpnet for tre år siden, har 32 årsverk fordelt på flere ansatte, og plass til 14 pasienter. Her er det hyggelige oppholdsrom, og på en tildekket terrasse sitte noen og røyker. Det er stort og fint hus med mange rom.

– Vi behandler slike sykdommer hos de rusavhengige, som vi alle får. Vi driver ikke med rusbehandling eller psykiatri, opplyser Bang.

Les mer om Krigsropet her

Legen er medisinsk ansvarlig på institusjonen. Han er også en del av den ansvarsgruppen som vurderer pasienter for å bli innlagt. Noen ganger er det plass, andre ganger har de ventelister. Men de prøver å hjelpe alle.

Behov for forutsigbarhet

Arve Bang mener myndighetene har sett at denne gruppen ikke får den hjelpen de har rett på og behov for.

– Da Helsedirektorat spurte Frelsesarmeen om hjelp, var det fordi de visste at Frelsesarmeen gjør en god jobb og er en organisasjon som kan takle utfordringer.

Likevel gikk regjeringen nylig inn for at Gatehospitalet i Oslo og Bergen ikke lenger skulle få midler direkte, men må søke på linje med andre tiltak. Arve Bang har arbeidet mye med sosialpolitiske problemstillinger.

– Hva synes du om denne endringen?

– Vi har fått omtrent det vi ba om, så det har ikke ført til noen innskrenkinger, sier han.

– Men det er klart vi ønsker mer langsiktig finansiering, for eksempel for tre eller fem år. Usikkerhet kan føre til at godt kvalifiserte leger og sykepleiere slutter. De er kanskje ikke interessert i korte kontrakter. Da mister man fort kompetanse. De som jobber her, må nemlig ha en særskilt kompetanse. Gatehospitalet i Oslo har holdt på i 19 år. Hvis Helsedirektoratet og myndighetene faktisk mener at dette er viktig, bør de gi oss mer forutsigbarhet. Det er myndighetenes egen idé, så jeg regner med at de vil finansiere det, sier Arve Bang.

Han mener liknende tilbud i mindre skala burde opprettes i de andre store byene i landet. Flere steder har tilsvarende mange rusavhengige som for eksempel Bergen.

Dårlig behandling

Arve Bang har lang og bred erfaring, og har gjennom årene sett hvor stort behov det er for sykehus og helsetjenester som har spesialisert kompetanse på pasienter i aktiv rus. Han har blant annet vært fastlege, distriktslege, kommunelege, bydelsoverlege og assisterende kommuneoverlege i Bergen.

Da Gatehospitalet i Bergen skulle åpne, meldte han seg som frivillig, men leder for Gatehospitalet, Marianne Ørpetveit, ville ha ham som ansatt – og slik ble det. I den halve stillingen inngår også 10 prosent som tilsynslege i Bakkegaten bo-og omsorgssenter, som Frelsesarmeen driver i Bergen

– Det er ikke så lett å få folk til å jobbe med disse menneskene, man må ha høy toleranse. Jeg har et hjerte for dem, sier Arve Bang.

Han mener rusavhengige skal behandles som folk flest.

– De er pasienter, slik som alle vi andre kan komme til å bli. De har sine sykdommer, de har sine problemstillinger.

Det skal dessuten medisinsk spesialkompetanse til for å gi riktig medisinering til rusavhengige, og få hverdagen som innlagt pasient til å fungere.

– Veldig ofte får de dårlig behandling i den offentlige helsetjenesten og av fast- legene sine. De er ofte lite flinke selv til å følge opp sin egen helse. Ofte faller de ut av behandlingsløp og møter ikke opp. Det er både slik at helsevesenet har et problematisk forhold til dem fra sitt ståsted, og så har pasienten et problematisk forhold til helsetjenesten fra sitt ståsted. Det fører til at de ikke får de behandlingsrettighetene som alle vi andre får. De rusavhengige har en levealder som er 10–12 år kortere enn normalbefolkningen. Det er på grunn av sykdommer som følger med, som lever- svikt og kreft. De er ofte i konflikt med legen, og oppsøker ikke helsevesenet før noe er akutt galt, sier han.

De usynlige og de utagerende

– Alkoholisme er en underkjent problemstilling i samfunnet, mener Arve Bang.

– Det er mer fokus på narkotika. Alkohol er et lovlig rusmiddel, men det er forbudt å drikke offentlig. Derfor sitter de som drikker isolert alene, eller med likesinnede. De blir usynlige i samfunnet og går under radaren i helsevesenet. Injiserende rusmisbrukere blir sett, men de blir uglesett. De kan være krevende, vanskelige og utagerende. Mange sykehus takler ikke det, og de skrives ut for tidlig.

Men på Gatehospitalet hjelper de pasientene med å fullføre behandlingen ved å følge dem til forskjellige tjenester.

– Vi har et godt samarbeid med Helse Bergen, for her blir de fulgt opp, sier Bang.

De bruker også mye tid på å skaffe dem bolig, for mange er bostedsløse. Når bostedsløse rusavhengige skrives ut fra «vanlige sykehus», ofte med alvorlige diagnoser, blir de rett og slett "skrevet ut til gata" – uten noen som kan følge dem opp eller hjelpe dem. Det er stor spennvidde i pasientenes sykdommer, fra underernæring og kroniske sår, til kreft. Pasientene gir tilbakemelding om at de er veldig fornøyde med behandlingen de får på Frelsesarmeens gatehospital.

– Vi tar oss god tid til dem, og det er de glade for, sier legen.

Nabolaget

Som regel når det skal komme institusjoner som tar seg av rusavhengige, blir naboene bekymret. Så også på Garnes. Naboene var engstelige for barna sine og for nabolaget.

– Da vi hadde holdt på et halvt år, spurte de om vi holdt på med noe her, for de hadde verken hørt eller sett noe. Men vi holder på, sier legen med et lite smil.

Han er selv nabo til et botiltak for rusmisbrukere – som også ligger vegg-i-vegg med en stor barnehage og mange eneboliger.

– Det har aldri gitt problemer. Det er uhyre sjelden at rusavhengige gjør noen fortred, mener han.

Nå har naboene falt til ro, og Gatehospitalet får gode tilbakemeldinger fra dem også.

Arve Bang jobber på Gatehospitalet fordi han brenner for denne pasientgruppen. Han har hatt mange slike pasienter i sin fastlegepraksis opp gjennom årene, og kjenner problemstillingen godt. Han har også jobbet i kommunale institusjoner som har med denne gruppen å gjøre, og han tenker at de fortjener at noen engasjerer seg for å hjelpe dem.

– Så lenge jeg kan utgjøre en forskjell for noen, er det kjekt å arbeide, sier Arve Bang.