Mer enn bare sykling

– Jeg skal snart koble opp smartrullen og sykle et par timer, smiler Svein Olav Solås (56).

På Frelsesarmeen i Lillehammer står fire sykler med interaktiv skjerm klare for bruk. Treningen kommer godt med, for om et par måneder – nærmere bestemt 7. juni – vil han befinne seg atskillig lenger nord og stå foran sitt livs sykkelritt. Fra Nordkapp i Finnmark skal Svein Olav og en gruppe fra Pedalkraft tråkke over cirka 3000 kilometer, helt frem til Lindesnes i Agder.

Les flere artikler fra Krigsropet her

– Når man mestrer en slik tur, så er det ingen ting som er uoppnåelig lenger, sier han.

Når 56-åringen stiller til dyst i sommer, vil han ha vært rusfri i tre år, etter nærmere tretti år med bruk av cannabis og amfetamin. Sykkelentusiasten har sett flere bekjente dø av overdoser. I Pedalkraftgruppa er han ikke alene om å ha slike opplevelser. Gjennom sykkelrittet fra nord til sør ønsker de derfor å skape bevissthet rundt godt ettervern i Norge, ved å sette fokus på viktigheten av ulike aktivitetstilbud etter endt rusbehandling – noe flere av deltakerne har savnet i sitt eget liv. For gruppa handler syklingen om mye mer enn gir, hjul, pedaler og antall kilometer.

Sykling for livet

Pedalkraft – som ble stiftet i fjor høst – er en nasjonal sykkelklubb som fokuserer på sosial utvikling fremfor sportslige resultater. Tiltaket er i regi av Frelsesarmeens rusomsorg, og hovedmålgruppa er kvinner og menn som kjemper, eller har måttet kjempe, mot rus, bostedsløshet, psykiske lidelser, sosial isolasjon, eller andre utfordringer.

– Klubben er likevel åpen for alle, understreker nasjonal koordinator Jan Størksen.

Fellesskapet består av både brukere, ansatte og andre tilknyttet Frelsesarmeen, og går på tvers av standpunkter og livsfaser. Klubben koordinerer aktiviteter fra Harstad i nord til Lindesnes i sør.

– Fortell litt om sommerens sykkelritt og emneknaggen #merennbare. Hva går det ut på?

– Vi skal ikke sykle for å komme fortest mulig frem, eller for å sykle lengst mulig. Syklingen er først og fremst et verktøy for å erobre nye hverdager og skape muligheter for fellesskap, sier Jan.

Han forklarer hvordan mennesker med rusproblemer ofte må brenne alle broer til sine gamle miljøer, og at de dermed kan stå alene etter endt rusbehandling – attpåtil med dårlig økonomi i en liten hybel.

– Da kan dagene bli fryktelig lange, og i en krise vil man ha behov for oppfølging og noen å snakke med, sier Jan og peker på ettervernstiltakene til Frelsesarmeen.

– Det kan være gatefotball, sykling, seiling, eller noe helt annet. Sykkelrittet fra Nordkapp til Lindesnes vil gi oss muligheten til å fronte slike tiltak for flere politikere og medier, og fellesnevneren i det vi presenterer er fellesskap og endringsmuligheter. Derfor bruker vi emneknaggen «mer enn bare» både i syklingen, gatefotballen og seilingen vår.

Han påpeker at det vil koste samfunnet langt mindre å støtte opp om slike aktivitetstiltak, enn at brukerne utsettes for den berømte «svingdørseffekten», hvor man går ut og inn av rusbehandling grunnet manglende oppfølging. Til sammenligning koster det rundt 150 000–200 000 koner i året å drifte et helt gatefotballag – en aktivitet som kan få folk varig ut av rus.

– Man trenger ikke være matematiker for å se verdien i dette, sier Jan og påpeker at den nevnte sammenligningen tilsvarer en brøkdel av behandlingskostnader.

Fysisk ettervern

En av dem som har kjent litt på «svingdøra», og som skal sykle det lange rittet i sommer, er Kenneth Brattsti (37). I ungdomsårene slet han med rusproblemer, noe som eskalerte og ga tunge psykiske utfordringer i voksen alder. I 2018 flyttet bodøværingen til Kristiansand for behandling på Blå Kors Loland Behandlingssenter.

– En sommer da jeg var innlagt, kom foreldrene mine på besøk og hadde tatt med seg sykkelen min, forteller han.

– Jeg begynte aktivt med landeveissykling under behandlingen. Det forandret mye. Samtaleterapi og psykologer fungerte ikke for meg, men i løpet av en time på sykkelen kunne jeg jobbe med alle problemene i hodet, og legge dem bort etterpå.

Kenneth ble i fjor invitert med på Frelsesarmeens gatefotball av noen medpasienter, og der fikk han nyss om planene for oppstart av en nasjonal sykkelklubb.

– Hva betyr Pedalkraft for deg?

– Det siste året har det betydd alt. Det gir håp, jeg føler meg som en del av noe, og får dele en lidenskap med andre. Da tilbudet kom om å bli med på Nordkapp

– Lindesnes-turen, brøt jeg sammen i gledestårer. Det er ikke så ofte det skjer, smiler 37-åringen.

Han har vært mye alene, og forventer fysiske og psykiske utfordringer under rittet. Likevel er han klar for å sette ettervern på dagsordenen.

– Det blir som eksponeringsterapi for meg, forteller han.

Kenneth anser seg som heldig på tross av utfordringene han har møtt i livet, og peker på hvordan han bygget sitt eget ettervern i form av deltakelse i flere idrettsaktiviteter.

– Min erfaring da jeg kom ut av behandling som ny borger i Kristiansand, og skulle prøve å få meg ettervern i kommunen, var ikke så god. Jeg fikk
blant annet avslag på ruskonsulent i kommunen, sier han.

– Gatefotballen har derfor vært veldig viktig for meg, og jeg har også vært med på ishockey i tillegg til syklingen. Mitt ettervern har altså vært hundre prosent bygd på fysiske aktiviteter.

Den gode medisinen

– Det er bortkastet å sende folk på avrusning hvis det ikke finnes et ordentlig ettervern, slår Svein Olav i Lillehammer fast.

For hans egen del har arbeidstreningstilbudet Jobben i Frelsesarmeen vært viktig, i tillegg til Pedalkraft og syklingen.

– Det er jeg så takknemlig for, og slike tilbud er viktige for å kunne kutte ut rusen. Jeg pleier å si at man skal ikke gjøre noe halvgjort og ugjort, det skal gjøres ordentlig fra starten av. Slik det er i samfunnet nå med tanke på ettervern, så føles det halvgjort og ugjort.

– Hva ønsker du å formidle under turen?

– Man er ikke klar for hverdagen bare fordi en har kommet ut av behandling. Det kan bli skikkelig tøft, og det er ikke rart at man kan havne tilbake i gamle rusmiljøer.

Svein Olav har vært glad i å sykle i mange år, og i 2019 stilte han gladelig opp på pedalene og syklet fra Trondheim til Lillehammer for å markere Verdens overdosedag sammen med Frelsesarmeen. Sykkelen har blitt en lidenskap – og et yrke.

– I Pedalkraft føler jeg meg inkludert, og erfaringen derfra har også ført til at jeg har fått fast jobb på Rustadstuen Sport i Lillehammer, hvor jeg mekker under sykkelsesongen. Jeg har jo også blitt styremedlem i Pedalkraft, smiler han.

– Stoffet har blitt byttet ut med syklingen. Fysisk mosjon er den beste medisinen for alle, om man så er rusavhengig eller ikke.

Hjelperytterne

Fra Nordens Paris til Jugendbyen, videre til hovedstaden og ned til det blide sørland, vil det bli mange stopp og muligheter for Svein Olav, Kenneth, Jan og de andre i Pedalkraft-gruppa til å fremme viktigheten av godt ettervern. Ved forhåndspåmelding kan også flere syklister bli med på rittet underveis.

– Det er viktig at man får muligheten til å velge å bli med på en etappe eller to, for eksempel fra Bodø til Trondheim, eller fra Oslo til Tønsberg. For noen kan en liten etappe være en langt større mestringsfølelse enn for andre som sykler hele veien, understreker Jan.

– På stedene vi stopper underveis kan det bli seminarer, konserter, langbord i gågata, grillkvelder, eller kanskje bare en samtale med den lokale helse- og omsorgssjefen.

Alle arrangementer blir selvsagt tilpasset og justert i henhold til gjeldende smittevernregler, og vi satser på at alt skal kunne gjennomføres, sier han.

– Vi håper at kunnskap og erfaringer fra våre enheter og tiltak, samt historier fra ulike rytteres liv, vil bryte barrierer, og vi satser på å få omtaler i lokal-og distriktsmediene. Helsedirektoratet er flinke til å være på ballen når det gjelder ettervern, men den enkelte kommunen må også på banen.

I tillegg til å sette fokus på aktivitetstiltak og personlig mestring, er Norges-turen også en anledning til å spre ordet om Pedalkraft, og få inn det Jan kaller «hjelperyttere». Det vil si mennesker som kan støtte klubben med midler, oppmuntringer og engasjement.

– Hjelperytterne er viktige! utbryter han engasjert, og viser til hvilken rolle hjelperyttere spiller under sykkelritt.

– De får ikke de største overskriftene etter løpene, men se hvordan de jubler i bakgrunnen når laget deres vinner! Hjelperytterne har hatt et blodslit for å hjelpe han eller henne som kanskje ikke hadde gode bein den dagen, men som likevel vant takket være deres innsats, forklarer han.

– Folk er bare en vipps unna til å kunne hjelpe oss med å holde oss på landeveien, og det må man se utrolig stort på.

Man kan følge #merennbare-rittet på sosiale medier, og Jan oppfordrer til å skrive hyggelige kommentarer og spre innleggene videre.

– Både privatpersoner og næringslivet kan være hjelperyttere, og de er like mye med på laget som syklistene.

Enheten

I skrivende stund er det fremdeles bare april måned, og våren har for alvor gjort seg bemerket i Norges byer og bygder. Snart vil også sommeren banke på døra, med bud om at rittet nærmer seg. I mellomtiden har Kenneth fått ansvaret med å etablere en Pedalkraftavdeling i Kristiansand. Frelsesarmeen har gitt ham en ti prosent stilling i prosessen, og sykler skal kjøpes inn ved hjelp av midler fra Skillingsfondet.

– Forhåpentligvis er tilbudet oppe og går i løpet av sommeren, smiler han, og tilføyer at tiden vi lever i, har vist hvor viktig det er med samhold og tilhørighet.

Jan Størksen kan fortelle at mange unge mennesker har funnet sin lidenskap i Pedalkraft, og at de nå bygger stein på stein i livet sitt. Det er i dag over 100 sykler på landeveien i regi av Frelsesarmeens rusomsorg.

– For noen er det et lite avbrekk i hverdagen. For andre er det helt avgjørende for å holde seg rusfri. Vi snakker om en stor skala her.

– Frelsesarmeen har nylig lansert en ny strategi der det vektlegges å være én stemme uavhengig av virkegren. Hva tenker du om Pedalkraft sin rolle i denne sammenhengen?

– Den nye strategien er egentlig å gå tilbake i Frelsesarmeens historie, og er helt i tråd med hvordan Pedalkraft tenker, forteller Jan.

– Vi er én Frelsesarmé og én sykkelklubb. Pedalkraft handler som sagt om mer enn bare sykling, og Jan poengterer at en pizzakveld med gjengen kan være vel så viktig. Verdien ligger i samholdet, i å se den enkelte, uavhengig av om man er rusavhengig, frivillig eller hjelperytter.

– Det er noe av det fantastiske med Pedalkraft. Når du tar på deg drakta, så utviskes uviktige skillelinjer. Vi blir en enhet. ▪