Matlevering sykkel 1

Mer enn et sykkelbud

Lastet med matpakker, varm drikke og søtsaker sykler Camilla Farstad Lamprecht rundt i sentrum av Sandvika. Hun skal ut der folk er.

• Foto: Tekst: Marit Dehli-Johannese/Foto: Kristianne Marøy/Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 8/2021
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Hallå, er du ute med sykkelen?!

To karer kommer ut av jernbaneundergangen ved Sandvika stasjon. De har fått øye på noe velkjent og gliser bredt.

– Vi er Pompel og Pilt. Når ingen tar hånd om oss, tar vi oss av hverandre.

Denne fredags ettermiddagen møter de noen som også bryr seg om dem.

– Vi tenker mat når vi ser henne, sier Knut og peker på Camilla.

Han kommer tomhendt og tar villig imot en matpakke fra elsykkelen.

– Har du en flaske vann også?

– Har dere sett noen andre i dag? spør Camilla og dukker opp fra den digre kassen.

Hun har allerede tråkket rundt i tussmørket, svingt innom Sandvika parkeringshus, trillet langs elvebredden og opp noen krappe kneiker. Men det er få mennesker ute denne hustrige ettermiddagen.

– Har du sett på været! spør Rune retorisk.

– Når det er grått ute, er det grått inne.

Griseværet lokker ikke akkurat folk ut. Denne ettermiddagen ligger temperaturen rundt nullpunktet, og regnet pisker mot ansiktet.

– Vil dere ha enda en matpakke? Jeg har så mange, sier Camilla.

Hun trenger ikke be to ganger.

– Så trofast som du er! At du deler ut mat til oss, er vi så glad for. Det betyr masse! Det er ikke alle som kommer på kafeen deres, men nå får de mat likevel. Jeg tror dere når mange, det er en skikkelig god ting for Sandvika, fastslår Rune.

Han har vært borte fra Bærum en stund, men er tilbake i sitt gamle miljø.

– Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten Frelsesarmeen. De er en livbøye. Jeg har fått mye hjelp av dem.

– Enig, istemmer Knut nede i jakka.

Han borer frosne never i lommene og er mer fåmælt enn vennen, men nikker gjenkjennende når Rune er i skrytemodus:

– Frelsesarmeen kjenner meg best i hele hjelpeapparatet. Det blir nesten som en familie. Du må ta det til deg!

– Det er hyggelig å høre, smiler Camilla.

– Ja, det er viktig å bli sett hvis du ikke har familie. Når jeg kommer på Varmestua, er det så hyggelig når folk sier: «Vi har ikke sett deg på noen dager». Da føler jeg meg sett og at noen bryr seg.

Rune blunker lurt: – Nå må dere ikke bli høye på dere sjøl, altså. Husk å ha beina planta på jorda!

Selv ser han oppover. Det er ikke uten grunn at Knut kaller ham «pastoren».

– Jeg har vært på Evangeliesenteret og forkynt litt rundt om. Nå venter vi på Ham, sier han og rekker pekefingeren i været.

– Fram til da er vi mennesker. Så går livet litt opp og ned. Og nå er jeg oppe.

De to kameratene skal videre. Med lommene fulle traver de videre inn i den våte tåka.

– Dere får ha god helg, sier Camilla.

Jeg tror behovet for sykkelen vil være der, også etter koronaen. Vi er kommet for å bli.
– Camilla Farstad Lamprecht, ansatt ved Frelsesarmeens varmestue i Sandvika
Sykkelbudet deler ut mat til de som trenger det i Sandvika

En hjelp under pandemien

Siden i fjor vår har hun vært ute med trehjulingen flere ganger i uka. Iført en solid varmedress driver Camilla oppsøkende virksomhet. Korona og strenge smitteverntiltak har ført til et mer begrenset tilbud til rusavhengige i Bærum kommune. Det ville Frelsesarmeen gjøre noe med.

– Da vi fikk nyss om at Bærum kommune delte ut korona-midler til frivillige, søkte vi om støtte for å få råd til elsykkelen, forteller Signe Haukvik Haugen, leder for Varmestua i Sandvika.

Hun fylte inn en søknad om prosjektmidler fra Bærumspakken. Tiltaket ble verdsatt, og tilbudet er nå sikret drift ut året.

– Vi kom i gang da vi skjønte at koronautbruddet tok tid, og vi ikke visste hvordan vi skulle nå målgruppen. Vi vil ut og møte mennesker, nå dem der de er i sentrum. Målet er at vi skal være synlige. Folk skal vite at vi er til stede, sier Signe.

De søkte også om ekstra matposer til Sandvika korps (nærmiljøkirke). I likhet med Frelsesarmeen over hele landet merker de et større behov for basishjelp under pandemien. En stund serverte de mat ut gjennom vinduet med det resultatet at det ble en opphopning av folk utenfor. En elsykkel ville gjøre utdelingen enklere. I fjor vår huket Haugen tak i 27 åringen.

– De ville ha en ung og sporty person som kunne være tilgjengelig, forteller Camilla.

For fire år siden begynte hun som frivillig på det rusfrie aktivitetstilbudet Stedet. Senere ble det faste vakter og vikariater på Varmestua mens hun gjorde seg ferdig med lektorstudiet.

«Du som har så lang utdannelse, også deler du ut matpakker til folk», sa en gjest til henne, men Camilla føler hun er på rett sted.

– Jeg har alltid tenkt at jeg heller vil ha et arbeid jeg liker enn en kontorjobb. Studiet gjorde meg bevisst på hvordan jeg prater med folk, at jeg ikke dømmer. Jeg ønsker å være en trygghet for noen, en støtte og en hjelp. Det høres kanskje ut som en klisjé, men det gir meg mye å gi noe til andre. Også liker jeg godt å jobbe med mennesker, sier Camilla.

Når varmestua er stengt i Koronatiden, deler Frelsesarmeens sykkelbud ut mat i Sandvikas gater

Mat til alle som trenger

Hun setter seg på den tunge, gule doningen og følger ruta gjennom sentrum enda en gang. Trehjulingen skrangler og piper, og forbipasserende stirrer.

– Den ser ut som et postbud med den digre kassen bakpå, sier Camilla, og legger inn et ekstra gir for å få lasten opp brosteinene. Frelsesarmeens logo og motto «Suppe, såpe, frelse» lyser i skumringen.

– Jeg er blitt vant til at folk ser på meg, men det er helt ok. Jeg er nok blitt litt kjendis i Sandvikas gater, smiler hun lurt.

– Hvordan holder du humøret oppe i skybrudd og kulde?

– Det er ikke bare kult å være ute når det regner sidelengs, men da kan jeg gå inn og varme meg innimellom. Er det dårlig vær, tenker jeg på folk jeg kjenner, og sier til meg selv: «Håper jeg møter den og den. Dem hadde det vært hyggelig å treffe.»

Om sommeren svinger hun ofte nedom stranda der flere rusavhengige holder til i båter. Men nå er det vinter, og folk søker mot varme vifter i parkeringshus og togstasjoner. Noen holder likevel stand utendørs. Camilla stopper brått utenfor inngangen til Sandvika Storsenter. Hun har fått øye på en hun kjenner godt. Raskt stikker hun hånden ned i kassen, fisker opp en matpakke og krysser veien. En eldre rumener sitter sammenkrøpet ved murveggen. Kontrasten til velkledde mennesker på shopping kunne ikke vært større. Men mannen lyser opp når han får brødskivene.

– Hvor er kona di i dag? spør Camilla, og forstår at ektefellen hans ikke har orket å tigge denne dagen.

Det er ikke mange ordene de får vekslet, språkbarrieren er for stor. Det viktigste er at mannen får litt ekstra.

– Målgruppen er bred, men hovedvekten er rusavhengige. Jeg gir mat til alle som trenger det, til folk som har det trangt økonomisk.

Frelsesarmeens sykkelbud, Camilla Farstad Lamrecht, deler ut mat og en god samtale for de som ønsker det.

En som lytter

– Hva er motivasjonen din for å sykle rundt i vintermørket?

– Jeg ønsker å være en omsorgsperson. Det gir meg veldig mye å møte folk, vi får mange fine samtaler. Jeg skal ikke presse meg på. Ofte trenger folk bare en som lytter. Det er fint å være der og gi støtte. Noen ganger er det tøft å høre hva de forteller, men jeg tror at du kan vise empati og sympati uten å gå hjem og være nedbrutt. Det betyr ikke at jeg ikke har medfølelse, understreker Camilla, og innrømmer at det kan være vanskelig å skru helt av etter endt økt.

– Når jeg kommer inn, er jeg ofte veldig kald, men ikke nedstemt. Selv om det har vært tunge temaer, har jeg en rolig følelse inni meg.

– Er det mer ensomhet å spore nå under pandemien?

– Noen har kanskje isolert seg mer, det er vanskelig å si. Jeg er mer bekymret for yngre folks psykiske helse. Vanligvis møter jeg ungdom i gjenger, men når mye er stengt, ender det med at de sitter mye alene hjemme.

Ser hun at det er behov for det, prøver hun å veilede folk videre i hjelpeapparatet.

– Det er fint at jeg nå får muligheten til lengre samtaler med folk. Jeg har tid til å sette meg ned og ta en prat. Folk kjenner seg friere når vi kommer ut til dem. Da er de mer på hjemmebane, sier Camilla.

På en ettermiddag møter hun mellom ti og tjue mennesker. Noen kjenner hun fra før, men det dukker også opp nye ansikter. Det er ikke noe problem å være helt alene på jobb.

– Jeg har gode relasjoner med dem jeg møter. Folk setter pris på meg og har en viss respekt for Frelsesarmeen. Gjennom året har Frelsesarmeen i Sandvika levert ut 720 matpakker, servert 150 kaffekopper og masse vann. Med mer is og snø i gatene blir det muligens piggdekk på trehjulingen, hvis ikke Camilla finner et egnet sted der folk kan finne henne.

– Jeg tror behovet for sykkelen vil være der, også etter koronaen. Vi er kommet for å bli. ▪

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER