– Musikk er språk og fellesskap

– Noen tror at musikk har vært livet mitt. Men det er ikke riktig. Jeg har ikke engang hørt særlig mye på musikk. Jeg har spilt mye, og derfor har jeg også vært nødt til å høre, sier en smilende Eiliv.

Noen dager før 81-årsdagen sin forklarer han gjerne hva som har vært drivkreftene bak alle dager, uker, måneder og år med musikk.

– Musikk er et språk. Det er språket som er viktig. Det å formidle evangeliet gjennom musikken, det er det som har vært viktig for meg. Musikk har også vært å skape fellesskap, være en gjeng som jobber sammen og får til noe sammen. Det er minst like viktig som selve musikken.

En pekefinger som varemerke

Eiliv har dirigert utallige musikkstykker, på utallige konserter og arrangementer, gjennom alle år, og i så mange land at det vil ta tid å telle opp. Dirigenten står vendt mot musikantene sine, med ryggen mot publikum, men så når applausen forhåpentligvis braker løs, da snur dirigenten seg.

– Mange forbinder deg med en spesiell gest når du snur deg mot publikum. Den høyre pekefingeren i været, pekende opp mot himmelen, er det noe du fant på selv?

Eiliv er klar på at æres den som æres bør, og pekefingeren betyr «ære til Gud». Æren for å ha funnet på gesten, den gir han også gjerne videre til rett adresse.

– Det var Drammen hornorkester som var på besøk i Fredrikstad i ungdomstiden min. Da så jeg den pekefingeren for første gang, fra musikkmester Einar Egge.

Men så har Eiliv vært med på å spre den videre. Veldig mange dirigenter har senere brukt den samme gesten, og selv har han brukt den i og utenfor Frelsesarmeen, uansett om anledningen har vært en såkalt kristen sammenheng eller ikke. Musikk er språk, og pekefingeren understreket det han vil si.

Piggtråd og storband

Eiliv vokste opp i Fredrikstad og startet i det som den gang kaltes guttemusikken. Overgangen til Frelsesarmeen skjedde via jobben som avisbud i Fredrikstad Blad. Tre andre avisbud var Harald Engeli og tvillingbrødrene Roger og Kjell Hagelund, musikanter i Frelsesarmeen, som fikk fisket med seg en yngre Eiliv som allerede var det han selv kaller «såkalt flink».

Det var lavt gjerde mellom Frelsesarmeen og kirken. I Fredrikstad domkirke fikk Eiliv sin harmonilære fra organist og komponist Søren Gangfløt, en stor kapasitet som senere ble den første professor i kirkemusikk ved Norges musikkhøyskole.

Også ellers tok Eiliv til seg inspirasjon fra øverste hylle. Han hørte mye på Count Basie, storbandleder og nestor innen swingjazz. Så kom Joy Webb og The Joystrings, i Frelsesarmé-uniformer, via BBC og engelske hitlister, på besøk til Norge og Njårdhallen.

Eiliv var da blitt hornmusikant i Oslo 3. korps, og i samarbeid med musikantkollega Kjell Lyster startet de Norges første kristne rytmegruppe, S-Teamet. Det noen omtalte som «piggtrådmusikken til Joystrings», ble supplert med en blåserekke med kornett, saksofon og trombone. Joystrings-tekster ble oversatt til norsk, Eiliv arrangerte, og i tillegg skrev de egne låter med tekst Lyster og melodi Herikstad.

Fra Tranås og ut i verden

Inspirasjonen fra Count Basie og Joy Webb tok Eiliv også med seg inn i et annet musikalsk univers, til brassband-musikken. Melodier fra Webb og sound à la Basie ble en kontroversiell suksessoppskrift. Noen syntes det var forferdelig og ukristelig, andre elsket det.

Mot slutten av 1960-tallet stiftet Eiliv familie, med kone og etter hvert to barn i Motala i Sverige. En knapp times kjøring derfra oppsto et musikalsk partnerskap som betydde veldig mye for at musikken hans senere skulle nå ut i verden. For 65 kilometer sør for Motala ligger Tranås, og der fantes legendariske Gunnar Borg, som hadde vært musikkmester helt siden 1935, flere år før Eiliv ble født.

Gunnar Borg og Eiliv fant tonen, til de grader! De hadde samme favoritt blant Frelsesarmeens brassband-komponister, svensk-amerikaneren Erik Leidzén, hvis partiturer Eiliv studerte grundig for å lære. Mozart-entusiasten Gunnar hadde utviklet et brassband i verdensklasse, særlig kjent for sitt fantastiske samspill og sound. Eiliv hadde musikk som skulle prøves og testes ut, og Tranås Hornmusikkår ble hans testband.

Svingende brassbandmusikk testet ut med håndskrevne noter i Tranås, ble etter hvert trykket og utgitt, og interessen eksploderte. Dette var noe helt nytt, noe Frelsesarmeens hornmusikanter verden rundt kastet seg over.

I London var det et hornmusikkstevne hvor sju brassband marsjerte fram til samme plass. Alle skulle spille et stykke ved ankomst, og siden de ikke hadde snakket sammen på forhånd, endte det opp med at alle hadde valgt seg Eilivs «Heaven Came Down».

Marsjen «On Parade» ble i løpet av et par år gitt ut på diverse plater i flere verdensdeler, og i «A Joystrings Review» serverte han til og med en ren Dixieland-sekvens, en brassband-versjon av hva han selv hadde vært med på å spille i S-Teamet.

Liker ikke flinkhetskultur

– Mange brassband innenfor Frelsesarmeen er veldig opptatt av å spille flinkt og fort og virtuost. Hva tenker du om det?

– Det er bare tull! svarer Eiliv raskt og engasjert, uten et eneste sekunds betenkningstid.

Han har overhodet ikke sansen for flinkhetskultur. Tvert imot, når noen blir opptatt av å briljere, av å vise hvor flinke de er, mener han at det ofte ødelegger musikken. Han forteller at han var innom dette i et intervju i «SA Bandsman», et tidsskift som nå har byttet navn til «SA Band World». Originalteksten er engelsk, men oversatt til norsk svarte han dette:

«Noen blir kanskje imponert av brassband som spiller fort og med vanskelige rytmer, men det er sjelden interessant å høre på. Jeg ser dette problemet verden rundt, og jeg mener alle ville tjent på å spille musikk de mestrer på en måte hvor de ikke bare får til det tekniske, men samtidig også skaper musikk. Dette vil være bra for de som hører på, og også musikantene selv, og det kan kanskje også skape større interesse for korpsmusikk.»

– Men du syns at folk skal øve? Du syns jo at musikanter skal utvikle seg?

– Ja, men ikke fordi de skal vise fram hvor flinke de er, svarer Eiliv kontant.

– Vi øver fordi vi vil gjøre musikken bedre, for når vi forbedrer oss, da forbedrer vi også musikken. Men det er for at musikken skal formidle, og fordi vi vil få til noe sammen, ikke fordi vi skal imponere noen.

Verst av alt syns Eiliv det er når noen spiller de langsomme stykkene hans i fort tempo. Heldigvis fikk han i 2008 sjansen til selv å instruere og dirigere under en plateinnspilling, Frelsesarmeens Territoriale Hornorkester på albumet «Take It on Trust». Det er 15 Herikstad-stykker slik han selv ville ha dem. Der er det fart og rytmer når det passer seg, mens de langsomme stykkene får lov å mane til innlevelse og ettertenksomhet, til riktig stemning og sakte puls.

Skrev det som trengtes

Komponisten Eiliv og arrangøren Eiliv har ofte skrevet ut fra behov, ut fra anledning, eller på bestilling. Folk har kommet til ham med tanker og ideer, og så har Eiliv tatt tak i det med sin kreativitet og musikalitet. Inspirasjonen kom gjerne under arbeidet, og dermed har mange fått mye mer enn hva de ba om.

Etter å ha utdannet seg til musikkpedagog ved musikkhøyskolen i Gøteborg, ble Eiliv etter hvert musikklærer ved Jeløy folkehøgskole, og senere også rektor. Han overtok som musikklærer etter engelske John Hynd, som hadde innført en tradisjon med årlige musikaler. Hynd hadde fått oversatt engelske musikaler skrevet av makkerne Larsson og Gowans, men etter hvert ble disse brukt opp. Da ble det egenproduksjon.

– Mange av de musikallåtene du skrev på Jeløy, det var jo ikke akkurat din egen sjanger. Hvordan var tilnærmingen din til de musikalene?

– Den var veldig praktisk, forklarer Eiliv.

– Jeg skrev låter i de sjangrene som passet med handlingen og scenene. Det kunne være romantiske kjærlighetssanger, det kunne være revyviser, det kunne være svensktopp. Men det mest spesielle var vel at jeg hørte på «We Are The Champions» med Queen for å sjekke ut hva som kjennetegnet en skikkelig supportersang. Det var moro!

Et ferskt musikkstykke, skrevet for anledningen, med helt konkrete musikanter i tankene, heter «Cake». Det er skrevet for fire barn, alle juniormusikanter i Askim korps (Frelsesarmeens nærmiljøkirke), hvor hver av dem har fått sin egen del, skrevet og tilpasset spesielt for dem.

– «Cake» er navnene deres, forklarer Eiliv.

– Den er skrevet for Clara, Anne-Sofie, Kristoffer og Emma.

Eiliv Herikstad er et velkjent navn som mange kjenner fra distanse. Kanskje har det bare stått der øverst oppe til høyre på et noteark, eller et annet sted bak forkortelsene «mel.» eller «arr.»? Men veldig mange har også truffet ham. Det har vært et rikt liv i møte med mange mennesker. Det har vært musikanter i korpsene, elevene på folkehøgskolen, lokalsamfunnene der han har bodd, på reiser i innland og utland.

– I det siste har jeg fått mange meldinger fra folk som sier jeg har betydd noe for dem. Mye av det har jeg ikke visst. Mye av det er overraskende. Det er veldig rørende, sier en beveget Eiliv.

Forbereder en fest

Vi har snakket oss et stykke forbi der Eiliv beklaget seg over langsomme stykker som spilles for fort. Så kommer han på at det motsatte også kan skje, at musikken går for langsomt. Og det har han tenkt på, i detalj, for hvis det er én anledning som ikke skal få preges av langsom sørgemusikk, er det hans egen begravelse.

– Jeg har plukket ut sanger som skal synges, og det som skal spilles. Det er det levde livet som skal feires, ikke noe som skal sørges over, sier han.

Det skal blant annet bli «Deg være ære», og etter et liv med trombone vil han naturligvis ha med «Når basunens toner lyder», som seg hør og bør til sitt eget arrangement. Og to solosanger skal gi hans siste hilsen.

– «Guds kjærlighet» får være et vitnesbyrd, og «Synsvinkel» får være mine egne ord, sier han. For i den sistnevnte sangen, der har han ikke bare som så ofte før, skrevet melodien. Der er det også hans egen tekst.

Trygg til det siste

Dette siste intervjuet ble gjort på Askim helsehus, med kort forventet levetid igjen for hovedpersonen. Ingen av oss kunne vite om han ville rekke å se dette på trykk. Vi hadde snakket om livet, og det vi opplevde, var en rolig mann med smilet på lur, med glimtet i øyet og helt klar for det som måtte komme.

– Jeg er trygg i troen, sa han rolig, med den hviskende stemmen vi hadde måttet konsentrere oss veldig for å høre.

Eiliv Herikstad har levd et praktisk og jordnært liv med musikken, troen og Frelsesarmeen. Han var aldri særlig interessert i englekor. Men om det finnes et brassband der oppe et sted, satt de nok akkurat da og øvde på «On Parade».