Nybyggerne

– Velkommen inn!

Endre (75) og Beth (70) åpner dørene inn til en lys og innbydende foajé i de flunkende nye lokalene til Frelsesarmeen i Lillestrøm. Det engasjerte ekteparet, som selv ble med i Frelsesarmeen i Kopervik i nordre Rogaland på 1970- og 80-tallet, har vært en del av fellesskapet i kanarifuglenes by i 30 år. De kan se tilbake på et langt liv som frelsessoldater, med oppgaver innen alt fra rusbehandling til utsmykking, byggeprosjekter og diakoni. Blant historiene om levd liv, finnes også forventninger om morgendagen for nybygget i Lillestrøm, menneskene det rommer, og menneskene som foreløpig ikke har trådd over dørterskelen til et liv i tro.

Les mer om Krigsropet her

Tilbakeblikk

Endre og Beth vet hvordan det er å ikke være tilknyttet en kirke. Paret, som giftet seg i 1968 og stiftet familie, levde sitt daglige liv i Kopervik i Karmøy uten mange tanker om Gud. Det skulle endre seg da Beth ble invitert til en misjonsfilmvisning av sin svigerinne.

– Hun hadde en søster som var misjonær for Frelsesarmeen i daværende Rhodesia (Zimbabwe). Jeg husker ikke selve filmen, men derimot en frelsessoldat som tok varmt imot de besøkende. Musikken var også så glad!

Hun begynte å gå på gudstjenestene, og troen modnet. Høsten 1974 ikledde hun seg soldatuniformen. Troen satt imidlertid lenger inne for ektemannen.

– Jeg følte meg nemlig «like god som de kristne», sier han.

– Det var grunnlaget jeg brukte, og det var ikke før senere, under en bibelgruppe, at jeg forstod at det ikke er ens egen godhet, oppførsel, eller måte å leve på som gjør at en blir frelst. Man måtte ta et valg om å følge Jesus.

Endres endelige frelsesopplevelse kom da han en natt drømte om en vektskål. Han satt på den ene enden, og en hvit skikkelse satt på den andre. Over karmøyværingen sto en svart skikkelse. Vektskålen tippet oppover, slik at Endre føk opp mot den svarte. Men så kom den hvite mot ham, balanserte ut, og den svarte forsvant. I 1986 fulgte han i konas fotspor, og ble soldat i Frelsesarmeen sammen med datteren Heidi – det var et stort øyeblikk for familien.

– Hva betyr troen for dere?

– Det er hverdagstroen som bærer oss i alle sammenhenger, sier han.

– Jeg kan snakke med Jesus der jeg går, og han gir meg en trygghet i livet, supplerer Beth.

Endre sier seg skjønt enig, og sier:

– Han korrigerer vektskålen for meg. Vi trenger ikke å prestere så stort og streve så fælt. Jesus ser til oss.

Fra vest til øst

I 1991 tok ekteparet en avgjørelse som skulle snu oppned på tilværelsen. På det tidspunktet vasket Beth på et apotek, mens Endre jobbet på industrivannverket til hjemkommunen Karmøy. Gjennom flere år hadde det imidlertid modnet seg frem et ønske om å jobbe i Frelsesarmeen.

– Datteren vår, som gikk på Offisersskolen, tipset om at rusbehandlingsinstitusjonen Håpets Dør trengte vaktmester. Den lå i Fetsund, et sted vi aldri hadde hørt om, smiler Beth.

Ekteparet tok et steg i tro, pakket koffertene, og dro over 500 kilometer tvers over landet til Fetsund og institusjonen på Skårer gård, som ligger i vakre omgivelser ved Glomma.

– Vi har et hjerte for de som er svakere stilt i samfunnet, sier Endre.

– Sønnen vår, Frank, fortalte foreldrene til kameratene sine at mor og far var på alkoholikerhjem. Men han sa ikke noe om at vi jobbet der, ler Beth.

I årene etter Håpets Dør, hvor ekteparet fikk se flere liv bli gjenreist, ble Endre involvert som prosjektleder for en ombygging på Menighetsfakultetet i Oslo, før han igjen ble ansatt i Frelsesarmeen, nærmere bestemt FEAS (Frelsesarmeens Eiendommer AS). Der ble han involvert i flere prosjekter på Færøyene:

– Jeg var på Færøyene rundt 50 ganger. Vi tok blant annet en restaurant, en ølsjappe som de kalte for Kaggan, og gjorde den om til varmestue og hybler. I tillegg gjorde vi en ombygging av korpslokalet i Torshavn.

I mellomtiden hadde Beth fått en stilling som diakon i Frelsesarmeen i Lillestrøm, med fokus på eldrearbeid, matutdeling og oppsøkende tjeneste. Ekteparet har vært i Frelsesarmeens nærmiljøkirke på Lillestrøm helt siden overfarten fra vestlandet, og i 2015 fikk de bli med på en ny og spennende reise, da eiendomsmagnaten Skanska tok kontakt med menigheten.

Nye begynnelser

Lillestrøm har de siste årene vært en by i utvikling, med flere nye leilighetsbygg. Frelsesarmeens gamle bygg i Brandvoldgata 9 var ikke brukervennlig for eldre mennesker, og flere firmaer hadde snust på eiendommen. Til slutt var det Skanska som trakk det lengste strået, men ikke uten visse betingelser fra Frelsesarmeen, som ønsket å få deler av 1. etasjen i et av selskapets nye leilighetsbygg i samme kvartalet.

– Betingelsene var at vi måtte bytte kvadratmeter for kvadratmeter, for markedsprisen i det nye bygget ville blitt mye høyere enn i vårt gamle, sier Endre som sammen med FEAS ledet byggeprosessen de siste to og et halvt årene.

– Betyr det at dere fikk et helt nytt bygg, uten noe gjeld?

– Det stemmer. Selv om det nye hadde en verdi på 25 millioner kroner, og det gamle i utgangspunktet var verdt 10 millioner.

Han skryter av selskapet og dets prosjektleder, som hadde sans for Armeen.

– Jeg har jobbet med mange entreprenører, men maken til velvillighet og imøtekommenhet har jeg ikke møtt før.

Endre laget et romprogram som Skanska fulgte, og ga dem en indikasjon på hvor mange desibel man kunne spille i lokalene, så det ble sikret nok lyddemping for naboene som bor rett over taket. En av representantene fra Skanska sa spøkefullt at han trodde Frelsesarmeen kun drev med bønn og salmesang, og ikke AC/DC-musikk.

– Jo, Frelsesarmeen driver med AC/DC-musikk, svarte Endre og gliser.

– Vi har klargjort bygget med tanke på både ungdomsmusikk og hornmusikk i fremtiden.

De nye lokalene i Brandvoldgata 21 ble innviet helgen 4.–5. september med gudstjeneste, kommandørbesøk og konsert. Menigheten har fått nærmere 850 kvadratmeter å boltre seg på, fordelt på flere møterom, en topp utstyrt gudstjenestesal, personalrom og ungdomsrom for de som vil utfolde seg musikalsk, eller leie lokalet for en kveld eller to. Beth har følgende melding til folk som lurer på om de skal komme innom:

– Det må jeg bare si, at det er fantastisk å være her, sier hun.

– Ja, for det er så godt samhold. Besøkende forteller også at det er godt å komme hit, supplerer Endre, som blant annet har bygget en kjøkkenøy i de nye arealene.

Kjøkkenøya ble laget med både rekkverk fra det gamle bygget, samt deler av en bilbane, av den nevenyttige frelsessoldaten. FEAS har stilt opp med stoler og bord som ekteparet har pusset opp. Selv om det er stas med nytt bygg, er begge tydelige på at det kun er et arbeidsredskap.

– Det viktigste er at alle her føler seg sett, sier Beth.

– Den hellige ånd bor i oss, sier Endre, og forteller at hele grunnlaget for å involvere seg i prosjektet, var at det skal være liv for folket på stedet.

Han tenker tilbake på gudstjenesten i helgen som var, hvor både eldre, voksne og barn gikk frem for å tenne lys:

– Unger løp frem og tilbake, og jeg tenkte at det ikke har vært forgjeves å bygge dette huset, sier han rørt.

Morgendagen

Selv om paret har gått over i pensjonistenes rekker, ligger de på alt annet enn latsiden. Endre har et eget hobbyverksted i kjelleren til garasjen, og har laget flere av Frelsesarmé-kronene som henger i nærmiljøkirkene rundt forbi i landet. I tillegg er han med og holder andakter og synger på Lillestrøm bo- og behandlingssenter. Beth er glad i å sykle, er en ivrig bærplukker, og er veldig glad i å selge Krigsropet ute i byen. De prøver å få med seg det meste av det som skjer i menigheten, noe som ikke er rent lite. De holder tak i formiddagstreffet og steller i stand mat på kjøkkenet.

– Armeen har også strikkekafé, bibelgruppe, Kveldsåpent, felles bønnemøter med kirkene i byen, gågruppe, matutdeling og gudstjenester, sier Beth.

– Vi samarbeider med Behandlingstunet (rusbehandling), og flere derfra har blitt frelsessoldater her hos oss. Jeg er også spesielt glad i eldre mennesker, men vi ønsker oss også enda flere barn og unge hit.

– Hvis man skal gå en tur i byen med Beth, så må man beregne god tid, for det er så mange som vil snakke med henne, smiler Endre.

Begge tror det er viktig å være synlig ute i samfunnet med frelsesuniformen. Beth har opplevd å be sammen med folk ute i byen, og Endre forteller om et møte som rørte ham dypt:

– Jeg stod og solgte Krigsropet på kjøpesenteret Triaden. Så ser jeg en dame som går frem og tilbake forbi meg flere ganger. Plutselig kommer hun bort og sier: «Vet du hva? Uniformen din minte meg om Jesus.»

Hun hadde ikke vært i et kristent miljø siden ungdomsdagene, men ville nå komme tilbake.

– Det var ikke jeg, men uniformen som påminnet henne. Tenk så fantastisk at den i seg selv kan minne mennesker på å se sin besøkelsestid hos Jesus.

Beth og Endre gir en siste omvisning på det nye bygget, et bygg som er åpent for hver og en i Lillestrøm som ønsker å kjenne sin besøkelsestid.