Nye begynnelser

Et pent dandert fat med persisk servise blir satt frem på stuebordet, og kaffelukten fyller rommet i leiligheten på Vågsbygd i Kristiansand. Den varme kveldssolen treffer langveggen hvor det henger flere bilder av vertskapet; en tett sammensveiset familie bestående av mormor Fatemeh (72), morfar Parviz (74), datteren Arezoo (47) og hennes sønn Shayan (20).

Deres historie er en fortelling om vandring, nye begynnelser, drømmer, tilbakeslag og gjenopprettelse.

– Sammen med barnebarnet vårt dro vi fra Teheran og kom til Grong i Trøndelag som asylsøkere i 2007, forteller besteforeldrene.

Les mer om Krigsropet her

Overgangen fra en millionby i Iran til ei lita norsk bygd var stor, og det skulle gå flere år før Shayans mor kunne følge etter, men de nyinnflyttede opplevde et gjestfritt lokalsamfunn.

– Vi ble invitert til julemiddager, og fikk til og med en symaskin fra en vennlig sjel da vi trengte det, smiler Fatemeh.

Seks år gamle Shayan gikk rett inn i første klasse, lærte seg raskt norsk og hjalp besteforeldrene med oversettelser i papirarbeidet. Den lille husholdningen fikk oppholdstillatelse etter seks år, og i mellomtiden hadde yngstemann utmerket seg på fotballbanen.

Da videregående stod for tur, flyttet familien til Kristiansand, slik at barnebarnet kunne gå på toppidrettslinje i fotball.

Livet tar som kjent gjerne flere uventede vendinger, og mens de ferske sørlandsborgerne nøt sørlandsidyllen i sommerdagene før skolestart, visste ingen av dem at Fatemeh skulle bli frelsessoldat og kokkelere i stor stil på matutdelingen til Frelsesarmeen, eller at fotballtalentet Shayan skulle havne i en brannulykke som ville endre livskursen.

Kampen

Tre dager ut i det første semesteret på Kristiansand Katedralskole Gimle, befant Shayan seg på Dvergsøya sammen med resten av elevene på førsteårskullet.

– Jeg har integrert meg bra i Norge, men turer i skog og mark er det verste jeg vet, ler han.

– Men jeg ble kjent med folk, og vi hadde masse leker og konkurranser.

En av konkurransene gikk ut på å lage fiskesuppe på stormkjøkken. Mens Shayan fleipet med nye klassekamerater om rivaliseringen mellom favorittlaget Real Madrid og Barcelona, helte en annen elev plutselig en stor dose rødsprit på flammene.

– Jeg satt rett ved siden av. Det eksploderte over kroppen min, og jeg stod i full brann. Det var sånn som man bare tror skjer i actionfilmer.

Lærerne kastet seg over ham, fikk rullet ham rundt på bakken og sendt ham ut i vannet. Etter noen minutter gikk alt i svart. Kroppen hans var dekket med blod og opprevet hud, og da han kviknet til kom frykten for å dø over ham.

Sekstenåringen ble fløyet til Haukeland universitetssykehus i Bergen, og lå i koma i fem dager. Besteforeldrene var fra seg på sykehushotellet, og moren Arezoo satt hjelpeløs i en annen verdensdel. Da han våknet, var det til støttemeldinger fra fotballspillere som Martin Ødegaard, og mange mennesker mobiliserte til bønn.

– Det var forferdelig å ligge der, men i sykehussenga fikk jeg også et møte med Himmelen, forteller Shayan.

– Jeg har aldri helt visst hva jeg tror på, bare at det er Gud, og etter noen uker på sykehuset kom det en dame som heter Anne-Linda Bratsberg Thorsen fra en kirke i Bergen. Hun ville be for meg og lyttet til historien min.

Tenåringen hadde store smerter, men da Anne-Linda la hendene på ham og ba, skjedde det noe helt spesielt:

– Hele kroppen min begynte å riste, og jeg kjente en slags overnaturlig brann. Da hørte jeg en stemme som sa at jeg kom til å bli bra, og få en fremtid. Det var et møte med Gud.

Dag for dag gikk det bedre. Huden glattet seg ut, sår forsvant. Det fysiske holdt på å leges, men det psykiske elementet var også en kamp som måtte kjempes. To måneder etter innleggelsen var Shayan tilbake på skolebenken. Da hadde mye allerede endret seg.

– Plutselig var jeg han gutten som var brannskadd. Før ulykken hadde jeg hatt den beste sommeren i mitt liv med fotball fra morgen til kveld, og gledet meg til å gå på samme skole som flere Start-spillere har gått på. Jeg skulle selv satse på å bli proff, men kunne bare glemme det nå, sier han.

– Resten av klassen hadde beveget seg fremover mens jeg lå på sykehuset med sårstell og morfin.

Shayan havnet i en mørk tilværelse med ensomhet og vonde tanker. Han døyvet følelsene med gambling og spilte vekk det månedlige skolestipendet. Tenåringen nådde et punkt hvor han ikke kjente seg selv igjen, og bestemte seg for at de vonde tingene ikke skulle få dominere livet. Da fikk han en idé om hvordan han fremdeles kunne være involvert i fotballverdenen:

– Hver gang det var kamp på TV-en, så var jeg av typen som alltid måtte få med meg analyser og intervjuer før avspark. Det var nesten ekstremt. Flere av programlederne i studio var mine forbilder, og jeg begynte å skrive fotballartikler på frivillig basis for den norske supporterklubben til Real Madrid.

Omstart

Shayan skrev så blekket sprutet, maste på fotballkommentatorer i TV2 om hva de tenkte om de forskjellige kampene, og møtte opp på mediesenteret til IK Start med portefølje i hånda – og et håp om å komme inn i miljøet.

– Sjefen hadde aldri opplevd at en syttenåring dukket opp på Sør Arena med den innstillingen. Jeg fikk etter hvert ansvaret for sosiale medier, tok bilder og skrev kampreferater mens jeg fremdeles hadde noen bandasjer.

En dag kom Fædrelandsvennens sportsleder, Pål Jørgensen, bort til ham på stadion. Han hadde lagt merke til tenåringen som fløy frem og tilbake i gangene på Starts kampdager, og tilbød ham sjansen til å skrive noen saker for avisa. Den ferske journalisten ble etter hvert sommervikar, og TV2 inviterte ham til direktesendinger for å snakke om Real Madrid.

Shayan ble innrullert på journalistlinja til NLA Mediehøgskolen Gimlekollen, men sluttet etter kun ett år, da han fikk tilbud om å skrive om fotball for nettopp TV2.

– Jeg flyttet dermed til Oslo, men lengtet hjem, og slo til da Fædrelandsvennen søkte ny sportsjournalist.

Sportslederen i avisa har kalt Shayan for «et sjeldent talent i journalistbransjen», og det er få forunt å ha fast journalistjobb i en alder av 20 år. Han har kjempet seg tilbake etter motgangen, og fått en annen fremtid enn det han selv trodde.

– Hvis jeg kunne velge, så hadde jeg nok heller vært spiss på Start, ler han.

– Men med alle forhold tatt i betraktning, så jeg er utrolig glad for at ting ble som de ble. Takk Gud og bank i bordet. Det har vært noen der oppe som ville at det skulle gå veien.

Savnet etter garderobefellesskapet kan melde seg når reporteren står på tribunen. Da er det godt å tenke på at et annet fellesskap ble gjenopprettet for noen år siden, da moren Arezoo endelig kunne komme til Norge i en familiegjenforening. Gleden var stor over å se sønnen som nesten var voksen, men hun opplevde samtidig at det var vanskelig å finne seg til rette i landet.

– Jeg kunne ikke språket, hadde ingen venner og Shayan hadde hatt problemer, sier Arezoo som arbeidet som tolk i Iran.

– Men det går bedre nå. Jeg er mye innom både Misjonskirken Salem og Frelsesarmeen i byen, og jobber som vikar i barnehage og går på norskkurs.

I hjemlandet var kirkebesøkene hennes forbundet med risiko, men på Frelsesarmeen i Kristiansand har hun i trygge omgivelser kunnet lære mer om Jesus på det kjente troskurset Alpha.

– Jesus gir meg trygghet, og jeg kan snakke med ham om problemene mine.

Det er ikke tilfeldig at Arezoo har kommet i kontakt med Frelsesarmeen, hvor hun også har bidratt som frivillig på Fretex, og etter hvert ønsker å bli soldat. Moren Fatemeh har nemlig vært der i lang tid allerede.

– Hvordan oppstod kontakten med Frelsesarmeen?

– Vi begynte å gå i domkirka i Kristiansand da vi flyttet hit, og kom da i kontakt med noen som var i Frelsesarmeen, sier Shayan.

– De fortalte at man alltid var velkommen, og at man kunne få mange venner der. Og slik begynte det.

Fatemeh ba etter hvert om å få bidra som frivillig, og nå er hun et stødig nærvær bak kjøkkendisken ved matutdeling og andre arrangementer.

– Frelsesarmeen er altoppslukende for meg, sier hun.

– Jeg har egen nøkkel, jeg kan kommunisere selv om det er vanskelig med språk, og er i mitt ess på kjøkkenet.

Denne våren tok Fatemeh skrittet fullt ut og ble frelsessoldat.

– Seremonien var en veldig stor dag, hvor mange av mine beste venner var til stede for å feire sammen med meg.

Det er damene i familien som frekventerer hyppigst hos Frelsesarmeen i Marviksbukta på Lund, men også gutta har en tilknytning. Parviz pleier å stå julegrytevakt på Sørlandssenteret, og Shayan stikker gjerne innom når han trenger å få lettet hjertet.

– Noe av det jeg liker ved Frelsesarmeen, er at det trengs en kollektiv laginnsats for å få det til å gå rundt, akkurat som i fotball, sier Shayan.

– Det er en utrolig god følelse å være med på, sier mormoren.

Det viktige

Gjennom berg og dal-banene har samholdet i familien vært avgjørende, og båndene er sterke.

– Besteforeldrene mine har vært gift i snart femti år, og har gitt hverandre et løfte om å holde sammen i medgang og i motgang, forteller Shayan.

Det er en holdning som de tre ulike generasjonene har med seg i flere lag, for nettopp viktigheten av familie har blitt innprentet i dem alle. Uansett om man faller eller står, så skal de være der for hverandre.

Shayan smiler mot morfaren, og den tidligere bankmannen viser fornøyd frem telefonen sin hvor bildekontoen er full av flere TV-klipp av barnebarnet. Klipp som han ser om og om igjen.

– Det er nesten som om all smerten fra den vanskelige tiden har blitt borte når jeg ser Shayan på skjermen, eller leser en av artiklene hans.

Fotballjournalisten blir litt forlegen, men setter stor pris på at familien er stolte av ham.

– Hver gang jeg har vært på skjermen, så skal morfar ha det klippet, selv om det er femtiende gang jeg intervjuer Start-treneren etter kamp, smiler han.