Nysgjerrig på livet

En sen maikveld i 2006 står en 18 år gammel trønder på scenen i Oslo Spektrum. Han har nettopp vunnet årets utgave av talentkonkurransen Idol, og ser forfjamset ut på folkemengden som vifter med hjemmelagde plakater og jubler av full hals. Han roper ut: «Tusen takk til alle som har stemt på meg!».

16 år senere sitter Aleksander With (35) på en liten kafe på idylliske Kampen i hovedstaden og forteller engasjert om verdivalg og nye retninger. Armene er dekket av tatoveringer, deriblant av Jesus, og den brune sixpencen reflekterer en personlighet som har modnet i takt med både selvstendige og obligatoriske sosionom-studier. På bordet ved siden av kaffekoppen ligger en diger lefse av en psykologibok.

– Det er en slags form for selvpining, gliser Aleksander med et glimt i øyet.

Les mer om Krigsropet her

Studenten er nysgjerrig på hvordan menneskesinnet fungerer, og forteller at for å forstå andre mennesker, bør man bli kjent med seg selv først.

– Jeg har brukt mye av de siste årene på å finne ut av meg selv.

Fokus på andre

Musikeren vokste opp i en familie hvor omsorg og engasjement stod sentralt. Både bestefaren Odd With og faren Odd Anders With var politikere for Kristelig Folkeparti, hvorav sistnevnte i dag jobber for Kirkens Bymisjon. Den som gjorde sterkest inntrykk på det sosiale planet, var likevel farmoren Marie.

– Hun hadde ingen utdannelse utover husmorskolen, men var likevel en sjelesørger for utallige mennesker fra fjern og nær.

Farmorens empatiske og varme fremtoning ble en inspirasjon for barnebarnets valg om å starte sosionomstudier i voksen alder, etter flere år i musikkbransjen. Aleksander selv beskriver seg som en sensitiv fyr med antennene ute for folks følelser og signaler, en overtenker som liker å lytte til hva andre har på hjertet.

– Det kan være utrolig slitsomt med tankekjøret, men gjennom studier og sosialt arbeid får jeg brukt egenskapene mine, og får utforske både psykologi og filosofi.

På det faglige planet trekker trønderen blant annet frem lærdommen om å selv kunne være stille når man lytter til mennesker som trenger å snakke om problemene sine, og unngå å falle for fristelsen til å komme med forhastede kloke svar, da faren er stor for å havne i en slags egotripp.

– Man ønsker jo gjerne å fremstå som snill og god, og kanskje også ønske bekreftelse fra den andre på nettopp det. Men da har man fokuset på seg selv, i stedet for den man skal hjelpe.

– Du mener at man på en måte hever seg selv ved å fremstå som empatisk, men at agendaen egentlig er å selv komme i sentrum?

– Ja, og det kan være vanskelig å avsløre seg selv. Motivene kan føles genuine fordi man forteller seg selv at de er genuine. Da jeg slo igjennom som musiker, hadde jeg for eksempel høye tanker om å drive med filantropi, men det handlet egentlig først og fremst om å fremheve egen godhet, selv om jeg akkurat da ikke trodde det selv.

Et annet læringspunkt for den fremtidige sosionomen har vært viktigheten av å møte folk i sosialjobb-sammenhenger hvor mennesker har fremstått som både irrasjonelle og utakknemlige, selv om de har fått hjelp, og kanskje attpåtil frynsegoder.

– Frynsegoder som andre ville blitt kjempeglade for, kan faktisk forbindes med en traumatisk opplevelse for enkelte, og vedkommendes reaksjonsmønster kan være helt ødelagt på grunn av vonde hendelser. Da er det faktisk min jobb å romme situasjonen, selv om det er tungt for min egen del, forklarer han.

– Jeg har forstått at jeg kan lett synes synd på meg selv, men som sosionom kan man ikke på noen måte gjøre seg selv til offer i forbindelse med vanskelige menneskemøter.

– Handler det om å virkelig akseptere folk slik de virkelig er? Også når det oppleves svært vanskelig?

– Ja, og det er kjempevanskelig noen ganger, og krever at man ser selve personen, noe som igjen kan føre til at det avdekkes traumer.

Nær i nærmiljøet

Et steg på sosionomveien har vært Frelsesarmeens nærmiljøarbeid Sammen Grønland, hvor Aleksander inntil nylig har hatt ansvar for ungdomskafeen, i tillegg til å fungere som altmuligmann på diverse opplevelsesturer, gudstjenester og i mannsgruppe.

– Du var jo selv tenåring da du slo igjennom som musiker. Er det en nyttig ressurs du kan ta med deg i møte med ungdommene du jobber med?

– Helt klart. Jeg reiste rundt i verden, og måtte samtidig selv ordne med ting som økonomi og boligkjøp. I artistlivet, som gikk i bølger, ble min egen usikre ungdomstid nesten forlenget, så det er ikke altfor vanskelig å kjenne seg igjen i ungdommene.

Aleksander beskriver Sammen Grønland som et hus med åpne dører, som tilbyr både hjelp og fellesskap til nærmiljøet. Et sted man kan tilhøre, og bli oppmuntret til å bidra med den man er. På ungdomskafeen har det gått i både «henging», pizza og FIFA, og trønderen mener selv at den beste jobben er gjort når ungdommene ikke er avhengige av at den voksne prøver å tvinge frem en godstemning, men at praten går naturlig, og at vennskap knyttes uavhengig av ham.

Det kan være opptil 30 stykker til stede, og de blir bedre kjent med seg selv og vokser i møte med andre ungdommer.

– Hva er det viktigste du tar med deg fra tiden i Sammen Grønland?

– Mangfoldet man møter har spilt en stor rolle, med mennesker fra ulike kulturer og livssituasjoner. Jeg har blitt utfordret på at mennesker som ser ut til å ha samme type utfordringer, samme økonomi eller andre faktorer, likevel gjerne er helt forskjellige, sier han.

Aleksander tar en slurk av kaffekoppen, stryker seg i skjegget og tenker seg om.

– Man blir nødt til å være nysgjerrig på folk.

– Menneskemøtene på Sammen Grønland har sikkert vært like mye til læring for meg, som jeg har vært til hjelp for dem.

– Du nevnte at man som sosionom bør kjenne seg selv, for å best kunne hjelpe andre. Hvor er du nå på din egen reise, et par år ut i studiet?

– Jeg er nok langt fra mål, men allikevel nærmere enn for to år siden. Forskjellen er at jeg nå forstår hvor lite jeg har visst om meg selv og andre, smiler han.

En Gud som vil oss vel

– Frelsesarmeen som du jobbet i, er som kjent tuftet på kristen tro. Hva er ditt eget forhold til Gud?

– Familien gikk fast i menighet under oppveksten, og jeg har alltid sett på meg selv som kristen. Jeg merker også at jo eldre jeg blir, jo tryggere blir jeg i troen, sier Aleksander.

Han forklarer videre at troen forteller om en Gud som vil ham vel i livet.

– Det er en som jeg føler takknemlighet til når livet går bra, og som jeg finner trøst i når ting går dårlig.

Gjennom flere år i musikkbransjen har trønderen kjent på både solide oppturer og nedturer. Fra listetopper i Norge og Japan, til å bli dumpet av plateselskap.

– Musikkglede og musikkbransje kan være to forskjellige ting. Er musikkgleden like sterk som før, selv om du går i en annen yrkesretning i dag?

– Ja, så absolutt. Det ser bare veldig annerledes ut nå. Jeg har ikke like stort eksponeringsbehov som før, og vil være en arbeidende sosionom og familiemann som kan være selektiv med hva jeg takker ja til av musikkopplegg, uten at jeg må leve av det.

– Du har altså tatt et verdivalg?

– Jeg har rett og slett funnet ut hvordan tilværelsen ser ut når jeg har det bra, og det har ingenting med antall streams å gjøre. Jeg håper å en gang kunne jobbe som terapeut, og vil spille konserter og skrive musikk først og fremst for å se om jeg kan lage noe av verdi, som kan røre ved andre. Når scenelyset slukkes, vil jeg dra hjem til familien. Og det er nok.