Om kunst og alkohol Microsoft Teams image 1

Om kunst og alkohol

Kunstneren Sverre Bjertnæs skulle skrive bok om alle bildene han og kona Hanna-Maria har på veggene hjemme. Da trengte også hans problematiske forhold til alkohol seg fram, selv om han ikke har rørt en dråpe på 12 år.

• Foto: Tekst: Brita Skogly Kraglund Foto: Mette Randem/Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 11/2021
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Den er ikke ment som en fagbok om kunst. Heller om min opplevelse av kunst. Kunst får meg til å reflektere over hvem jeg er og har vært. Som at livet mitt var preget av alkohol i mange år. Allikevel var jeg en privilegert rusmisbruker, mener han.

Les flere artikler fra Krigsropet her

Det kommer han tilbake til senere i samtalen. Kunstsamlerne I boka Mine bilder – om kunst og alkoholisme er kona Hanna-Maria Grønneberg beskrevet i vakre ordelag.

– Hun er det viktigste for meg, fastslår han.

Hun er skuespiller – og 14 år yngre enn ektemannen. De har vært gift i seks år, og sammen samler de kunst de ønsker å omgi seg med. Leiligheten har egentlig ikke plass til mer på veggene. Derfor er noen av innkjøpene på utlån. Men noen av verkene som fyller rommene, har inspirert Bjertnæs til å skrive. Boka inneholder derimot ikke et eneste bilde. «Flere av kunstverkene er laget av mennesker som har vært mine venner. Noen få er jeg fortsatt venner med, men de aller fleste er laget av kunstnere som var døde lenge før jeg ble født. Og de levde alle slags liv», skriver han helt i starten av boka.

– Når noen først mister alt, kreves det enda mer for å snu på det. Jeg skulle ønske man gjorde mer for å gjøre det mindre vanskelig å komme tilbake for dem som har mistet alt.
– Sverre Bjertnæs, kunstner

Under intervjuet sitter han i atelieret sitt på Carl Berner.

– Jeg går dit for å jobbe hver dag og har en ganske fast arbeidstid, omtrent ni til fire. Den tiden da kunstnere drakk utover kvelden, er nok over. Det er ikke rom for så mange alternative liv. Kunstfeltet har blitt veldig ordentlig.

Sverre Bjertnæs  jobber i atelieret på Carl Berner i Oslo
Sverre Bjertnæs  jobber i atelieret på Carl Berner i Oslo
Sverre Bjertnæs er i atelieret sitt på Carl Berner hver dag fra ni til fire. Han mener den tiden da kunstnere drakk utover kvelden, er over.

Ungt talent

Sverres kunstnertalent kom tidlig til syne. I boka beskriver han starten på utdannelsen med en skulptur på verandaen: «Skulpturen er laget av kunstneren Tore Bjørn Skjølsvik. Han var den kunstneren jeg først gikk i lære hos.» De to møttes første gang da Sverre var ti. Da malte han allerede nesten hver dag. Han har malt så lenge han kan huske. Da han var elleve, var tegningene hans allerede på et uvanlig høyt nivå. Samarbeidet med Skjølsvik tok slutt da unggutten pakket sakene sine og dro til Oslo bare 16 år gammel. Mot farens ønske. Men Sverre var sikker i sin sak, for han skulle få bo hos og bli elev av Odd Nerdrum. Alkoholen var allerede kommet inn i livet hans med den selvsikkerheten og tryggheten han følte den ga.

– Men jeg oppdaget også at den kom med en bieffekt. Noe i meg gjorde at møtet med den ble for stort og viktig. Den forandret på for mye. På vei til Oslo snakket også moren min en del om bekymringene hun hadde rundt meg og alkohol.

– Hvorfor gjorde hun det, tror du?

– Jeg hadde jo allerede hatt opplevelser med grenseløs oppførsel i forbindelse med alkohol. Så bekymringene rundt rus og meg var der helt fra begynnelsen av. Men det er ikke alle som har et sterkt første møte med alkohol som blir alkoholikere, selv om få familier har vært skjermet for bekymringer rundt alkohol og rus.

Sverre Bjertnæs sitter foran et stort maleri i sitt atelier.
Bjertnæs tror at han i møte med kunsten er på sitt sanneste, og mener den kan binde mennesker sammen i felles erfaringer.

Nerdrum-beundring og Bleken-vennskap

Hos Nerdrum, lærermeesteren han beundret, ble unggutten tatt varmt imot. Tiden hos ham ble som 16-åringen hadde ønsket seg. De malte om dagen og diskuterte kunst, med en drink i hånden, om kvelden.

– Hos Odd opplevde jeg gleden ved kunstnerlivet. Jeg var i gang med en drøm, og følte meg i sentrum for begivenhetene, til tross for at miljøet var på siden av andre kunstnermiljøer. Det var en lykkelig tid.

– Den åndelige siden var viktig for meg da jeg ble edru. Jeg følte at noe var større enn meg selv, og det trengte jeg. Den følelsen lever jeg med fortsatt.
– Sverre Bjertnæs, kunstner og forfatter

– Selv om jeg senere har mistet kontakten med Nerdrum, beundrer jeg ham fortsatt.

Etter to år flyttet Bjertnæs ut fra Nerdrum og begynte på Kunstakademiet. Drikkingen kompliserte livet. Studenten ble enten kranglete og skråsikker, eller innadvendt. Etter hvert studerte han også i Nederland. Produktive år fulgte. Han malte. Hadde separatutstillinger. Fikk stipender. Blant annet Anders Jahres juniorpris i 2005, etter ønske fra Håkon Bleken, som fikk hovedprisen. I 2008 ble han tildelt det første stipendet fra den nyopprettede Håkon Bleken-stiftelsen. I 2019 ble han tildelt Norsk kulturråds 10 års arbeidsstipend for etablerte kunstnere. Det har han siden sagt fra seg: – Jeg greier meg godt. Det er veldig mange dyktige kunstnere som trenger det mer, forklarer han. Vennskapet med Håkon Bleken oppsto derimot lenge etter at Sverre forlot Trondheim.

– Jeg kjenner meg hjemme hos ham og tankene hans. På tross av at han er 50 år eldre enn meg, har jeg ingen kollegaer jeg føler meg like knyttet til. Håkon har dessuten nesten aldri sett meg drikke, og det gjør vennskapet enklere. Jeg har ikke en masse episoder jeg angrer på med ham.

– Forfølger slike episoder deg fortsatt?

– I perioder. Når jeg drakk på den måten jeg gjorde, er det mange ting man angrer på når man slutter. Men jeg føler jeg har gjort opp med de jeg følte det var nødvendig å gjøre det med. Jeg har kommet meg videre.

Sverre Bjertnæs med hunden sin foran et maleri av hunden, malt av Håkon Bleken
Håkon Bleken har malt et bilde av ekteparets hund, Lilly. Bildet er omtalt i boka – I det øyeblikket kunsten prøver å bli for nyttig, mister den nytteverdien den har. Alle må ikke oppleve det samme.

Tilbake til det samme livet

I mange rusfylte år prøvde Sverre forskjellige behandlingsopplegg på ulike institusjoner. Han la seg inn ruset, og våknet opp til det han i ettertid karakteriserer som en interessant erfaring.

– Nå ser jeg på det som en slags ressurs, det å ha opplevd å bli sett på som en outsider, en som har falt utenfor. Jeg var veldig ung til å bli behandlet for alkoholisme. De fleste unge som får rusbehandling, er avhengige av narkotiske stoffer. Alkoholikere er gjerne mye eldere. jeg var i en annen situasjon enn mange av dem. Jeg tjente penger, men rotet dem alltid bort. Men jeg tapte aldri alt, og jeg hadde hele tiden venner og familien min som støttet meg.

– Når noen først mister alt, kreves det enda mer for å snu på det. Jeg skulle ønske man gjorde mer for å gjøre det mindre vanskelig å komme tilbake for dem som har mistet alt. Ingen ønsker å leve det livet de gjør. Den erkjennelsen har fulgt meg. Jeg vet hvor lite som egentlig skulle til for at jeg hadde mistet alt. Etter seks forskjellige klinikker, noen med opphold på et halvt år, endte det alltid på samme måte. Etter kort tid var alt tilbake til det samme.

– Hva gjorde rusen med deg?

– Drikkingen gjorde meg egosentrisk.

Jeg fikk et for stort behov for å markere meg og gå på tvers av vanlige oppfatninger av rett og galt. De tidlige maleriene mine bar nok også preg av det. En idé om at det det lå noe modig i å gjøre ting som egentlig bare var selvopptatt og banalt, mener han.

Sverre Bjertnæs sitter ved spisebordet i leligheten sin, bak han henger et stort maleri.
Kunstner Sverre Bjertnæs og kona Hanna-Maria Grønneberg samler på kunst de ønsker å omgi seg med. Noen av verkene som fyller rommene, har inspirert Bjertnæs til å skrive boka «Mine bilder. Om kunst og alkoholisme».

Guddommelig inngripen

På sitt sjuende opphold – på Kildevangen – våknet han opp uten abstinenser. Noe var annerledes. Han følte en slags oppvåkning. At den nesten ga følelsen av en guddommelig inngripen.

– Den åndelige siden var viktig for meg da jeg ble edru. Jeg følte at noe var større enn meg selv, og det trengte jeg. Den følelsen lever jeg med fortsatt. Allikevel har jeg ikke noe behov for å kalle meg kristen, men er langt fra å kalle meg ateist. Jeg velger å tenke at tro gir livet en rikdom som det ikke har ellers. Det å bli edru opplevde jeg som å være nyfrelst. Siden har det dempet seg på sett og vis, og nå har jeg mange ting jeg velger å legge inn under begrepet tro. Jeg tror på kunst og at jeg i møte med den er på mitt sanneste. Og at den kan binde mennesker sammen i felles erfaringer.

Også menneskers inngripen har vært verdifullt.

– I ettertid av behandlingen ble jeg fulgt opp av en totalt fremmed, en mentor i AA. Av alle mennesker jeg har møtt, er det nok denne personen jeg beundrer mest. En frivillig mentor som hjalp meg og utallige andre, uten å oppnå noe for egen vinnings skyld. Det har jeg veldig respekt for.

Kunstneren er også full av beundring for den jobben Frelsesarmeen gjør. I 2018 donerte han bilder til Skaperverket, Frelsesarmeens kulturkafé i Oslo sammen med kollega Christer Glein.

– Vi trenger de organisasjonene som lærer at du ikke skal se ned på andre. Frelsesarmeen er flink til å få folk til å beholde verdigheten sin. Å vise samfunnet at alle er like mye verdt.

Sverre Bjertnæs tror ikke selv han tør være en støttespiller for noen med rusproblemer.

– Men jeg er åpen om egen historie i alle sammenhenger. Også i boka, sier han.

Overskuddet av boka skal gå til Blå Kors, hvor han har vært til avrusning mange ganger.

– Hva sier familien din om det du forteller offentlig?

– For foreldrene mine er det at jeg er blitt edru, det viktigste som har skjedd. Alle har vært støttende hele tiden. Og de har vært flinke til ikke å gi meg skamfølelse. Det er en viktig ting med rus; jo mindre skam, desto bedre. Min erfaring utfra møtene med mennesker som ruser seg, er at de ofte har mye dårlig samvittighet. At man ruser seg, betyr ikke at man mangler menneskelige egenskaper eller at det er drevet av egoisme. Tvert om.

Sverre Bjertnæs i en av flere av stuene med veggene fulle av kunst, i leligheten på Frogner
Leiligheten har egentlig ikke plass til mer på veggene. Derfor er noen av innkjøpene på utlån.

Hva nå?

– Bjertnæs forteller at han har vokst opp med ideen om at kunstnerlivet skulle være det ensomme, overskridende livet, men at han ikke vet hvor det kom fra.

– Men det å bekjempe et problem, kan være en drivkraft. Og det kan bli en identitet. Etterpå har jobben vært å finne ut hva jeg skal erstatte rusen med. Mange har skrevet bøker om å slutte med rus. For meg ble det like viktig å skrive om hvordan det føles ti år senere for eksempel.

– Hva nå? Han lar spørsmålet henge litt i luften og fortsetter:

– Dette kommer til å være med meg resten av livet. Jeg følte på utenforskap da jeg drakk. Nå lever jeg livet mitt som edru. Jeg lever sammen med en som har et sunt og normalt forhold til alkohol, og det vil jeg at hun skal ha selv om jeg ikke kan ha det. Jeg må leve i en verden der de fleste har et positivt forhold til alkohol. Så det finnes situasjoner der jeg fortsatt kjenner på utenforskap. Allikevel er det det beste alternativet for min del, og det tviler jeg sjelden på. Det hender ofte at jeg drar hjem fra en fest fordi jeg ikke orker å kjenne på det utenforskapet. Men det lever jeg tross alt fint med. Bjertnæs jobber for tiden med en stor separatutstilling i Trondheim Kunsthall, med åpning 6. mai. Hvis ikke koronaen stikker kjepper i hjulene. Den skulle egentlig åpnet i mai i fjor.

– Det er ekstra spesielt å stille ut i hjembyen, synes han.

– Skal kunsten gjøre nytte for seg?

– Ja, men ikke alltid slik man tenker den skal gjøre. I det øyeblikket kunsten prøver å bli for nyttig, mister den nytteverdien den har. Alle må ikke oppleve det samme.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER