Øyeblikket når livet vinner

Det er påske! Det er vår! Vinteren viker. Det tiner, det grønnes, det spirer. Naturen våkner. Det som tilsynelatende var dødt, bar allikevel livet i seg. Hele vinteren har vi visst at våren før eller siden vil komme – og nå er den her! Først langsomt, med tilbakeslag, kanskje. Så eksploderer den nærmest, i farger, liv og vekst.

Få har brukt våren som et sterkere symbol på det kristne håpet enn den verdenskjente forfatteren C.S. Lewis, ateisten som ble kristen i voksen alder. I den berømte boka han har skrevet om Narnia – «Løven, heksa og klesskapet» – ønsker han på en annerledes måte, i fabels form, å forklare Bibelens dype symbolikk, påskehendelsenes logikk og frelseshistoriens betydning for oss mennesker. Filmatiseringen av boka vises for øvrig hyppig på tv rundt høytidene. Plottet i historien er velkjent: Fire søsken oppdager ved en tilfeldighet at det ligger en virkelighet de ikke har visst om bakenfor og innenfor det gamle klesskapet som alltid har stått der. I landet Narnia har alt vært kaldt så lenge, fordi den onde heksa Hvit regjerer. Men en gang var det sommer. En gang var alt som det skulle være, slik skaperen skapte Narnia til et godt og frodig sommerland. Profetien sier det skal bli slik igjen, men løven Aslan trenger menneskers hjelp for å vinne kampen mot den onde heksa...

For dem som er kjent med Bibelens sannheter og tankegods, er de utallige parallellene til Narnia åpenbare, men C.S. Lewis skrev aller mest for alle dem som synes det er vanske-lig å forstå hvorfor Jesus måtte gjøre det han gjorde i påsken, og som ennå ikke har oppdaget hvor relevante påskehendelsene er som grunnfortelling for livet. Løven Aslan er sentral i fortellingen om Narnia, slik Jesus, som i Bibelen blir kalt «løven av Juda stamme, Davids rotskudd» (Joh åp 5,5) – er det i evangeliene. I «Løven, heksa og klesskapet» skildres kampen mellom det gode og det onde på en medrivende måte, og utfordrer oss til å velge side, velge det gode – velge å være på lag med «løven», med Jesus. Fristelse og feilvalg, grådighet og svik blir gjenkjennelig i historien. Menneskets manglende evne til å frelse seg selv blir tydelig, og løven Aslans lidelse og død er det eneste offeret heksa Hvit vil akseptere for å sette fangene fri, med den baktanken at ingen vinner over døden. Aslans kjærlighet og stedfortredende død for å redde Edmund og alle de andre som har feilet og sviktet så uopprettelig, og som dermed har blitt tatt som gisler og gjort til is i landet der alt er dødt og kaldt, hjelper oss med å forstå noe av den dype logikken i Jesu stedfortredende død for å vinne oss tilbake fra det onde og vonde vi satt så fast i. I det øyeblikket det ser ut som den evige vinteren har vunnet, oppfylles profetien: I det øyeblikket Aslan blir levende igjen, bryter våren igjennom. Både på boksidene og på filmlerretet brer de sterke vårløsningsbildene seg ut, overveldende og triumferende: Snøen som tiner, isen som smelter, livskreftene som overvinner døden, våren som spiser seg lenger og lenger inn i det bunnfrosne. Det gode beseirer det onde, og Edmund og alle de andre som heksa Hvit har forsteinet og gjort til is, blir levende og seg selv igjen – i sommerlandet.

Som «altertavle» på frontveggen på Frelsesarmeen Kongsvinger henger et stort maleri som skiller seg fra alle andre påskemotiver jeg har sett framstilt i kunsten. Kunstneren Heidi Søbye har malt Jesus i ferd med å bli levende igjen. Bildet formidler sekundet da livet vender tilbake i kroppen, dette fortettede, triumferende øyeblikket da Guds kraft fyller alt, da døden må gi tapt og livet vinner. Maleriet fanger i sterk symbolikk denne triumferende bevegelsen da Jesus overvinner døden for oss alle, én gang for alle. Tornekronen er strukket ut, og smerter ikke lenger. Kroppen er helt fylt av glødende, varme farger vi knytter til Den hellige ånd som ild og kraft, alt det lyse, sterke, gode som over- vinner mørket og døden og alt som for kort tid siden så fullstendig umulig og uovervinnelig ut. Døden var ikke slutten, likevel. Gud, Skaperen, Livets Herre, viser hvem som er sterkest. På bildet har korset blitt en vei som fortsetter for Jesus og for alle som vil, en vei som sprenger rammen og formatet og fører videre inn i livet som fortsetter for bestandig. Livet triumferer over døden.

Vi trenger triumfen! Det er dét vi gjør! Du verden, så inderlig og desperat vi mennesker anno 2020 trenger den triumfen som påsken gir oss del i! Vi har gått på så mange smeller. Vi er så lei av at det meningsløse som skjer på grunn av menneskers onde handlinger. Vi er så provosert av at det onde og vonde så ofte ser ut til å vinne, så ufattelig mette av urettferdighet, så «fed up» av uopprettelige konsekvenser. Vi har et skikkelig stort behov for at det onde blir satt på plass en gang for alle, for å si det sånn. Uten påsken vinner døden bestandig, men påskens hendelser og dramaturgi fører oss fram til første-påskedags-triumfen: Jesus vant over døden, og det onde tapte og fikk som fortjent. Det var en som var sterkere. Yessss! Endelig! Det som så ut som siste episode, var ikke det likevel. Les påskeevangeliet, og bli skikkelig glad! «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø», sier Jesus. (Joh 11, 25-26) Det er ikke småtterier! Hvem av oss er det som ikke trenger denne sanne, autentiske fortellingen om døden som taper og livet som vinner? Hvem av oss er det som ikke har bruk for den glade beskjeden om at denne seieren over døden gjelder for hver enkelt av oss også? Påske er sorg som snus til glede. Påske er tvil som snus til tro. Påske er en tom grav. Påske er å bli satt fri. Påske er livskraft og livsglede. Påske er framtid – uansett og samme hva. Påske er gjenopprettelse og fortsettelse. Påske er triumf, og den triumfen er din også!

Livskreftene som bor i våren, er ikke til å stanse. Det vet vi med urokkelig visshet selv når vinteren er på det kaldeste og når livet er på det vanskeligste. Livskreftene som bor i den kristne troen, i troen på Jesus, er heller ikke til å stanse. Også dette holder vi fast på når vi bare ser inn i mørket og livet er på det mest utfordrende, som på langfredag, fordi vi vet at Han Som Vant er til å stole på. Vi aner og erfarer noe av det fascinerende paradokset i Bibelens definisjon av hva troen er: «Troen gir sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.» (Heb 11,1) Som Eyvind Skeie sier det i en av salmetekstene sine, formulert som en trassig tro og en trygg triumf: «Visst skal våren komme, visst skal jorden bli ny!» Jesus har allerede vunnet. Våren er her. Og snart er det sommer. Riktig god påske!