På hellig grunn

Det tas et ekstra krafttak på Frelsesarmeens slumstasjon i Oslo. Kjøleskap og frysebokser fulle av mat til utdeling flyttes tvers gjennom lokalene og plasseres så nær ytterdøren som mulig. Da smittetrykket satte inn og lokalene måtte stenge, flyttet slumstasjonen ut.

– Politikerne i Oslo har i et helt år snakket om at vi alle er i samme båt under pandemien. Det er ikke sant. Vi er i samme storm, men vi er ikke i samme båt, sier kaptein Irene Mathisen, daglig leder ved Slumstasjonen i Oslo.

For mens noen flyter på trygge jobber og nettverk, går andre under i stormen – uten en livbøye eller en plan B. Når slumsøstrene i år feirer sitt 130-årsjubileum, gjør de det ved å stå støtt i sitt eget brennaktuelle oppdrag; å møte menneskelige behov uten diskriminering. Og pinsen? Den gjør oppdraget enda tydeligere for Irene.

Pandemien ryster

Irene har jobbet som offiser i Frelsesarmeen i seksten år. Kallet har vært det sosiale arbeidet, og både på slumstasjonen, i rusomsorgen, i fengselet og på gata har hun møtt alle slags mennesker. Noen har vært fattige på penger, andre på helse, nettverk, familie eller omsorg.

– I tillegg til at vi har ulike forutsetninger i livet, reagerer vi også ulikt på de samme opplevelsene. Vi har ulik tåleevne. Noen tar et lite steg i feil retning og sliter resten av livet med å komme seg tilbake på rett spor. Og folk som virkelig har penger på bok kan slite med ensomhet og utenforskap. Pandemien har gjort at mange av dem som har vaklet tidligere, har falt helt gjennom. Barn og eldre isoleres, arbeidsinnvandrere segregeres, utslåtte får ikke tilstrekkelig hjelp, og mange familier tåler ikke permitteringsrunde nummer to.

– I fjor, da pandemien kom, var vi flinke på dugnad. Vi tegnet hjerter og regnbuer og klappet for hverandre. I denne runden er vi blitt mer egoistiske. Vi ser konkret hvordan mange peker fingre og rygger unna, spesielt fra dem som bor der pandemien har rammet hardest.

Går mot strømmen

Da gjør slumstasjonen det motsatte. De kartlegger hvilke grupper som sliter mest og går inn der det trengs. De fyller biler med mat og omsorg og drar ut i bydelene. For omsorg kan vises, selv bak munnbind og visir.

– Slumstasjonen er ikke et hus, men en tjeneste, sier Irene.

– Det er synlig i historien vår, i hvordan de første slumsøstrene gikk uredde inn i hjem hvor det var fattigdom og tuberkulose. Hvis vi ikke forvalter denne historien, mister vi den. Jeg er derfor så glad for at det i Frelsesarmeens nye strategi understrekes at vi
både er en kirke, en organisasjon og en bevegelse. Det knytter menighetsarbeidet og de sosiale arbeidet i Frelsesarmeen sammen.

For viljen til å gå mot strømmen, til å tjene og gi av seg selv, har i Frelsesarmeen alltid bunnet i den kristne troen – med pinsen som et avgjørende vendepunkt. I pinsen gjør Gud sin kraft, Den hellige ånd, tilgjengelig for alle mennesker. Først for Jesu disipler, siden for kristne over hele verden. Alle har blitt tent av den samme ilden, og preges av det Bibelen beskriver som Åndens frukt – «kjærlighet, glede og fred, overbærenhet, vennlighet og godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse».

– Alle problemene våre blir ikke borte selv om vi blir kristne. Vi kan bli både slitne og redde. Det er menneskelig. Det er jo heller ikke slik at alle bekymringer blir borte om vi blir kristne, eller at du må tro for å ha det bra. Men i troen får vi et håp og en styrke. Noe å se fram mot. Det er det pinsen handler om for meg, sier Irene.

Kjærlighet til en lidende verden

For der vår egen kraft stopper, tennes troens ild som gjør det mulig å gå den ekstra mila. Det betyr ikke at troen gjør oss selvutslettende, men at den lærer oss både å gi og ta imot.

– Jesus er selv et eksempel på det. Om pinsens budskap er vanskelig å forstå, kan vi bare se på Jesu liv. Han levde ut Guds kraft og kjærlighet. Han møtte mennesker der de var. Han underviste og delte ut mat. Han lyttet før han snakket, og raste over urettferdighet. Men han trakk seg også tilbake da han trengte det, og ba selv om hjelp. Og han gråt over Jerusalem.

Også Irene kjenner på det. Hvordan hun noen dager har lyst til å gråte – over Oslo. Over pandemien, over alle valg i menneskers liv som ikke ble gode, over urett og urettferdighet.

– Jeg tror vi kunne ha godt av det av og til, å gå opp på Ekebergåsen og gråte over byen. Som ung hørte jeg ofte vekkelsesforkynnere snakke om kjærlighet til en lidende verden, sier Irene.

For det er nettopp i denne kjærligheten at ilden tennes. Lysten til å gjøre en forskjell.

– I min tjeneste er det ikke slik at det er jeg som ofrer meg. Tjenesten min er langt fra uselvisk, fordi jeg får så utrolig mye velsignelse tilbake, sier kapteinen.

Håpet henger høyt

Som ung fikk Irene være med offiserene i korpset sitt (Frelsesarmeens nærmiljøkirke) for å besøke en slumstasjon. Hun husker godt gudsordet som var sitert på et stort bilde over døren: «I begge mine hender har jeg tegnet deg.»

– Det handler om å bli sett. Det er så trolig viktig, sier Irene.

Bildet har siden gjort henne bevisst på at troen og håpet også kan bli synlig i det vi fysisk omgir oss med. Derfor er kafeen på slumstasjonene i dag dekorert med et stort kors. Det er ikke finpolert, men laget av drivved og rusten piggtråd.

– Det vitner om levd liv. Om strevet og om håpet. Vi får så mange fine samtaler rundt det. Mange kommer hit med en følelse av skam og nederlag. Det kan være vanskelig å be om hjelp. Da er det så fint når de kan gå ut med løftet hode, sier Irene.

Hellig grunn

For noen kommer håpet gjennom en matpose, for andre ved en samtale, en bønn, eller ved praktisk hjelp. For Irene blir disse møtene til på hellig grunn.

– Jeg tror de stedene hvor vi utøver vår tjeneste med et kristent trosperspektiv, blir hellige. Som på slumstasjonen, eller i fengselet. Det er få steder det er bedt så mange bønner om hjelp som her, sier Irene og henviser til det kjente bibelverset i Johannes 3,16.

Verset kalles også «Den lille Bibel», fordi det oppsummerer evangeliet i to setninger: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.»

– Frelse betyr redning, og den er tilgjengelig for alle. Det er derfor frelse i en matpose, i en samtale, eller i en klem. Eller i det å bli satt grenser for. Vår jobb på slumstasjonen er å være både strenge og usedvanlig romslige, alltid relevante og fleksible. Vi forkynner hver dag, om nødvendig med ord. Dét er pinse i praksis.