På trygg grunn

Det er 1998 og D’Sound har nettopp vunnet Spellemannprisen. Fram på scenen går bassist og låtskriver Jonny Sjo for å ta imot prisen. Han benytter anledningen til å takke Jesus, noe som får blandede reaksjoner i musikermiljøet.

– Mange blir provosert bare du sier at du tror på Jesus, sier Jonny Sjo med Molde-dialekten fortsatt intakt.

– Jeg er ingen forkynnerspire, men føler jeg har fått en gave i det å kunne spille og uttrykke meg igjennom musikken. For meg er Jesus kjærlighet, og musikken er også kjærlighet.

Jonny snakker om musikken som et universelt språk som kan uttrykke langt mer enn ord.

– Et språk som når inn dit ord ikke kan nå. Ord blir fort fargelagte, for harde eller for myke, mens musikk er vanskeligere for folk å motstå. Den er som en væske som trenger inn i alle porer og celler, sier han mens han sitter lett tilbakelent på kontoret sitt på NLA Høgskolen Staffelds i Oslo.

For de fleste er han først og fremst kjent som bassisten i trioen D’Sound, men de siste årene har han i tillegg arbeidet som musikklærer på nevnte skole, hvor han for tiden innehar en 75 prosent stilling som førsteamanuensis. Selv om livet i stor grad dreier seg om musikk, hadde han aldri et mål om å bli musiker på fulltid. Ikke før han stod midt i det. Oppveksten hjemme i Molde har han bare gode ord om. Foreldrene var begge aktive i den lokale pinse-menigheten Sion. Selv var han med på alle tilbud han kunne være med på.

– Minior’n, søndagsskolen, juniormusikk og ungdomskor. Det har alltid vært et bra musikkmiljø på Sion, med musikere som vil opp og frem. Jeg hadde alltid noen å strekke meg etter.

Etter hvert forsto Jonny at han ville satse på musikken. Samtidig visste han hvor vanskelig det var å komme inn på musikkhøgskolen i Trondheim.

– Da jeg gikk på gymnaset, spilte jeg sammen med noen jazzmusikere i Molde. De snakket mye om Berklee College i Boston. Jeg spilte inn en demo, sendte den og kom inn, forteller han.

Amerikanske impulser

Tiden i USA ble svært lærerik. For en ung nordmann som hadde blitt musiker ved å spille på gehør, ventet det store utfordringer når også kunnskapene i musikkteori ble satt på prøve.

– Jeg var elendig som teoretisk musiker, så jeg tok et krasjkurs i harmonilære før jeg reiste, slik at jeg skulle ha et visst grunnlag.

Vel fremme skulle det vise seg at det ikke var nok.

– Da ble jeg plassert på musikalsk førskole sammen med folk som var helt nybegynnere på instrumentene sine.

Jonny fant seg likevel fort til rette.

– Jeg traff enormt mange interessante folk der. Jeg fikk innpass i det afro-amerikanske miljøet, og jeg fikk være med i gospelkoret deres på skolen. På den tiden var det fortsatt veldig «klikkete», det var ikke mange hvite med der, for å si det sånn, men jeg har aldri brydd meg om slikt.

Det var på denne skolen han møtte Kim Ofstad, mannen han og Simone Eriksrud senere skulle starte D’Sound med. I 1997 kom første album, og allerede året etter vant bandet den tidligere nevnte Spellemannprisen.

Drypp av Gud

Fokus lå 100 prosent på musikken mens Jonny var i USA. Selv om han stortrivdes, merket han likevel at et viktig element stadig fikk mindre plass i livet hans.

– Jeg sklei helt bort fra gudsnærværet og det åndelige. I fire år var jeg mest opptatt av hvordan jeg kunne bli bedre på instrumentet mitt, og selv gospelmiljøet var mest preget av lidenskapen til musikken.

På sommerferie hjemme i Norge besøkte han et pinsestevne. Der ba han Gud om å vise seg for ham.

– Jeg hadde grunnleggende spørsmål. Hvor er du? Om jeg skal tro, så kan jeg ikke basere det på hva jeg har vokst opp med. Jeg må finne det, du må manifestere det personlig for meg, og jeg må kjenne det.

Jonny fikk bønnesvar, og siden har han ikke kunnet slutte å tro.

– For meg er Jesus den som hele tiden leder meg på rett vei. Han er et anker og en kraft i livet mitt, som gjør at jeg alltid føler meg trygg.

Selv om han i ettertid ikke har hatt like store åndelige opplevelser som den gangen på pinsestevnet, opplever han stadig at Gud er til stede i livet hans.

– Jeg har hatt drypp av Gud som jeg har følt på kroppen. Det gir meg en trygghet og ro i disse tingene. Men jeg savner å se Gud «in action». Jeg har vært mye sint og fortvilet på Gud når ufattelige ting har skjedd.

Det er mye han ikke forstår. Som at en fantastisk person med to små barn kan bli syk og dø. Hvordan skal han kunne forklare slikt for sin egen datter, som ba sammen med ham om at vedkommende skulle bli frisk?

– Kanskje vi en gang ser en mening med det, kanskje ikke.

De vanskelige tingene står likevel ikke i veien for troen.

– I det øyeblikket du har blitt berørt av Gud på et eller annet vis, så blir det enklere å tro. Jeg får noen påminnelser innimellom som løfter meg opp, og som gjør troen urokkelig.

Å se andre

– Det som fascinerer meg aller mest ved Jesus, er at han hele tiden minner meg på noe jeg ikke liker ved oss mennesker. Vi tenderer mot å tenke på hvordan vi kan heve vår verdi og karriere. «What’s in it for me?» Det har jeg sett enormt mye av gjennom karrierelivet,forteller Jonny.

Han må innrømme at han innimellom tar seg selv i å gå i samme felle.

– Men jeg evner å se at jeg ikke vil være der. Alt Jesus gjorde, minner meg på at jeg må se bort fra meg selv. Det å se og løfte opp andre er den største drivkraften i livet. Det er ingenting som gleder mer enn det. Jeg kjenner ofte etter hvordan det står til med kjærlighetsbarometeret i hjertet.

Han blir engasjert av temaet og vil gjerne utdype.

– Det å jage egen karriere, slår ikke ut på hjertebarometeret. Da må man bruke tid på andre rundt seg. Du får så utrolig mye igjen ved å gi, og det glemmer man i hverdagen. Man er god på å sørge for å gjøre livet så effektivt som mulig, men vi glemmer essensen. Det kjenner jeg på selv. De timene du byr på deg selv, er kanskje det som skal til for å hjelpe noen andre til å komme seg igjennom ting. Det kan føles som et enormt påfyll i hjertet. Og det tror jeg er Gud. Gud er kjærlighet, så dette går hånd i hånd.

Cover-bror

I fjor kom D’Sound ut med sitt ferskeste album, «Unicorn». Coveret prydes av et nærportrett av Jonnys yngre bror, Odd Inge, som har Downs syndrom.

– Både Kim og jeg har alltid satt pris på Odd Inges evne til å få frem det gode i oss. Han får frem smilene og hjelper oss å se nyansene og fargene i det enkle. I hverdagens tjas og mas minner han oss om essensen i livet.

Da Kim foreslo å bruke Odd Inge som modell, var Jonny usikker på om det var en god idé. Med tiden lot han seg overbevise.

– Jeg fikk en kompis til å reise opp for å ta bilder. «Broren din er en av de beste fotomodellene jeg har hatt», var tilbakemeldingen.

Det ble sterkt for Jonny da han fikk se resultatet.

– Jeg hadde aldri sett så fine bilder av broder’n før, og jeg gråt da jeg så dem. Jeg hadde lenge drømt om å gi ham en hyllest, men så ikke muligheten før den kom på denne måten.

Fremtiden

Om man skrur tiden noen år tilbake, så det en stund ut som om karrieren som artist sakte skulle roes betraktelig. Bandet ble gjort om fra en trio til en duo og tilbake til trio igjen, før vokalisten Simone i 2016 bestemte seg for å trekke seg tilbake. Nå har imidlertid Mirjam Omdal kommet inn som vokalist, og D’Sound er tilbake for fullt. Dette, i tillegg til de andre prosjektene han er med på, fører til at turnékalenderen er fullere enn noensinne.

– Jeg hadde sagt til kona at vi snart kunne begynne å planlegge helgene, ettersom jeg trodde det kom til å stilne litt. Men det har aldri vært så mye å gjøre som nå.

Likevel er Jonny glad for de nye impulsene han har fått igjennom sin nye jobb.

– Jeg er så takknemlig for å jobbe her. Jeg får jobbe med unge, fremadstormende musikere som jeg respekterer høyt, og det inspirerer meg. Det er en god sirkel.