Palettpikene

I den store, flotte fellesstua på Ensjøtunet bo- og omsorgssenter svinger fem damer penslene mens de nipper til champagnebrus fra stettglass. De utgjør malegruppa Palettpikene, som møtes her en gang i uka. Ingen av de fem damene bor i omsorgsboligene. Ensjøtunet ønsker å åpne dørene for alle. Hvem som helst kan spise i kafeen eller delta i det varierte kulturtilbudet.

– Å få gjøre noe som er gøy i hyggelig selskap, betyr alt. Vi påvirker, oppmuntrer og inspirerer hverandre. Det er viktig være sammen, sier Åse Bye mens hun viser fram noen av kunstverkene hun har laget.

De vakre ojlemaleriene av landskap, dyr og stilleben bærer ikke preg av at hun bare har malt i tre år.

– Dette var det første bildet jeg malte, og da fikk jeg hjelp av Astri, sier Åse og kaster et blikk i retning av frivillighetskoordinator Astri Skarpengland.

Det var hun som tok initiativet til den nå selvdrevne malegruppa.

– Du burde egentlig signert her du også, Astri, roper Åse, mens hun holder opp et stilleben i duse farger.

– Ja, det er jo slik store kunstnere gjør. Vi er de nye Tidemand og Gude, kvitterer Astri.

– Skarpengland og Bye! Veldig kunstnerisk, konkluder Åse fornøyd.

Det viktige fellesskapet

Åse hadde aldri malt før Astri inviterte henne til å bli med da Palettpikene ble startet for tre år siden.

– Da oppdaget jeg at tegning falt veldig lett for meg. Å tegne er en god forutsetning for å male, så det har gått veldig bra. Kunstner Silje Høidal holdt kurs for de glade amatørene, og det ble til stor inspirasjon. Flere av damene tok også tegne- og malekurs på Vålerenga Kunstskole som Høidal leder. Palettpikene har utstillinger på Ensjøtunet og andre steder. De får bare gode tilbakemeldinger.

– Det er flere som vil kjøpe bildene mine, men jeg vil jo ikke selge dem. Jeg har alle sammen i atelieret hjemme, og er jeg i dårlig humør, går jeg inn der. Da blir jeg glad igjen, humrer Åse.

De andre deltakerne, Randi Arnlaug Sveen Nilsen, Anne Marit Langlien og Gjertrud Svalaskog Skjellaug, er allerede i sving med å trylle fram vakre motiver på lerretene. Randi og Anne Marit kjente hverandre fra før. De jobbet begge som reproteknikere, henholdsvis i Dagbladet og Aftenposten.

– Vi har blitt så godt mottatt, sier Anne Marit. Ofte kjører hun fra fritidseiendommen som ligger fire timer unna Oslo, for å kunne delta på malegruppa.

Alle påpeker at det ligger stor mestringsfølelse i det å klare å male det motivet man ønsker å få ned på lerretet, og de er enige om at det er viktig at pensjonister engasjerer seg i noe man liker, sammen med andre.

– Jeg liker ikke så godt å male alene. Det er mye bedre å skravle litt mens man maler og kunne spørre: Hva synes du om dette? Det er bedre å ha åtte øyne enn to, sier Åse.

Randi har blitt mer aktiv etter at hun begynte i Palettpikene.

– Jeg har fått mer lyst til å gå på kunstutstillinger og andre aktiviteter, og jeg legger merke til lys og vær og vind, farger og blomster på en helt annen måte enn før.

Lyset flommer inn gjennom de store vinduene på Ensjøtunet. Det inspirerer Randi til å male sollyset på landskapsbildet hun holder på med. Et majestetisk grått fjell får nå et gulhvitt dekke.

– Fjellet ble så tungt, men nå er det mer naturlig. Jeg har to andre motiver under her. Vi maler over når vi føler for det.

Et par av beboerne på Ensjøtunet har vært innom gruppa, og flere vurderer om de skal prøve seg med maling og pensler. Anne Marit understreker at både beboere og andre er veldig velkomne.

– Det gjør ikke noe om man ikke har malt før. Det er ingen opptaksprøver her.

Leve hele livet

Da Astri Skarpengland byttet jobb fra en prosjektstilling i Frelsesarmeens eldreomsorg til frivillighetskoordinator og programansvarlig på Ensjøtunet, fortsatte Palettpikene på egenhånd. Astri er innom gruppa av og til, slik som i dag.

– Det er fint å registrere at damene har stor omsorg for hverandre. Bare det alene gjør det verdt å følge opp denne gruppa. Vi vil så gjerne ha dem her, for de beriker miljøet. Dessuten er det et flott tilbud. Det er mye terapi i det å male, og så har de blitt så flinke!

Solfrid Slettholm, som har vært avdelingsleder for Omsorg + helt fra starten i 2011, er også veldig glad for at Palettpikene bidrar til et mangfoldig kulturtilbud på Ensjøtunet. Både hun og Astri er opptatt av at kulturtilbudet både skal ivareta beboernes interesser og engasjere folk i nærmiljøet.

– For det første tilbyr vi en tjeneste på vegne av Oslo kommune. Det er definert med husvert-tjeneste, aktivitetssenter, kafé og boliger, sier Solfrid. Hun påpeker at Ensjøtunet først og fremst skal gi trygghet for dem som bor her og inspirere til aktiviteter og fokus på egne ressurser.

– Samtidig er vi Frelsesarmeen, og vi tenker på hele mennesket. En del av det å være et helt menneske er jo også å være opptatt av de aktivitetene som gir mening i livet til den enkelte. Disse aktivitetene er kanskje spesielt viktige for eldre folk. Det er ikke slik at når man har blitt 80 år, er man bare opptatt av mat og søvn.

Solfrid forteller at noen av dem som flytter inn på Ensjøtunet har vært store kulturbrukere. De er like ulike som folk flest. De har gått i operaen, eller elsket å høre Prøysen, eller har gått på konserter – og lyttet til alt fra klassisk musikk til rock.

– Så langt vi klarer, med ressurser, rammer og personale, ønsker vi å gi beboerne her en forlengelse av det livet de har levd. Astri påpeker at som for de fleste andre, så trenger også eldre å bli utfordret og lære noe nytt.

– De eldre skal få fortsette å leve liv med utvikling.

Så langt det går, lytter de ansatte til beboernes ønsker, og Solfrid påpeker at de både skal tilby aktiviteter få er interessert i og aktiviteter som fenger mange.

– Eldre mennesker kan også tåle å bli utfordret på det «smale». For eksempel hadde vi en veldig spesiell lyriker her. Vi fikk mange gode samtaler etterpå. Man trenger ikke å «beskytte» eldre ved bare å ha forestillinger og konserter av det lette slaget, selv om mange selvsagt liker det. Etter et kulturarrangement får lederne ofte denne kommentaren: Dette er det beste vi har hatt!

– Det sier de nesten hver gang, smiler Solfrid.

Mye på programmet

I tillegg til faste aktiviteter som snekkerverksted, engelskgruppe og strikkegruppe, tilbys altså et allsidig kulturtilbud med ymse foredrag og konserter og turer.

– Når vi lager halvårsprogrammet, passer vi alltid på at vi vektlegger noe nytt, har turer, og at folk både blir underholdt og selv kan delta, forteller Astri.

Solfrid påpeker at man ikke gjør dette fordi man har gjort det i alle år.

– I stortingsmeldingen «Leve hele livet» settes det søkelys på aktiviteter og fellesskap. For mange som bor hos oss er det kanskje ikke naturlig å bli med familien på en kulturopplevelse ute av huset. Da er det viktig at vi tar kulturen inn i huset slik at folk får delta i et fellesskap.

– På hvilken måte merker beboerne at det er Frelsesarmeen som eier Ensjøtunet?

– Vi har et tilbud om gudstjenester, andakter og bibelgruppe, og har hatt Tvil og tro-gruppe. Vi har åndelige tilbud på lik linje med alle andre tilbud som snekker- verksted og strikkegruppe. Det er gjerne slik at mange i eldre år søker inn mot eksistensielle spørsmål og tanker. Vi lytter, og vi kan også si at hvis du ønsker å snakke med kapellanen vår, så er han her. Vi er Frelsesarmeen, men vi har et oppdrag fra kommunen. Så kan man også velge å benytte seg av tilbudene til Frelsesarmeens eldreomsorg. Det har fungert bra til nå.

Ønsker flere velkommen

De ansatte ser at mange eldre får nye venner på Ensjøtunet, og de jobber bevisst med at alle skal bli inkludert. For det er med eldre som med alle andre. Vi holder oss gjerne til dem vi kjenner.

– Det er naturlig at folk vil sitte sammen med vennene sine i kafeen, men vi skal også være en åpen kafé for nye besøkende, så det hender at vi griper inn når noen blir bedt om å flytte seg fra et bord, sier Solfrid.

Hun forteller også at de ikke har lykkes helt med å inkludere lokalbefolkningen i kulturtilbudet på Ensjøtunet. Avdelingslederen håper flere vil få øynene opp for interessante foredrag, flotte konserter og god mat – og kanskje er det enda flere som vil male.

– Gruppa heter Palettpikene, men om det er noen menn som vil male, kan navnet endres, påpeker Astri.

Ved maleriene er damene fremdeles i full sving.

– Det er veldig gøy å male, for da glemmer man alt annet, det er så koselig, forteller Gjertrud som holder på å male et landskapsmotiv fra Fyresdal. Første gangen hun var på Ensjøtunet, var for å følge en venninne.

– Hun skulle absolutt gå her, men det var bare fordi hun skulle treffe en mann hun var forelsket i. Nå bor de her begge to. Slik er lykken, sier Gjertrud. Astri bryter inn i samtalen:

– Lykken er at du ble med her, Gjertrud! Hun får et varmt smil tilbake.