DSC2161x beh nett

Poesi i polarisens uendelighet

Børge Ousland har dykket dypere, klatret høyere og gått lengre enn de aller fleste. Både fysisk og mentalt. For å klare det, leser han. Blant annet Hans Børlis dikt.

• Foto: Børge Ousland/Privat / Tekst: Emil Skartveit / Artikkelen er hentet fra Krigsropet 19/20
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

Den siste store ekspedisjonen startet 28. august 2019. Målet var å krysse Nordpolen i mørke. Sammen med kameraten Mike Horn gikk mesteparten av den 1557 km lange turen med hodelykter, og de to polfarerne fikk raskt kjenne naturens tøffeste sider på kroppen – skruis, farlige råker, kulde og mørke. Børge og Mike klarte det.

Når polfareren har tid til en liten samtale med Krigsropet, er han på vei til Gardermoen. Målet er Lofoten. Men Krigsropet vil ikke først og fremst snakke med Ousland om eventyr og ekspedisjoner. Vi vil høre om hans relasjon til den avdøde dikteren Hans Børli. På mange måter er Børli en kontrast til Ousland. Mens Børli stampet seg vei gjennom snøen i de dype skogene som er fulle av liv, befinner Ousland seg på sine ekspedisjoner stort sett i polarområder uten tegn til liv. Når polfareren leser Børli, er det som om han hentes tilbake til livet. Til luktene, til vindens sus og elgtråkk, økseskaft og knuste tyttebær. På en av sine mange turer hadde han med seg en liten bit av en einerrot som han kunne lukte på.

Alt som er her på jorda, har verdi. Jeg er veldig opptatt av balansen i naturen.
– Børge Ousland

Den første båten

– Når du reiser – hva leter du etter?

– Jeg søker etter nærhet til naturen og de store opplevelsene. Jeg leter etter en bedre versjon av meg selv.

Ousland er ikke enig at reisene først og fremst er en egotripp.

– Nei, det er mer eventyrlyst, en trang etter å reise. Det handler ikke om å realisere meg selv, det er mer en drivkraft enn en egotripp.

Det begynte som barn. En far og den første båten.

– Far og hele familien seilte hver sommer langs sørlandskysten. Nysgjerrighet og utforskertrang kom tidlig inn i livet. Det er sånn jeg er.

– Hva er dine sterkeste minner?

– Det er når jeg har vært lenge alene og kommet helt ned på grunnfjellet i meg selv. Du blir en del av naturen, hele universet, ja, nesten som et dyr. Da er du på steinaldernivå som menneske.

Urinstinktene slår inn hos polarmannen. Det handler om å overleve. Å velge rett. Børge Ousland er klar på at det mest krevende ved slike reiser er det mentale, ikke det fysiske.

– Du skal være ganske sta for å holde ut så lenge, presse kroppen, tåle smerten som ikke går over. Orke det. Klare å holde fast. Går noe galt, må du finne en løsning på problemet. Ikke gi deg.

Ousland blir ikke lei, men er ikke sikker på at han skal gjøre så store og tunge turer i framtida som han har gjort til nå.

– Jeg kommer alltid til å være eventyrlysten. Om jeg en dag kommer på gamlehjemmet, skal jeg se meg tilbake med glede. Vi må bruke kroppen mens vi har den, når vi er friske og raske. Ikke spare på kruttet.

Bildet er et nærbilde av Børge Ousland ute om vinteren.
– Jeg henter næring fra Det nye testamente, leser om å sette meg selv til side, ikke bare fokusere på mitt eget. Jeg får tenke større tanker som går utenfor meg selv, sier Børge Ousland.

Alt har verdi

Da vender vi tilbake til noe av det som gjør de lange turene utholdelige: Lesningen. Møte med Ordet og ordene. Tankene. Refleksjonene som skapes.

– Det er lett å bli ensporet på lange turer. Da er det greit å ha noe å reflektere rundt. Etter å ha gått en hel dag, vært opptatt av å ta gode og sikre valg, er det godt å slappe helt av, bygge seg opp, ikke tenke på hvor langt det er igjen. Du må gjøre noe annet enn bare å fokusere på oppgaven. Ellers brenner du deg ut.

Kanskje sier følgende dikt av Hans Børli, som Ousland har lest på sine turer, noe om det:

Aleine i skogen,

aleine,

dag etter dag

måne etter måne

Ingen å tala ved.

Ei markmus bare

som titter blankøygd opp av et høl under en stubbe,

et ekorn, ei nøtteskrike

på leiting etter kakusmuler

i skåraflisa ved kvilplassen.

Ty, knakk det en kvist oppi hogget?

Nei, ingen

–Tankene,som streif-flokker

av kaier om høsten:

Mørke i frostlufta

men høgt oppe

slik at strålene fra ei låg sol

streifer undersiden av vingene

i gylne glimt.

Hans Børli

Det er veldig mye fokus på at vi hele tiden skal ha så mye. Hvor har det blitt av nøysomheten?
– Børge Ousland

Flykter inn i dikt

Børge Ousland flykter inn i dikt og tekster. Han har lest fra Det nye testamentet og funnet næring.

– Jeg henter næring derfra, leser om å sette meg selv til side, ikke bare å fokusere på mitt eget. Jeg får tenke større tanker som går utenfor meg selv. Jeg møter andre mennesker, jeg kjenner på felleskap.

Men Børge Ousland ønsker ikke å snakke om tro.

– Det blir veldig personlig, nesten som om man skal svare på hvilket politisk parti man stemmer.

– Hva er det med Hans Børli som treffer deg?

– Jeg har prøvd å skrive et par dikt selv. Men det er vanskelig. Børli får det til med enkle og forståelige ord. Det er så gjenkjennelig. Så nedpå jorda du kan komme. Det er ikke de store, svevende ordene. Ikke tung filosofi, men nært og dagligdags.

– Hva er det viktigste Børli sier til oss?

– At det lille har verdi. Et tre har verdi. Alt som er her på jorda, har verdi. Jeg er veldig opptatt av balansen i naturen. At det er en sammenheng mellom jord, luft og vann. Alt handler om dette. Og vi kommer til kort. Det er også en av grunnene til at jeg liker å lese Børli.

Ousland liker også hvordan Børli snakker om styrke og svakhet. At det er en balanse i oss alle. Styrken er et av diktene som Ousland er glad i.

–Børli sier: «Materielt sett lever vi i velferd, åndelig sett i en barkebrødstid». Hva tenker du om det?

– Jeg tenker at det er en stund siden han sa dette, men at det fremdeles gjelder. Det er veldig mye fokus på at vi hele tiden skal ha så mye. Hvor har det blitt av nøysomheten? Har den ikke lenger noen verdi? Vi kan klare oss med mindre, reparere ting slik min farfar gjorde, vi trenger ikke alltid å bytte til nytt.

Ousland slipper ikke temaet.

– Nøysomhet har en verdi. I dag virker det som om egoisme og grådighet er mer verdt.

Det første bildet viser Mike Horn og Børge Ousland som ser i kamera. Det andre viser Børge Ousland på ski på Nordpolen i solnedgang.
Det første bildet viser Mike Horn og Børge Ousland som ser i kamera. Det andre viser Børge Ousland på ski på Nordpolen i solnedgang.
Sammen med Mike Horn (t.h.) krysset Børge Ousland Nordpolen i mørke – en tur på 1557 kilometer.

Ankerfeste

Polfareren kjenner seg også igjen i et avsnitt fra et annet av Børlis dikt, «På evighetens alter».

Det finnes en hukommelse i rommet,

en altfavnende kosmisk hukommelse

som opphever Tiden

og forener alle ting

i et eneste stjernehvitt NÅ

– For meg sier diktet noe om hva jeg opplever når jeg på mine soloturer smelter sammen med universet. At tiden mer eller mindre opphører å eksistere. Når jeg er bare her og nå. Du tenker ikke. Du bare er.

Flytoget er ved veis ende. Børge Ousland er en aktiv reisende både i eget liv og naturen. Det vil han fortsatt være. Men han har en bønn til slutt. Om å ta vare på den uberørte naturen. Og bruke den.

– Når du bruker naturen, får du et ankerfeste tilbake til noe uforanderlig. Du får litt avstand, klarere tanker. Du går og grunner og finner løsninger når du tar deg en tur i skogen. Viljestyrke og selvinnsikt øker, og både fysisk og psykisk helse blir bedre. Du får en større forståelse for hva vi er i ferd med å miste så altfor mye av. Uberørt natur. Den har en verdi i seg selv

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER