Sykehuspresten 6 ny nett2

Prest på post

Hun kommer tett på mennesker med alvorlig sykdom, som står i lidelse og i sorg. Det gjør jobben betydningsfull, mener sykehusprest Sunniva Johnsen Fisknes.

• Foto: Kristianne Marøy / Tekst: Sidsel Jøranlid / Hentet fra Krigsropets pinsenummer 2020
Sist oppdatert:

– Det å prate med mennesker i sorg, eller å være til stede for andre uten ord, er noe jeg opplever som både viktig og betydningsfullt, sier Sunniva Johnsen Fisknes, sykehusprest på Bærum sykehus. Etter 18 år som menighetsprest både i døvekirken og i Snarøya menighet, har hun ofte pratet med mennesker i sorg. Det er en stor og viktig del av prestegjerningen.

– Da jeg søkte sykehusprest-jobben for fire år siden, var det med et ønske om å være nær mennesker på en litt annen måte, og å jobbe mer med sjelesorg, sier Sunniva, som hadde startet på en etterutdanning i sjelesorg da stillingen på Bærum sykehus ble ledig
Korona-epidemien henviste også presten til hjemmekontor i boligen i Asker noen uker, sammen med mann og tre barn.

– Det var flest sykepleiere og begravelsesagenter som kontaktet meg da med praktiske spørsmål. Det er ikke helt det samme å snakke med pasientene på telefon. Jeg vet at mange pasienter og pårørende er redde. Alt føles så utrygt, og vi blir alle stilt overfor mye usikkerhet nå.
Nå er sykehuspresten svært glad for å kunne være tilbake på sykehuset. Hun tenker også mye på dem som ligger alene, som er syke og kun får besøk av pleiere i romdrakt.

– Det må være ganske skremmende. Hva skjer med det menneskelige nærværet? Selv synes jeg det er helt umenneskelig og forferdelig å møte mennesker uten å kunne håndhilse eller å kunne legge en hånd på skulderen til folk som er triste eller sørger.

Bildet viser en lytsglobe med noen tente og noen slukkede telys.
Sykehuspresten starter alltid dagen med å be og tenne lys for pasienter, pårørende og ansatte ved sykehuset.

De gode gjerningene

For det er i de nære relasjonene hun ønsker å være. Den som lytter. Som våger å sitte sammen i stillhet når ordene ikke strekker til. Eller som ber en bønn, synger salmer og deler av egne tanker rundt tro med dem som strever med å finne svar. – Jeg hadde aldri klart å stå i dette uten at Gud var med meg. Jeg merker Guds nærvær i jobben, sier hun og utdyper:

– Når unge mennesker dør, er det fortvilende. Vi er ikke garantert å være friske, noen av oss. Livet er alltid truet. Men jeg ser fantastiske legegjerninger. Legene og sykepleierne her redder liv flere ganger om dagen. Det er mye av Gud i det.Troen har ligget stødig i henne fra hun var liten. Foreldrene var medlem i statskirken, og Sunniva var på gudstjeneste hver søndag. Hun ble dessuten med i alt kirkelig arbeid i Søndre Slagen menighet, som kirke-kor, søndagsskole, speider, Kuffen og Ten Sing. Derfor opplevde hun det som spesielt fint å bli ordinert i hjemmekirken i 2002. Den har betydd så mye for henne. En kort periode var hun også med i Frelses- armeens ungdomskor i Tønsberg, men hun innrømmer at medlemskapet ikke hadde helt ærlige hensikter.

– Jeg hadde hørt at koret skulle på turné til Spania. Dit ville jeg også, sier hun og ler.

– Men jeg er glad for å ha hatt kontakt med Frelsesarmeen og blitt kjent med så mange fine mennesker der.

Sunniva tror at alle mennesker er skapt med en spire til et gudsforhold, men at dette utvikler seg forskjellig hos hver og en. Mangfoldet i kirkelandskapet er en berikelse, mener hun.

– Så er det opp til hver og en å finne tilhørighet der man kjenner seg hjemme.

Presten ser at mange mennesker på slutten av livet begynner å tenke på gudstroen, som har ligget som et lite frø gjennom hele livet. Mange hun møter er fortvilet fordi de ikke klarer å tro på Gud. Det hender hun spør pasientene om det kan hjelpe dem at hun tror at de vil møtes av Guds trygge favn i døden. Svaret hun får er alltid «ja».

Legene og sykepleierne her redder liv flere ganger om dagen. Det er mye av Gud i det.
– Sunniva Johnsen Fisknes, sykehusprest

Åndelig påfyll

Dagene på sykehuset er aldri like. Men noen rutiner prøver sykehuspresten å holde fast ved.

– Jeg starter alltid dagen med en liten andakt for meg selv. Da ber jeg for pasientene, de pårørende og de ansatte, og jeg tenner lys. Etter det tar jeg gjerne en morgenkaffe med de som jobber i palliativt team eller på kreftavdelingen.

Det å starte dagen sammen, og få pratet litt om hva som venter dem, er verdifullt både for henne og for de ansatte, tror hun.

– Sykehusets kapell rommer for det meste begravelsesseremonier, båreandakter, syninger og avskjedsritual. Akkurat nå er sykehuskapellet flyttet til en annen del av sykehuset. Det gir rom for å tenke litt nytt om bruken av det. Kanskje kan det bli rom for meditasjon og lystenning for pasienter, pårørende og ansatte med tiden? funderer Sunniva. Hun har selv vært delaktig i utformingen av det nye kapellet.

De som står i krevende jobber, tett på sykdom og død, har behov for både samtaler, et sted å møtes og for åndelig påfyll, og det prøver Sunniva å legge til rette for.

Å snakke om det vanskelige

Som prest er hun ansvarlig for at livets store ritualer får plass også på sykehuset, når det er behov for det. Dåp har hun aldri hatt, men hun har arrangert noen hastevielser. Det er alltid nære, sterke opplevelser. Men det som berører aller mest er de små, skjøre seremoniene.

– Som menighetsprest har jeg hatt begravelse der det har luktet blomsterbutikk av prestekjolen etterpå. Det er storslåtte og nydelige seremonier, men når jeg forretter for en som hadde få mennesker i livet sitt og det er svært få til stede i bisettelsen, blir jeg veldig ettertenksom og rørt. De små, enkle seremoniene blir veldig nære og veldig ærlige. Noen dager bærer preg av akutte hendelser der hun må løpe til. Andre dager er rolige med rom for samtaler. Pasientene som ber om en prat kan ha behov for å snakke om ting de har opplevd i løpet av livet, om relasjoner eller konkrete episoder. Samtalene kan dreie seg om alt mulig, men det er særlig ett spørsmål som opptar mange: Hvordan skal de fortelle familien at de er alvorlig syke?

– Ikke alle klarer å fortelle de nærmeste om hva de har i vente. Noen pasienter er takknemlige og avklart i forhold til sykdommen, men andre er fullstendig knust av sorg. Det vanskeligste er kanskje de som har barn de så gjerne vil følge, sier Sunniva.

For hvordan forklarer du en sårbar ungdom at mamma eller pappa skal dø?

Hun oppfordrer alltid pasientene til å si det de ønsker nå – hvis de orker. Og i samtalen prøver hun å tenke høyt sammen med dem. Hva vil du si og gjøre nå? Hva får du til sånn som livet har blitt?

– Men ingen skal tvinges til å si noe. Får de det til, er det gull, og hvis ikke, går det også bra. Kjærlighet kommuniseres gjennom så mye annet enn bare ord. For dem som vet at de skal dø fra noen de er veldig glade i, minner jeg dem på 1. Kor 13: Kjærligheten faller aldri bort. Selv om et liv tar slutt, vil det du har plantet av godhet i dem rundt deg, fortsette å være i dem så lenge de lever. Da begynner veldig mange å gråte. Og jeg blir veldig rørt av akkurat de ordene selv. De er så sanne!

Jeg hadde aldri klart å stå i dette uten at Gud var med meg. Jeg merker Guds nærvær i jobben.
– Sunniva Johnsen Fisknes, sykehusprest

Den siste natten

Man skulle kanskje tro at alvorlig syke mennesker, eller de som ligger for døden, som regel ønsker å ha presten der. Likevel er det sjelden sykehuspresten sitter på dødsleiet. De fleste pasientene ønsker at hun tar dem med i bønnene, ber en bønn for dem og lyser velsignelsen.

– Men jeg har hatt flere sterke møter med pasientene. Møter jeg er veldig takknemlig for, der mennesker inviterer meg inn, forteller Sunniva.

Det å få dele den aller siste stunden et menneske har igjen av livet, er veldig emosjonelt og setter spor. Som den stunden hun hadde med en eldre kvinne for noen år siden. Kvinnen hadde spurt etter presten. Det var en nydelig natt utenfor sykehusvinduet, hun var klar og våken og de visste begge at denne natten ville bli den siste hun levde.

– Vi feiret nattverd. Jeg sang salmer for henne og ba Fader vår. Midt i bønnen stoppet hun meg og la hånden sin på armen min. «Saktere», sa hun. Hun lå så fredelig, og det virket som hun ønsket at denne siste natten skulle vare så lenge som mulig. Det var en fin stund og blant de opplevelsene man tar med seg videre

Sykehusprest Sunniva Johnsen Fisknes står med armene i kors utenfor kirkedøren. Prestekragen stikker opp fra halsen på ullgenseren hun har på seg. PÅ hendene har hun hanser. Hun smiler til kameraet.
Som sykehusprest vet Sunniva Johnsen Fisknes aldri hvordan dagene blir. Men som regel rommer de flere gode og nære samtaler med pasientene. Det er noe hun setter stor pris på.

Er takknemlig

Det hender noen spør Sunniva om jobben gjør henne redd. Om hun har blitt mer engstelig for å bli syk? Om hun er redd for å dø?

– Når det gjelder å bli syk, så er det ærlige svaret ja. Alle som jobber på et sykehus ser hvor grusomme enkelte sykdommer kan være. Hvor brutalt og meningsløst de kan ramme. Hvordan livet brått kan ta en helt annen retning. Det setter frykt i de fleste, tror jeg. Lidelsens problem er en gåte. Det å være nær et lidende menneske uten svar, handler mange ganger om å orke, sier hun.

Men når det det gjelder døden, er hun ikke redd. Selv tror hun Jesus er der i døden sammen med oss. Og når hun opplever at unge, flotte mennesker dør, eller små barn mister foreldrene sine, prøver hun å minne seg selv på at det hun møter på sykehuset tross alt er en fortettet del av virkeligheten. Det vanlige livet er ikke sånn. Som menighetsprest hadde de fleste hun begravet rundet 90 år.

– Jeg tenker ofte på hvor godt jeg har det, til tross for alt jeg møter gjennom jobben. Jeg har opplevd det å miste og sørge, og da blir jeg veldig takknemlig over alt jeg har nå og alt jeg har opplevd når livet er godt. At jeg bor i Norge. At jeg er frisk og kan få lov til å virke for andre.

Sunniva prøver å legge igjen jobben når hun drar fra sykehuset. Men det er ikke alltid det går.

– Det hender jeg gråter i bilen på vei hjem. Likevel er jeg glad jeg ikke blir blasert og vant til dette. Den dagen jeg blir det, er det på tide å slutte.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER