Yngvar Andersen om rasisme i Krigsropet

Fargeblind framtid?

Vi liker å tro at Norge er et samfunn som ikke diskriminerer på grunn av hudfarge eller kulturell tilhørighet, men er det slik? – I Norge er det ingen dører som er direkte stengt, men langt ifra alle som er helt åpne, sier Yngvar Andersen.

• Foto: Kristianne Marøy/ Tekst: Randi Bjelland / Denne artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 43, 2020
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

«Første gong eg oppfatta at nokon kalla meg helvetes svarting, neger, apekatt og så videre, var eg 13 år», skrev Yngvar Andersen i et innlegg på Facebook, som også ble gjengitt i flere aviser.

Han hadde skjøvet mange av de vonde opplevelsene bort. For han, som har norsk mor og marokkansk far, og er oppvokst i Luster i Vestland fylke, har jo klart seg bra. Det er jo så mange som har det verre, har han tenkt. Men i kjølvannet av drapet på George Floyd, kom mye av det fortrengte til overflaten.

«Eg merkar, etter dei siste 10 dagane, kor mykje eg har lagt lokk på og kor mykje smerte alle orda og dei rasistiske handlingane eg er blitt utsett for har forma meg. Kor hardt eg har prøvd å gløyme», skrev han.

– Jeg kjente det som en forpliktelse til å bidra. Og så våget jeg noe som jeg ikke hadde gjort før: Jeg klarte å tøyle skyldfølelsen over å fortelle om noe vondt, selv om jeg har klart meg bra. Det er det som skjer nå med rasisme, og som har skjedd med Metoo og andre saker; folk slutter å holde kjeft. Det er i seg selv en vanvittig kraft, sier Andersen.

Les Frelsesarmeens internasjonale uttalelse om rasisme her


Den indirekte rasismen

Han måtte innrømme for seg selv at de vonde hendelsene hadde påvirket ham i stor grad. Plutselig gikk det opp for ham at han fra ung alder har valgt å holde seg borte fra mange sammenhenger. Det ble en teknikk for å bevare verdigheten.

– Siden jeg var så norsk, var det utrolig mange som gikk over streken og kunne si fryktelige ting om andre foran meg. Da ble det liksom litt ekstra stas. Jeg valgte alltid å gå og ikke konfrontere noen. Men det var så ubehagelig at jeg til slutt holdt meg unna mange miljø og situasjoner, også de der jeg nok hadde unngått dette her, men det føltes lettere å bare holde seg unna. Å slutte på studiet, reise utenlands, stikke av.

Å bekjempe skjult rasisme er et stort lerret å bleke, mener Andersen. Få står fram med sterke rasistiske holdninger, likefullt har folk fra ikke-vestlige land mye mindre sjanse til å bli kalt inn på et jobbintervju enn andre når det ellers er like forhold.

– I de fleste sammenhenger er det ingen dører som er direkte stengt i Norge, men de er ikke helt åpne heller. Fordommer vil det jo være, men vi har mulighet til å ikke la dem prege oss i møte med enkeltmennesker.

NTB Vad2 UD4k Cy8 beh
NTB T Bylw O83 LEE beh
– I kjølvannet av drapet på George Floyd kom mye av det fortrengte til overflaten, sier Yngvar Andersen. (Foto: Redux/NTB og Zuma Press/NTB)
Hvis jeg oppfører meg dårlig, tåler jeg at noen kaller meg for en idiot, men ikke bland inn de faktorene som jeg ikke kan gjøre noe med.
– Yngvar Andersen, trener, gründer og foredragsholder

Ord må bli handling

At George Floyd, en svart mann, ble drept av en hvit politimann i 2020, opprørte en hel verden. Drapet har satt fokus på rasisme, også den skjulte, den som man kanskje ikke er klar over selv. Yngvar sitter nå i et utvalg, nedsatt av Kulturdepartementet, som skal arbeide for å bekjempe rasisme i idretten. Utvalget har nylig levert konkrete forslag til kulturministeren, som blant annet handler om behov for en varslingskanal, aktiv rekruttering av minoriteter og retningslinjer for håndtering av trakassering. Ved å bruke hasjtaggen #berrestopp ønsker man å signalisere at det viktigste voksne kan gjøre for barn og unge i dag, er å sørge for at rasisme og diskriminering stopper. Utvalget ønsker også å rekke ut ei hånd til dem som har diskriminert.

– Tanken er at man kan formidle dette til dem som har trakassert, både på nett og andre steder: «Ja, du har formidlet ufattelig mye dritt. Det beste er hvis du klarer å møte folk og å unnskylde det du har sagt, men det viktigste er å stoppe nå.»

– Hva håper du utvalget kan oppnå?

– At idretten går foran som den største frivillige organisasjonen i Norge og bruker kraften og makten sin til å ikke bare ta rasisme på alvor, men la ord blir til handling ved å skolere alle som har lederverv i idretten.

Målet er at man på en enkel måte kan få snakke om rasisme, hva det fører til og hva man gjør når det forekommer. Man må ha like retningslinjer i alle idrettsgrener.
Ved at idretten står samlet i kampen mot rasisme og diskriminering, tror Andersen at man får et systematisk løft og blir mindre avhengig av ildsjeler. Det forutsetter å utvikle enkle redskap for å bekjempe rasisme, tilpasset leder, trener og lagkamerat. For hva skal man egentlig gjøre om man hører at lagkameraten blir trakassert?

– Vi har et sterkt ønske om å få bruke forbilder som kan vise vei. Det aller beste hadde vært å få noen idrettshelter som er villige til å innrømme at de har slengt med kjeften. Eller at de har holdt kjeft, og ikke visste hva de skulle gjøre eller si, men at de nå kommer til å si fra neste gang. Nå er det stopp!

Yngvar Andersen 24beh
– Idretten løser ikke problemet med rasisme alene. Skolen løser det ikke alene, heller ikke arbeidsplassene. Man må jobbe i samme retning på alle arenaer, sier Yngvar Andersen som sitter i et utvalg nedsatt av Kulturdepartementet. De skal jobbe med å bekjempe rasisme i idretten. (Foto: Kristianne Marøy)

Mindre militante

Andersen mener at selv om historien vil prege oss, bør vi ha fokus på at rasismen ikke fortsetter i framtida.

– For å klare det, må vi alle være mindre militante. Mange ganger har jeg vært i situasjoner der jeg skjønner at en person som sier noe rasistisk overhodet ikke mener det. Da må man ta det i god mening, og gjerne si fra på en fin måte.

Andersen tror at om folk som bare er ubevisste på hva de sier i øyeblikket blir kritisert for hardt, føler de seg så angrepet og misforstått at de mobiliserer.

– Jeg er redd at resultatet blir at man går fra å være en litt sleivkjefta person til å bli en mer hardbarka trakasserer.

Han tror vi snakker alt for lite om hva det gjør med et menneske når det blir trakassert for noe det er umulig å gjøre noe med.

– Da tenker jeg på alt fra det å være same eller å ha en annen hudfarge enn majoriteten, til å være transperson eller homofil. Man kan ikke gjøre noe med det. Hvis jeg oppfører meg dårlig, tåler jeg at noen kaller meg for en idiot, men ikke bland inn de faktorene som jeg ikke kan gjøre noe med.

Andersen tror det ligger en kjempemulighet i å styrke arbeidet der folk er, på skolen, i idretten og på arbeidsplassene.

– Alle har det i sine visjoner at det skal være nulltoleranse for rasisme, men hvis man virkelig hadde ment at dette var verdifullt og viktig, hadde man tråkket til mye hardere, avslutter Yngvar Andersen.

170509 Mekonen DSC9440beh3
– Kunnskap dannes gjennom kollektiv refleksjon. Jo mer kontakt vi har med andre, jo mer endrer vi egne holdninger, sier Leoul Mekonen, sosionom ved RBUP Øst og Sør. (Foto: Silje Eide)

Hva er rasisme?

Leoul Mekonen er sosionom og studieleder ved RBUP Øst og Sør. Han kom selv som flyktning fra Etiopia for 23 år siden og driver dialogarbeid i innvandrergrupper på fritiden. Han mener vi ofte blander for mye inn i begrepet rasisme.

– Det er helt naturlig at mennesker foretrekker å omgås andre som har samme bakgrunn, hudfarge og oppvekst. Det er noe som gir deg trygghet og hjelper deg til å opprettholde din komfortsone. Jeg tror det er et allmennmenneskelig fenomen, og det må vi anerkjenne.

Noen tolker dette fenomenet som rasisme, det er det ikke.

Mekonen tror man ganske enkelt kan gjøre noe med dette, at det ofte bare handler om å bli mer bevisst. Dyp forakt for andre, er noe ganske annet, mener han.

– Stort sett er rasisme en lært holdning. Den kan komme fra familie, fra media og fra politikere. Hvis man for eksempel har et hjemmemiljø der det er normalt å vise forakt for mennesker som har en annen kulturell bakgrunn, blir det etter hvert en sannhet for det mennesket. «De som ikke er fullstendig hvite, er ikke likeverdige». «De er ikke som oss, så de fortjener ikke lik respekt». Dette er integrert forakt. Det er veldig vanskelig å endre enkelte mennesker som har slike meninger. Men vi vet ut fra sosialpsykologien at det er mulig å endre holdninger gjennom ulike tiltak og strategier, sier Mekonen og bruker et eksempel fra eget liv.

– For 23 år siden bodde jeg på asylmottak i Narvik. En ungdom kom ofte innom for å koke kaffe og prate, og plutselig en dag sa han: «Hvordan kan det ha seg at du som kommer fra Afrika har så mye kunnskap om vitenskap og politikk? Faren min har lært meg at alle svarte er dumme på alle områder. Det stemmer jo ikke». Gutten var ærlig og våget å sjekke om det han hadde lært hjemme var sant.

Mekonen tror alle trenger å gjøre som gutten fra Narvik gjorde:

– Jeg kjenner også innvandrere som føler forakt overfor andre etniske eller religiøse grupper. Noen kan innrømme de har tatt feil. Det betyr at de har utsatt seg selv for nye situasjoner, enten med vilje, eller fordi det bare blir slik, sier han.

I det skjulte

Det er ikke bare den direkte rasismen som skaper problemer. Flere forteller at folk som markerer at de ikke har rasistiske holdninger, både i sosiale medier og andre sammenhenger, kan ha nedlatende holdninger til mennesker med en annen kulturell bakgrunn eller hudfarge. De kan komme med ufine bemerkninger om at utdannelse tatt i andre land er dårlig, eller behandle voksne innvandrere som barn.

– «Ingen dører er direkte stengt, men langt ifra alle er helt åpne», sier Yngvar Andersen. Hva er det som gjør at det er slik?

– Det er kjempeviktig å se hvordan historien har påvirket nåtiden. I filmer fra 50-tallet for eksempel, ble alle fargede beskrevet som dumme eller kriminelle. Det er så mye i vår kultur som påvirker oss uten at vi tenker over det. Mye har endret seg, men noen holdninger er fortsatt der.

Å unnlate å kalle inn en ikke-vestlig kvalifisert person til jobbintervju, mener Mekonen er en innlært holdning:

– Jeg har opplevd det selv. Folk som har et ikke-europeisk navn, blir ikke behandlet på lik linje med europeere. Hvis en afghansk og en polsk ingeniør søker på samme stilling, kan det hende at cv-en til afghaneren er mest avansert, men man foretrekker den europeiske. Man tror ikke at den ikke-vestlige er like flink som «oss».

For å få bukt med slike holdninger, skulle Mekonen ønske at Norge hadde et kontrollorgan tilsvarende det amerikanske Affirmative action. Systemet skal sikre at arbeidsgivere ikke foretrekker enkelte grupper framfor andre. Bedriftene blir nødt til å vurdere alle kvalifiserte søkere og pålegges å gi jobb til et visst antall kvalifiserte minoriteter.

– Det må bli en klar markering fra samfunnets side. Hvis politikerne bagatelliserer problemet eller forsvarer det, nytter det ikke.

For å få et fargeblindt samfunn, krever det forpliktelse fra politikere, sivilsamfunnet og viktige integreringsarenaer. Men det er mulig. Det er ingen håpløs oppgave.
– Leoul Mekonen, sosionom

Det man ikke skal tåle

Både Mekonen og Andersen påpeker at man til en viss grad må tåle kommentarer og handlinger som er basert på uvitenhet eller frykt. Men hvor går grensen? Mekonen mener det kan være en vanskelig grenseoppgang, men mener vi må begynne med å ta tak i det som absolutt ikke må tåles. Møtet med en ung afrikansk gutt i Tromsø for flere år siden, gjorde sterkt inntrykk.

Gutten bodde alene med en syk mor, og hver gang han kom på skolen lå det et bilde av en ape på pulten hans. Lærerne bagatelliserte det som ungdomsstreker. Ingen av klassekameratene forsvarte ham. Gutten ønsket å slutte på skolen.

– Dette var ikke ungdomsstreker, men alvorlig mobbing, en form for vold. Det er rasistisk å bagatellisere det. Det er ikke bare fysiske angrep vi skal reagere på. Slike saker må anmeldes til politiet på lik linje som vold mot kroppen.

Mekonen mener man alltid må tenke på konsekvensene av rasistiske handlinger.

– Når ungdom blir utsatt for nedverdigende, umenneskelige og psykisk sårende opplevelser som gjør at de slutter på skolen, havner de ofte i marginaliserte miljøer der det er rus og vold. Eller de vokser opp som utagerende, aggressive ungdommer. De mister tilknytningen til majoritetssamfunnet som ikke har vist dem noe omsorg. I en slik situasjon er det samfunnet som utøver vold, og vi vet at vold avler vold.

Mekonen har sett at samfunnet har endret seg i positiv retning på de 23 årene han har vært i Norge, men ser at mobbing ut fra religiøs og etnisk identitet fortsatt er et stort problem. I forbindelse med dialogarbeidet i minoritetsgrupper rundt om i Norge, spør foreldrene ofte: «Hvordan skal vi styrke våre barn slik at
de tåler mobbing bedre?» Det er en fortvilt reaksjon fra foreldre som ikke får tilstrekkelig støtte fra skolene.

– Jeg ser alvoret. Barna blir utsatt for så mye. De kjenner det både i kroppen, i hodet og i hjertet. Mange foreldre er helt fortvilte.

Hele bildet

Mekonen påpeker at mange innvandrere også har opplevd overgrep, undertrykkelse og diskriminering i eget land. Noen land har første- og annenklasseborgere ut fra stamme og etnisitet. Enkelte motsetninger fortsetter i det norske samfunnet.

– Man må våge å snakke om at motsetninger, hat og forakt mellom ulike grupper og religioner også er rasisme og et hinder for integrering i det norske samfunnet. For eksempel vet jeg om flere kristne elever som blir mobbet på muslimdominerte skoler. Det er også en virkelighet. Det må vi ikke tie om.

Mekonen har sett at dialogarbeid gir gode resultater. Han mener kjernen i integrering er å jobbe samtidig med majoritet og minoritet.

– På en trygg arena der alle får lov til å uttrykke sine ekt meninger, er det mange som sier: «Å, hvorfor har jeg ikke tenkt på denne måten før?» Det er bare når vi utsetter mennesker for nye holdninger, nye tenkemåter og erfaringer at man begynner å vurdere hva man tenker selv, hvorfor man gjør det og hvorfor man ikke har tenkt annerledes. Jo mer kontakt vi har med andre, jo mer endrer vi egne holdninger.

Mekonen mener vi beveger oss mot et fargeblindt samfunn, for norske barn blir vant til å omgås folk med annen kulturell bakgrunn.

– Det som forstyrrer prosessen mest, er politikken. Noen politikere har sin egen agenda, og de gjeninstallerer en feil holdning hos enkeltpersoner som var på vei til å endre seg. For å få et fargeblindt samfunn, krever det forpliktelse fra politikere, sivilsamfunnet og viktige integreringsarenaer. Men det er mulig. Det er ingen håpløs oppgave.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER