Reisen til et hjem og et fellesskap

Året er 2016. Det er ikke lenge til jul. Roar Celand er på vei hjem fra jobb. Han som har regnet seg som kristen i mange år, er i ferd med å gi opp. Han er lei av menighetsliv, profetier som ikke blir oppfylt, alt han for tiden opplever som mas.

– Jeg ble fysisk kvalm av å tenke på det. Å måtte gå på møter.

Han slår nevene i rattet på bilen han kjører. «Nå er det slutt. Ikke mer kristendom!» Men tankene fortsetter å spinne. «Jeg vil ikke miste troen, bare forlate alt det andre. Slippe menighetslivet.»

Så slår tanken likevel ned i ham: «Hva med Frelsesarmeen?» Han kjenner dem så vidt fra slutten av 70-tallet, da han var ungdom i Fredrikstad. Roar var ikke tungt inne i rusen, litt hasj og drikking, men nok til at han og kameratene trengte Frelsesarmeen. Til mat og bytte av klær. Vel hjemme hos Tina setter han ord på det. Hun er den danske kvinnen han har vært gift med siden 1983, delt gode og onde dager med, grått og ledd sammen med. Hva tenker hun? Finnes Frelsesarmeen i Tønsberg? Vil hun i så fall bli med?

1. søndag i advent

Det er i Tønsberg-traktene de bor nå. Nærmere bestemt Ree, like utenfor byen som kan smykke seg med betegnelsen Norges eldste. Etter å ha truffet hverandre på en bibelskole i Danmark i 1982, har Roar og Tina hengt sammen. Fått to jenter. Barnebarn. Ekteparet har flyttet mye, både i Norge og Danmark, kjøpt og solgt hus og småbruk. De er ikke helt A4.

Tina har en fjern kjennskap til Frelsens Hær i Danmark, fra en periode som barn, fra hun var syv til ni år. Foreldrene hennes hadde et vennepar som var offiserer i Frelsesarmeen med ordre i Frederica og Silkeborg. Henry og Irene Hellstam. Familien besøkte dem om sommeren og bodde hjemme hos dem. Hjemmet var i andre etasje av korpslokalet. Tina husker fremdeles trappen opp til leiligheten. Den var full av sekker med klær som skulle deles ut. Og hun husker at moren og faren hennes sang med på friluftsmøtene. Tina slår opp på internett. Hun finner Frelsesarmeen i Tønsberg, ikke langt fra Ree. 1. søndag i advent dukker de opp på sitt første møte. Roar husker opplevelsen godt.

– Linda Saltnes, som var korpsleder den gangen, stod i døra og tok imot oss. Vi hadde parkert feil, kunne hun fortelle. Vi hadde parkert et sted hvor det kostet penger, mens korpset hadde gratis parkering bak lokalet. Det var noe godt med Linda.

Tina opplevde det samme.

– Det var ikke så mange på møtene i Tønsberg, men det var veldig fint å komme dit. Vi ble tatt godt imot. Jeg fikk den gode følelsen: Her vil jeg være.

Roar forklarer:

– Det var ikke så mye negativt snakk om det ene eller det andre.

Han er ikke i tvil.

– Frelsesarmeen i Tønsberg gjorde det slik at troslivet vårt snudde. Vi begynte å gå regelmessig på møtene. Mye oftere enn på lenge. Det var godt å kunne gå på møter i sammen.

Hjemforbund og fotball

Men det er ikke lenge Frelsesarmeen i Tønsberg kan glede seg over sine nye møtebesøkende. De to har bestemt seg for å flytte til Fredrikstad etter å ha bodd på Ree siden 2008. I mai 2017 kjøper de en gammel enebolig på Onsøy like utenfor byen. Så typisk for dem. Ikke et striglet rekkehus. Ekteparet Celand passer ikke i en rekke. De trenger rom og luft rundt seg. Nå får de et hus fra 1923. Vinduene er originale og trekkfulle. Veggene i storstua er trukket med strie som det er malt malerier på.

– Vi har bevart to vegger med malerier og ellers funnet frem de gamle tømmerveggene bak strien på de andre to, forteller Roar.

Huset er omringet av 4,5 mål med eiendom. Her finner de seg godt til rette blant fjellknauser, høye furutrær og 300 juletrær plantet i fjor. Høns og bikkje er det også plass til. Sammen deler ekteparet interesse for det som vokser og gror. Første søndag etter flytting dukker de opp på Frelsesarmeen i Fredrikstad. Roar drar kjensel på flere i forsamlingen fra tiden i ungdommen hvor han surret rundt. Litt eldre, men fortsatt de samme. Frelsesarmeens lokale er ikke det mest prangende gudstjenestehuset i Fredrikstad. Fra utsiden kan det virke gammelt og lukket, men innsiden overrasker. Et moderne gudstjenesterom, et godt fellesrom med kjøkken hvor både hjemforbundet og fotballgruppa kan føle seg vel. Slikt opplever også Tina og Roar det. Det er et hus med hjertevarme.

– Vi følte oss hjemme her også. Og velkommen, sier Tina.

To nye frelsessoldater

Så skjer kanskje det som overrasker mest. De to velger å bli frelsessoldater. Ikle seg Frelsesarmeens uniform, bli et tydelig vitnesbyrd om hva Jesus betyr for dem. De fleste som blir med i voksen alder, fortsetter gjerne å gå på møter uten noen form for medlemskap, eller de blir sivile medlemmer, tilhørig, som det kalles.

Tina og Roar blir ikke soldater samtidig. For Tinas del begynner det med at hun blir spurt av daværende korpsleder Monica Runar om å jobbe 50 prosent i korpset. Hun skal arbeide administrativt, noe Tina kjenner godt til fra tidligere arbeid. Samtidig blir det arrangert kurs for de som ønsker å bli frelsessoldat. Tina finner ut at hun vil henge seg på. Roar gjør det samme. Men han bestemmer seg for å gå på møter i et år før han blir soldat. Han vil prøve dette, vise at han vil være trofast før innvielsen. Ikke bare bli innvidd, og så slutte å gå etter en kort tid.17. juni 2018 blir Tina soldat. Etter hvert utvikler også tjenesten hennes i korpset seg. Hun jobber med barn og leder møter. Høsten 2019 får Monica ny ordre, og Tina blir sersjant i Frelsesarmeen og ansettes som leder for hele virksomheten. Da har også Roar endelig bestemt seg. Han blir soldat 25. august 2019.

Matservering og duettsang

Når denne artikkelen leses, er det kommet enda en leder til korpset (nærmiljøkirken), noe Tina har ventet på. Nå er de to som jobber side om side. En stund tenkte Tina å gå på Offisersskolen, men alder og forflyttingssystemet umuliggjør akkurat det. Tina og Roar har landet for godt. De blir i Fredrikstad.Tina ser fram til å arbeide videre i Frelsesarmeen. Hvem er hun i denne rollen?

– Først og fremst regner jeg meg som en vedlikeholder. En som holder arbeidet gående. Men jeg har oppdaget at jeg også er en mer omsorgsfull person enn jeg trodde jeg var.Tina brenner for hyrdefunksjonen. For å få ting til å fungere slik at alle finner sin plass.

– Jeg ønsker å trekke mennesker til vårt arbeid, få dem til å bli aktive, være en aktiv del av korpset. Jeg ønsker å se folk, ta vare på dem. Tina er ikke, forsikrer hun, typen som finner på sprell.

Roar, som noen år har kjørt ekspress-buss og som nå jobber som bussmekaniker i Vy, har også funnet sin plass.

– Med fagbrev som mekaniker har jeg god kompetanse til å ivareta omsorgen for korpsets bil, og jeg hjelper også til med å hente mat hos de som støtter oss i forbindelse med matutdeling, samt bistår med litt praktisk på lokalet.

Men Roar bidrar også åndelig. Han er med i sanggruppa, spiller og synger, og innleder på møter.

Endelig hjemme

Om noen få år har Tina og Roar holdt sammen i 40 år. En lang reise med svinger og bakker både opp og ned. De har slåss for ekteskapet, for kjærligheten. Det har ikke alltid vært like enkelt. I 1998, etter mange år i Norge, dro de tilbake til bibelskolen i Danmark. Målet var å berge ekteskapet.

– Vi måtte gjøre noe annet, se om vi kunne redde stumpene, sier Tina.

De skulle prøve å gjenfinne det de så hos hverandre da de møttes på den samme skolen i 1982. Hun som var så sjarmerende og han som var litt rampete. Men dette året på bibelskolen ble krevende. Medelever tett på, internattilværelse og to tenåringsdøtre. Det ble et år hvor de prøvde å få hverdagen til å gå. Etter skoleåret ble familien boende i Danmark. Tiden gikk. Det skjedde ingen under, ikke noe oppsiktsvekkende, men gjennom hverdagens små og store gjøremål, oppdaget de en dag at ingen av dem ønsket å leve resten av livet uten den andre. Så sitter de to i dag i Fredrikstad i sine Frelsesarmé-uniformer. Med sin livserfaring ønsker de å være en liten, men tydelig brikke i en stor oppgave: Å vise mennesker veien til Kristus.