Rekrutten

En enslig jeep svinger inn til leirområdet Setnesmoen i Møre og Romsdal, og ut stiger to velkjente skikkelser fra underholdningsbransjen, for anledningen kledd i grønne militæruniformer og oransje bereter. Oberst Dag Otto Lauritzen og major Kristian Ødegård står på terskelen til en ny runde med den populære realityserien Kompani Lauritzen, som denne gangen har byttet ut kjendisdeltakere med unge voksne.

De 12 deltakerne – som produksjonen føler representerer mange fra den oppvoksende generasjonen – ønsker å bli bedre utgaver av seg selv og bli flinkere til å takle voksenlivets utfordringer.

Omgitt av hvitkledde fjelltopper heiser offiserene flagget, og i tur og orden dukker spente kvinner og menn opp blant kasernene, klare for å ikle seg uniform og bli en del av Tropp 1. En av dem er kompanirekrutt 7, en blid 24-åring fra Sandnes, med solbriller på hodet. Med seg i bagasjen har Elisa Vagle både klær og livserfaringer, som også inkluderer et livsforvandlende møte med Gud.

Nærværet

I leiren venter streng disiplin, beinharde øvelser og krav, men også oppfølging og mestringsfølelse. Elisa er lettere sjokkert over i det hele tatt å være med, siden hun slengte seg på inntaksprosessen i siste liten.

Hun setter seg ned foran kameraet i første episode og reflekterer: «Hva er en voksen? Noen må lære meg å bli voksen, eller å vokse opp, for jeg har ikke peiling på hva det betyr, egentlig.»

Når sandnesværingen tenker tilbake på sin egen oppvekst, kommer minnene om en tid preget av et kristent hjem, samtidig som hun ikke levde på foreldrenes tro.

Tenårene var preget av mye sinne og opprørskhet. Elisa ser det i sammenheng med måten hun levde på, med stor avstand til kirke- og trosliv, og med hvordan hun stupte inn i det motsatte, blant annet med utagerende festing som stjal mer livsglede enn det gav.

– Livsstilen førte til en forherdelse og formørkelse av hjertet, sier hun ettertenksomt.

De bekymrede foreldrene tilbød datteren et opphold på Hawaii, på disippeltreningsskolen til den kristne organisasjonen Ungdom i Oppdrag, og Elisa reiste.

– Jeg visste egentlig ikke hva som ventet. På det tidspunktet var jeg nedbrutt, sliten og frustrert. Jeg satt fast og kom meg ikke videre i livet.

Det er en kjent sak at Gud møter mennesker på forskjellige måter og i forskjellige livsstadier. For rogalendingen skjedde det under en lovsangskveld den første uka på den tropiske øygruppa.

– Plutselig ble jeg møtt av Guds Ånd. Jeg stod i Guds nærvær. Jeg kan ikke forklare det, annet enn at jeg stod foran Ham og forstod at Han er hellig og annerledes.

Tenåringen fikk en klinkende klar forståelse av at hun var en synder som trengte Guds frelse. En som måtte få et nytt liv i Guds hellighet og rettferdighet.

– Jeg bestemte meg i hjertet for at jeg ville ha Jesus som min Herre i livet, et liv jeg ville gi til ham, forteller Elisa.

– Akkurat da fikk jeg en følelse jeg aldri hadde kjent før, som om den reneste kjærlighet vasket over kroppen min. Jeg husker det så klart.

Tenåringen fikk en forståelse av evangeliets skjønnhet, av at Gud sendte sin egen sønn, som på korset tok på seg straffen og gjenoppstod for alle menneskers skyld.

– Han overvant døden så jeg kunne leve. Virkelig leve.

Standhaftighet

Oppholdet på Hawaii ble starten på en reise med Jesus, med en uforklarlig glede som er der på tross av motgang man støter på i livet, og en frihet fra de gamle smertene i sjelen.

– Uten troen har jeg ingenting, men i den har jeg alt. Troen former måten jeg ser på, drømmer, møter mennesker, takler motstand, og finner frihet, fred og glede. Det rører ved alle områder i livet og påvirker alt jeg gjør og ikke gjør. Troen er mitt hvilested.

Seks år senere er reisen fortsatt godt i gang, nå i Kompani Lauritzen-leiren, hvor rekruttene lærer gode rutiner rundt sengestrekk, toalettvask og gulvmopping. I tur og orden skal ungdommene ut i kamptrening, dykke i isvann, gjøre tårnhopp, bestige topper og overleve ute i naturen.

Studenten Elisa er med for å utvikle pågangsmot og utholdenhet, lære seg å pushe grenser, utfordre sin egen komfortsone, legge stolthet til side og åpne seg opp for andre mennesker.

– Jeg hadde forberedt meg mentalt på at øvelsene ville bli utfordrende, og bestemt meg for at jeg skulle stå i det, uansett. Det ble raskt klart at øvelsene var lagt opp slik at vi måtte samarbeide, og man ble klar over hvordan vi var avhengige av hverandre og utfordret hverandre, sier hun.

I samtalene som offiserene har seg imellom, blir det blant annet uttalt at «all personlig utvikling handler om forskjellig grad av ubehag.» Elisa får virkelige kjenne på utfordringene, særlig i isvannet hvor kompanirekruttene må følge en line under isen, og når hun besvimer på tur opp til Strandafjellet.

24-åringen står imot fiendtlige avhør, kaster seg ut av et fly i fallskjerm, og blir flere ganger fristet til å gi opp når hun må trekke en tung pulk etter flere strabaser og ingen mat i magen.

– Men jeg ga ikke opp, selv etter at jeg besvimte. Det gjaldt bare å peise på videre. Utviklingen blir belønnet med den oransje bereten, som er et hedersmerke og bevis på at man har rykket opp til å bli troppsjeger. Oberst Dag Otto Lauritzen forteller med høy røst: «Du er nå en del av Kompani Lauritzen, Tropp 1. Feltlue av, beret på.»

– Hvordan føltes det?

– Bereten ble stående som et bevis på at jeg hadde stått i det og ikke gitt meg.

Smerte og nestekjærlighet

Idet realityserien nærmer seg slutten har rekkene blitt tynnet ut, og det er klart for siste oppdrag, kalt Operasjon Brokkoli. De ferske troppsjegerne våkner atter en gang opp til fanfare, og under oppstillingen får de møte Oberst Lauritzen, som har fått en lite flatterende grønnfarge i huden etter fiendtlig lureri. Elisa og resten av gjengen får i oppdrag å infiltrere fienden, ødelegge deres laboratorium og få med seg motgift til obersten.

Elisa og meddeltaker Asle Haddeland kommer først til mål, og blir stående som vinnere av Kompani Lauritzen, Tropp 1. De to vinnerne deler gleden og seieren over vanskelighetene, men også troen på Jesus, og har bedt sammen under programmet.

– Jeg opplevde også at gjengen snakket mye om tro. En av dem spurte for eksempel om hvordan Asle og jeg kunne ha slik ro før fallskjermhoppet, og da kunne man fortelle at hvis det verste skulle skje, så var det likevel håp. Det var vakkert at det var rom for å dele, og at det var et ønske om å forstå hverandre, noe alle deltakerne var fantastisk fine på.

Tiden i Kompani Lauritzen ble en ressurs inn i troslivet, for Elisa lærte enda mer om både viktigheten av samarbeid, utholdenhet, gjensidig avhengighet, og ikke minst om nestekjærlighet, som viste seg når deltakerne måtte støtte hverandre, selv når man var sliten eller ute av egen komfortsone.

– Du gikk igjennom en prosess for å bli bedre rustet for voksenlivet, og taklet utfordringene. Tror du flere i din generasjon kunne hatt utbytte av en runde i et kom- pani?

– Jeg tror alle kunne hatt godt av det, fordi vi som samfunn kan være veldig raske til å fjerne oss selv og hverandre fra vanskelige og ukomfortable situasjoner, reflekterer Elisa.

Hun tenker at man da risikerer å bli frarøvet vekst og muligheter til å bli både mer motstandsdyktige og mer forståelsesfulle.

– Jeg tror bekjempelse av smerte kan lære oss inderlig medfølelse med andre, og dermed gjøre oss bedre til å elske og tjene de rundt oss. Vi trenger det som et samfunn, og som et folk.