Torstein Bae – rettferdighetens medspiller

– Nå ser det farlig ut for vår mann! Nede i 10 sekunder nå! Hva gjør han? Magnus flytter tårnet til siden.

– Sjå på pila!

– Og nå er det plutselig en voldsom fordel til vår mann! Og der vinner han, Magnus Carlsen. Fantastisk spilt, nok en gang, av verdensmesteren fra Lommedalen.

Det er slik mange kjenner Torstein Bae, som entusiastisk og sylskarp sjakk-kommentator i Romjulssjakk på NRK. Sammen med kollegene bidrar han til at mange familier på tvers av generasjoner samles rundt tv-skjermen.

Og Torstein Bae evner å vise nesten like stor begeistring for en norsk seier på sjakkbrettet som for bildene seerne sender inn. Enten det er hjemmelagde brikker av snø, tre eller keramikk, eller av store sjakkslag i de tusen hjem – der både 5-åringen, bestefar eller katta kan være medspillere.

Den engasjerte kommentatoren er selv internasjonal mester i sjakk, og har til og med slått Magnus Carlsen i hurtigsjakk-NM.

Men det er andre slag som opptar ham aller mest. Nemlig kampen for å hjelpe over 110 millioner mennesker som er på flukt i verden i dag. For tre år siden tok han et radikalt valg. Han sluttet som leder av et advokatfirma for å begynne å jobbe i Flyktninghjelpen (NRC) først som internrevisor, nå som talsperson.

– På et tidspunkt følte jeg meg veldig mett av å drive business, sier han, der han sitter i hovedkontoret til Flyktninghjelpen som har imponerende utsikt til både sjø og Opera.

Sjakk-elev ble drept

Selv om han hadde en meningsfull jobb, som handlet om at «vanlige folk» skulle få råd til advokathjelp, kjente han på en økende rastløshet, et ønske om å utrette mer. Den ble ikke mindre da en av hans tidligere sjakkelever, Håvard Vederhus, ble skutt og drept på Utøya.

– Han var en veldig flink gutt som var like gammel som Magnus Carlsen. En god stund var han heller ikke dårligere enn Magnus i sjakk, men etter hvert valgte jo Håvard politikken og ble blant annet leder i Oslo AUF. Han hadde sikkert utrettet veldig mye godt her i verden.

– Hvordan preget denne hendelsen deg?

– Det var en slags bevisstgjøring, og ble også en del av bakteppet for mitt engasjement som førte til at jeg nå jobber i Flyktninghjelpen. Det ble klart for meg at man må engasjere seg for å få en rettferdig verden. Det finnes veldig sterke krefter som vil dra verden i en helt annen retning. Vi kan ikke overlate spillebrettet til dem.

Han tror det er lett å tenke at man ikke bidrar nok når det er så mye fælt som skjer i verden, men at det er viktig å ikke la det beste bli det godes fiende.

– Hvis man bidrar med noe positivt, om det er i familien, i lokalmiljøet, i frivillighet, eller annet, så er vi med på å dra i riktig retning. Da kan vi utrette mye.

Katastrofer i det skjulte

Han jobber nå i en global organisasjon med 15.000 hjelpearbeidere i 40 land. Flyktninghjelpen bistår folk som må flykte, hovedsakelig på grunn av krig, men også naturkatastrofer. De hjelper både de som er på flukt i eget land, folk som må oppholde seg i et annet land, og når noen vender tilbake til ødelagte hus og utrygge forhold.

Organisasjonen har et spesielt fokus på å hjelpe mennesker som er rammet av katastrofer det ikke snakkes mye om, og der det er vanskelig å nå fram med nødhjelp.

– Hva har gjort mest inntrykk på deg i jobben til nå?

– At folk har det forferdelig og lider, som i Gaza. At barn som var i traumebehandling i vårt program der, ble drept. At vi har ansatte som bombes og som selv må flykte og får familiene sine drept. Men det gjør også inntrykk å se hva våre folk og de som er på flukt, klarer å utrette. De kjemper for livene sine, har krefter og dyktighet og får ting til.

Han har en urokkelig tro på at han jobber i en organisasjon som er en del av løsningen.

– Det er et langt lerret å bleke. Men alle som jobber for gode formål, må bare brette opp ermene og stå på, om det er Frelsesarmeen, Flyktninghjelpen eller andre. Det er ikke noen annen løsning, sier han.

En del av jobben er å få ut informasjon om verdens glemte flyktningkriser, blant annet i Burkina Faso, Kongo og Kamerun.

– Den aller mest glemte krisen er nok i Burkina Faso, hvor det har vært perioder der områder og byer har vært beleiret og blokkert av bevæpnede grupper. Folk har vært nødt til å overleve ved å spise blader, for det har ikke vært mulig å få inn nødhjelp. Det er nok også få som vet at det er væpnet konflikt mellom engelskspråklig og franskspråklig del av Kamerun – som fører til store lidelser.

– Hva kan vi her i Norge gjøre for å støtte folk som er på flukt?

– Man kan engasjere seg i egne nettverk i tillegg til å tilegne seg kunnskap. Det er utrolig verdifullt. Noen kan det ta det et skritt videre, ved å skrive avisinnlegg, bli med i foreninger, eller engasjere seg på andre måter. Å gi donasjoner er også en del av bildet, i den grad man har mulighet til det. Hvis vi skal kunne gi folk utdanning, rent vann og hjelpen de trenger, så handler det om ressurser også. Men å bidra til oppmerksomhet, er også noe som i neste omgang påvirker ressursbildet.

– Hvorfor er det lettere å få det norske folk interessert i sjakk som er et spill, enn det er å få dem til å engasjere seg i verdens glemte flyktningkatastrofer som er en kamp på liv og død?

– Dette med sjakk på tv er et underholdningsavbrekk og et koselig fellesskap. Og noen ganger trenger vi å puste ut og kose oss. Men jeg er også opptatt av å få fram at en ikke må tro at sport og spill er alvor. For noen ganger tar folk det altfor alvorlig.

Han poengterer at det heldigvis er mange som engasjerer seg for flyktninger, men at det dessverre kan være slik at man behandler folk som likner på oss selv på en mer positiv måte enn de som kommer fra andre steder i verden.

– Det må være lov å spørre: Hvorfor støtter vi ikke folk i Sudan, og mange andre steder, på en langt sterkere måte? Hvordan kan vi i vår del av verden tåle at disse menneskene har det så forferdelig? Hvordan kan vi si at alle mennesker er like mye verdt, og at vi kjemper for menneskeverdet, når vi i praksis er så langt unna å gjøre det? Og så kan vi være kritiske til media og andre som ikke får ut nok informasjon om disse krisene, men hver enkelt har også et ansvar for å følge med og engasjere seg.

Mer som forener enn skiller

Grunnverdiene, der rettferdighet står sentralt, har han med seg fra barndommen. Han vokste opp med en politisk venstreside-tankegang, i et miljø der man ønsket å gjøre noe med fordelingen av velstanden i verden.

– Jeg har ikke en religiøs bakgrunn, men jeg har blitt mer og mer bevisst på at skillelinja mellom religiøs og ikke-religiøs kanskje ikke er så stor. Vi kan alle ha det samme verdimessige felleskapet. Det er mer som forener oss, enn som skiller oss. Verdimessig står jeg nok mye nærmere de som jobber i Frelsesarmeen, for eksempel, enn det jeg gjør mange ikke-religiøse som har helt andre verdier og prioriteringer for hva de ønsker å gjøre i sine liv, sier han.

Frelsesarmeen har også et omfattende bistandsarbeid rundt om i verden, og i Norge drifter de to flyktningemottak.

Både der, og i lavterskeltiltak på den lokale Frelsesarmeen, bistår frivillige med aktiviteter og sosialt fellesskap. Enkelte bruker også spill som sjakk, slik at man kan gjøre noe sammen selv om man ikke kan snakke samme språk.

– Det synes jeg er helt fantastisk! Det er veldig flott at folk bidrar frivillig på den måten. Det er viktige bidrag og helt avgjørende. Jeg hadde selv et opplegg med sjakk med flyktninger fra Syria og andre land. Det opplevde jeg som en flott arena for å møte de som har vært her en stund. Jeg har også tro på å utvikle konseptet «sjakk i møte med flyktninger» videre.

Han synes også at Sjakkforbundets tilbud Sjakk og samfunn er et veldig godt initiativ der alt fra fengsler til juniorgrupper og eldresentre kan få gratis sjakkspill og ressursmateriell. For han tror dette spillet kan utrette mye godt ved å utfordre tankene og skape gode relasjoner og fellesskap.

– En av de mest rørende meldingene jeg har fått i forbindelse med sjakk på tv, er fra en fengselsprest som fortalte at det var innsatte som hadde fulgt med på sjakken. De hadde nesten blitt overrasket over at de forstod spillet, og gjennom det hadde de fått mot til å ta opp igjen skolegang fordi de fikk den intellektuelle selvtilliten til det.

Sjakkspill fra Sjakk og samfunn brukes av mange frivillige. Også Frelsesarmeen er i startgropa når det gjelder å bruke mater ell derfra. Og det var nettopp gjennom frivilligheten at han selv ble bitt av sjakkbasillen. En sjakkentusiast ved Korsvoll skole hadde i mange tiår gratis sjakk-kurs for barn på kveldstid. Torstein fikk en invitasjon i ranselposten om diverse aktiviteter man kunne melde seg på, deriblant sjakk.

– Jeg slo opp i leksikonet og fant ut hva sjakk var. Det så litt spennende ut, fordi man skulle konkurrere med hodet. Jeg var også veldig sportsinteressert og opptatt av resultater. Så da lærte jeg sjakk av den fantastiske Finn Møller som nå snart er 100 år. Og jeg ble bitt av basillen.

Startet gratis sjakk-klubb

Et par dager senere befinner Torstein seg på Rustad skole.

– Hva er det eneste trekket svart kan gjøre nå? spør han, mens han retter hånda mot et sjakkbrett i tøy som henger på tavla og som har lommer til brikkene. Han speider utover den lydhøre gjengen av gutter og jenter foran ham.

– Ta tårnet, svarer en gutt.

– Ja! Og hvis jeg i neste trekk tar bort denne også. Hva skjer da?

– Sjakk matt.

Det er Torstein og kona Silje Bjerke som er primus motor for denne gratis sjakklubben som samler rundt 60 barn her hver uke, og antallet øker fra gang til gang. I rommet ved siden av sitter en gjeng med foreldre og andre voksne som også synes det er gøy å spille. Flere av foreldrene bidrar som medhjelpere i klubben, som har fått støtte fra Bergesenstiftelsen og andre.

Nå får barna utdelt A4-ark med bilder av mange små sjakkbrett med ulike oppstillinger. Oppgaven er å vise hvordan man i hver oppgave kan sette motspilleren i sjakk matt. Noen diskuterer seg imellom, andre sitter konsentrert alene.

– Denne er jo helt umulig å vinne, for bønder kan ikke gå bakover!

En liten gutt sukker tungt før han finner fram et viskelær og endrer trekket. Han gir seg ikke før han har fundert seg fram til en løsning. Etter en stund er alle klare til å levere oppgavene i håp om å få et klistremerke i sjakkpasset som viser at de kan sette motspilleren i sjakk matt. En etter en går de opp til Torstein som sitter ved en pult.

Enkelte må gå ned igjen og endre svaret og få noen innspill fra sidelinja, før de kan stille seg i køen igjen. Det blir etter hvert en lang rekke foran Torstein. En av guttene viser fram passet sitt mens han venter.

– Vi må lære en ny ting for å få et nytt klistremerke. Og når man har fått alle, er man mester i sjakk, forklarer han.

Han bøyer seg litt fram og nærmest hvisker en sjakkhemmelighet:

– Jeg kjenner en som har slått Magnus Carlsen i sjakk på mobilen!

Brikker i det godes tjeneste

Det er bare rundt ett år siden klubben ble startet.

– Vi ønsket å gjøre noe for lokalmiljøet vårt, og da er det mer logisk at vi bidrar med dette, enn å være trener for fotballklubben eller noe sånt, smiler Torstein.

Kona er en av Norges beste kvinnelige sjakkspillere, og både Torstein og Silje har tidligere drevet med sjakkopplæring.

– Det er veldig hyggelig, og vi har det som et helt gratis opplegg. Det er litt av poenget, at det ikke skal være noen økonomiske hindre for å være med her. Det har også blitt en hyggelig og uhøytidelig gruppe for voksne her. Det har blitt et nabolagstiltak, rett og slett. Det er en fin måte å bli kjent på. Og sjakken er slik at man kan bli kjent på tvers av alder og likevel konkurrere på like vilkår, sier han.

Påsken står for døren, og Torstein håper at det da blir spilt mye sjakk rundt om i landet, i hus og hytter.

– Og da får bestefar se om han kan vinne over barnebarnet på sju, eller om det kanskje er hun som har gått på et lite sjakk-kurs på SFO som tar rotta på gamlefar.

De som ikke kan sjakk, men har lyst til å lære det, kan se på "Torsteins sjakkskole" som er tilgjengelig på NRK.

– Det trenger ikke nødvendigvis være sjakk, men det er fint om familier kan gjøre en felles aktivitet sammen. For det er viktig, og det trenger vi, for ellers er vi alt for opptatt av skjermene og mobilene våre.

Og selv om det er en turbulent tid rundt om i verden når vi går inn i denne påsken, oppfordrer Torstein Bae alle til å være brikker i det godes tjeneste.

– Selv om det er bra at noen er «en hest» eller til og med «en dronning», så holder det lenge at de fleste av oss er små «bønder», sier han.

Og bønder kan som kjent bare gå framover.