Godlynt, infam og ironisk

Den avholdte og prisbelønte avistegneren stopper opp enda et øyeblikk og utdyper hva han har å takke for. Det triller ut av ham:

– Jeg er så inderlig takknemlig til livet, til landet vårt, til oppveksten i Ørsta og til alle mine gode støttespillere. Jeg er så glad for at jeg fikk denne evnen til å tegne og for ytringsfriheten som gjør at jeg har fått bruke den i alle år. Jeg er ydmykt takknemlig for alt dette.

Vi spoler tilbake én time. Den timen har vi hatt i kaffebaren på Det norske teatret, nynorskens høyborg i Oslo, et passende sted for en ordets mann fra Ivar Åsens hjembygd. Ja, for Roar Hagen, som har nådd pensjonsalder etter å ha livnært seg av tegning, har åpenbart også respekt for ordets makt og sans for å lete etter de helt presise begrepene.

– Det er sagt om deg at du har klart å tegne karikaturer hele livet uten noen gang å være slem. Er det riktig?

– Ja, hvis slem betyr ondskapsfull, så håper jeg det. Men det ligger i karikaturens karakter å være spiss, sarkastisk, infam og ironisk.

VG-tegneren medgir at det har hendt han har angret seg. Ikke på Ernas overdimensjonerte bakdel, Støres evinnelige flosshatt, Carl I Hagens frekke nesebor eller Gro Harlem Brundtlands fyldige legger i røde lakksko.

Slike overdrivelser må til for gjenkjenningens skyld, og de er nærmest blitt ikoniske og en godlynt del av nordmenns felles referanser.

– Men de gangene jeg fikk en følelse av å ha fulgt flokken, det var virkelig kleint. Da angret jeg. De gangene enkeltpersoner fikk ensidig pryl i offentligheten, og jeg var med på det. Det føltes ikke godt, det var det verste, og det gjør jeg alt for å unngå.

Kan sette verden i brann

Enhver som husker karikaturstriden som begynte med en Muhammed-tegning i 2005, vet at det er sant: En tegning har makt. En tegning kan sette verden i brann.

– Da jeg begynte som avistegner, var spørsmålet om blasfemi bare knyttet til kristendommen. Det var karikaturstriden som åpnet øynene våre på en veldig dramatisk måte. Religionen var tilbake med full kraft, og moderne media gjør verden veldig liten. Vi tegner ikke lenger bare for Norge, men faktisk for hele kloden.

– Reagerer ikke kristne også på blasfemiske tegninger?

– De kristne ga opp etter "Life of Brian", humrer Roar Hagen.

– Kristne er blitt vant til satire, og de lar seg ikke krenke så lett. De er dessuten ikke lenger en enhetlig gruppe slik det var før, da de ikke-troende gikk fortapt.
Jeg har inntrykk av at kristne deler seg i en liberal og en konservativ gruppe for tiden.

Å tegne noe som kan oppfattes blasfemisk, har egentlig aldri vært aktuelt for Roar Hagen. Til det sitter respekten både for kristendommen og Vårherre altfor dypt i den gamle søndagsskolegutten.

Han snakker varmt om oppveksten sin i Ørsta, og ikke minst om den grundige opplæringen i «bibelsoga», som han sier. Roar kan bruke det gammelmodige begrepet «gudfryktig» når han snakker om seg selv, i hvert fall hvis han er sikker på at det ikke blir oppfattet som prektig.

– Jeg husker de gamle plansjene vi hadde på skolen med tegninger fra Bibelen. De appellerte veldig til meg. I tillegg til Donald Duck og familien Flint, så ligger disse som en del av min billedbase fra barndommen. Jeg bruker dem og bibelfortellingene for alt de er verdt. Min palett hadde vært langt fattigere uten dem.

VG-lesere burde gjenkjenne det. Noas ark, Det røde hav som deler seg, Jerikos murer, den siste nattverden, Daniel i løvehulen, Judas og sølvpengene. I Hagens
tegninger blir dette metaforer som sier noe viktig og dagsaktuelt.

– Men mange av leserne vil ikke forstå referansene dine. Hva tenker du om det?

– Jeg må sørge for at det er flere lag i tegningene. Om de ikke forstår de bibelske referansene, så kan de likevel forstå noe av poenget, selv om de går glipp av en del.

Selvvalgte analfabeter

Den samfunnskritiske kunstneren viser ingen forståelse for ellers oppegående foreldre som bevisst holder barna unna opplæring i Bibelen og den grunnleggende kristne tankegangen om verden og om mennesket. Det blir som en selvvalgt analfabetisme, mener han.

– Hvordan kan vi forstå oss selv og hvordan vår nasjon er blitt slik den er? Tusen år med kristendom har satt dype spor i oss. Hvorfor ellers driver vi så mye med bistand? Og hvor kommer skyldfølelsen vår fra? Eller hvordan kan vi forklare hvem vi er overfor folk fra andre kulturer?

Roar Hagen har gjennom sine 70 år reist verden rundt med journalister og politikere, og han har opplevd det han snakker om. En muslim i Midtøsten, et sted hvor vi så sterkt har ønsket å kommunisere godt, vil ikke forstå hvem du er hvis du ikke kan snakke om din religiøse bakgrunn.

– Etter den første dagen forsto jeg at det eneste forståelige svaret er: «Jeg er kristen». Hvilken religion du tilhører, det forteller hva du kan spise, hva som er dine helligdager, hvilket syn du har på kvinner og på mange ulike livsforhold. Det plasserer deg inn i en sammenheng og gir den andre en mulighet til å forstå hvem du er.

– De som leser dette og innser at de mangler «bibelsogene» og en helhetlig forståelse av kristendommen, vil du anbefale dem å lese seg opp på dette?

– Ja, absolutt! Og da vil jeg foreslå å starte med Crumb sin tegneserie The book of Genesis. Robert Crumb var ateist da han begynte å tegne fra første Mosebok. Jeg vet ikke om han ble kristen, men han fikk et veldig andektig forhold til dette. Derfra kan man gå videre til «the real stuff», altså å lese gjennom Bibelen.

Kan utvide folks toleranse

Like sikkert som at en tegning kan lede til trusler, drap, mordbrann og terror, kan den også ha en sammenbindende effekt i samfunnet.

Derfor har Roar Hagen engasjert seg i flere internasjonale nettverk av tegnere, som for eksempel «Cartooning for Peace». Han tror fullt og fast på at tegninger kan forandre holdninger og meninger og utvide folks toleranse.

Han tror det fordi han har fått slike tilbakemeldinger utallige ganger.

– Ja, det er den største belønningen jeg kan få, at en tegning får stor betydning for enkeltmennesker. Når folk sier til meg at de får tanker som de aldri før har
tenkt. Noen ganger kan de også lese ting inn i tegningene mine som jeg ikke selv har tenkt på, legger han muntert til.

Flere av tegnerens gjennomgangsfigurer vil mange nordmenn kjenne igjen. En av dem er «Ola Dunk» med det norske flagget på lua og en hinsides stor mage. På en av tegningene uttaler han: «Nå er jeg så mett at jeg begynner å bli kraftig irritert». Den setningen siterte kong Harald i en stortingsmiddag og la til at kombinasjonen av selvtilfredshet og syting ikke er spesielt sjarmerende.

Både denne og veldig mange av Roar Hagens tegninger har en treffsikker humor i all sin sylskarphet. Men han lager ikke bare karikaturer. Han har også sin signatur på tegninger som bare er grufullt alvorlige.

Hagens kommentar til verdenssituasjonen i 2024 er like enkel som den er hjerteskjærende: Sju gravstøtter over barn av Yemen, Gaza, Israel, Syria, Afghanistan, Sudan og Ukraina. Vi ser at gravstøttene fortsetter utenfor bildet.

Det vil komme stadig nye tegninger, hele tiden. Han tegner direkte på skjermen, og nettbrettet er alltid med i veska. Kanskje vil vi se ham gjenbruke et Jesaja-sitat som et apropos til den urolige tiden vi lever i?

– Ja, jeg brukte et sitat fra profeten Jesaja, sier tegneren og gir oss de bibelske bildene: «De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver.»

Det er veldig lenge siden det ble skrevet, og fremdeles lenge til vi er der. Men om en tegning, eller noen hundre av dem, kan bevege verden en millimeter i riktig retning, skal det ikke stå på Roar Hagen.