Ropet til Gud forandret livet til Andre

Andre sitter inne på Erlandsens Conditori i Halden. Han holder rundt kaffekoppen, hendene og fingrene er dekket med tatoveringer. På halsen stikker en stor tatovering opp fra hettegenseren.

Han har kommet rett fra skolen, hvor han tar opp fag, og skal videre på jobb senere. Andre skal bli vernepleier, men driver i dag en klinikk hvor han jobber som idrettsmassør ved siden av studiene.

På fritiden vitner Andre ofte på gudstjenester og kristne festivaler om hvordan livet endret seg da han møtte Jesus. Han reiser rundt i Norge og har delt historien sin med mange tusen mennesker.

Veien til dit han er i dag beskriver han som lang og voldsom, hvor han har reist seg opp og falt igjen, mange ganger.

– I en periode var jeg en av «de» man ser henge på torget i Tønsberg. Da kan du tenke deg hvor ille det var, sier Andre.

Han refererer til grupper med rusavhengige som ofte sitter på faste benker på «narkotorget» i Tønsberg sentrum. Andre bodde selv en tid på Farmandshjemmet, Frelsesarmeens botilbud for personer over 18 år med rusproblemer.

Havnet i feil miljø

– Jeg fikk en hard start på livet, og er oppvokst i et hjem som var preget av alkohol og vold. Jeg kom inn i et fosterhjem da jeg var åtte år, og var der til jeg ble 17 år, sier han.

Det var ingen troende i livet til Andre, bare en stefar som også var veldig tørst. Så Gud hadde han ikke noe forhold til, og synes egentlig det var litt latterlig.

Han forteller at selv om han har hatt en vond barndom, og opplevd, sett og blitt utsatt for veldig mye barn ikke skal oppleve, så velger han å ikke skylde på det, for at ting ble som det ble.

– Jeg kom inn i et veldig godt fosterhjem og hadde en fin oppvekst der. Jeg hadde alle forutsetninger for at det skulle kunne gå bra.

Som 13-åring begynte han å drikke litt sammen med vennene sine. Innen han var 15 år festet han og kompisene ofte og drakk mye alkohol. Sommeren før han begynte på videregående skole ble han introdusert for hasj.

De var en gjeng som røyka hasj og det gikk greit – i noen år. Han skulle aldri ta det noe lenger, skulle aldri ta piller, og i hvert fall ikke pulver. Men innen Andre var 18 år, så hadde han prøvd det meste.

– Jeg fikk min første dom da jeg var 17 år og sonet da jeg var 18. Jeg kom veldig tidlig ut i feil miljø, men var egentlig en redd og ødelagt gutt, det blir man fort i den verdenen der.

Året han fylte 20 år fikk han sin første, lange fengselsdom, hvor han skulle sone tre år og åtte måneder i Ringerike fengsel.

– Det var en overgang, med åtte meter høye murvegger og doble sluser for å komme inn.

Andre ble fort akseptert av de «store gutta» i fengselet. Verden der inne beskriver han som «enda verre» enn den han kom fra på utsiden.

– Samtidig som jeg var redd, så jeg litt opp til dem også. Kriminalitet, penger, spenning og status. Det utviklet seg et jag etter det i meg. Da jeg ble sluppet ut av fengsel, var jeg en helt annen enn den som gikk inn.

Jeg var blitt hard, og hadde skapt en rolle og identitet som jeg ble avhengig av å ruse meg for å opprettholde.

Han slapp ut i 2008, men hadde ikke mer enn seks måneder ute i frihet før han fikk en dom til, hvor han skulle sone fire år i fengsel.

– Da kom jeg enda dypere inn i den verdenen, og jeg hadde opparbeidet meg et rykte i miljøet.

Han slapp ut på hjemmesoning uten fotlenke i 2011.

Traff bunnen

Verdenen hans hadde blitt hard og kald, og Andre kjente på mye frykt og ensomhet. Gutten som gikk inn i Ringerike fengsel første gang, forskremt og utnytta, den gutten satt i ham fortsatt. Andre begynte å ruse seg så hardt at han falt fra det kriminelle miljøet han hadde vært i.

– Det miljøet er ikke så preget av den type rusmisbruk som jeg drev med. Tunge stoffer, hele tiden. I 2015 tok det helt av. Til slutt hadde jeg ikke noe hjem, men bodde hos venner, litt rundt omkring. Jeg hadde mistet meg selv helt fullstendig og var fylt med nerver og angst. For å komme meg gjennom dagen, for å orke og tørre å gå ut av døra, så måtte jeg ruse meg.

Fra 2015 var han inn- og ut av behandlingsinstitusjoner, men endte alltid opp med å falle tilbake. Til slutt ble han erklært behandlingsudyktig hos Vestfold-klinikken.

– Intensjonen med å gå i behandling var at det skulle bli bra, men jeg falt tilbake hver gang. Siste gang jeg var i behandling ble jeg LAR-pasient. Jeg hadde alltid hatt det laveste bildet av folk som brukte heroin og som gikk på LAR. Jeg tenkte: «Fy søren, for noe søppel», og plutselig var jeg der selv.

– Det kommer til et punkt hvor det ikke er mer å hente. Du har brukt opp alt og alle rundt deg. Jeg var helt knekt.

Sa «ja»

I oktober 2020 var Andre på Evangeliesenterets matutdeling i Tønsberg. Der kom han i prat med noen som ønsket å hjelpe ham.

– Resultatet ble at jeg fikk plass på rusbehandling i Porsgrunn to dager senere.

Andre holdt seg på rommet hele den første uka, lå og hørte på gudstjenestene de hadde. De hadde møter både morgen og kveld. Sang og musikk, og delte Guds ord.

– Jeg orket ikke gå ned en gang, og tenkte at det ikke var noe for meg. Jeg hadde ingen intensjon om å bli kristen.

Andre uka sa han «ja» til Jesus.

– Det falt litt naturlig, jeg kjente ingen motstand til det. Alt annet var prøvd, så jeg gjorde det.

Kort tid etter kom han inn på Østerbo, Evangelisenterets rehabiliteringssenter i Halden. Han var med på alle gudstjenestene, ba litt og fikk noen små bønnesvar.

– Jeg hadde sagt «ja», men trodde jeg egentlig? Er det ekte, eller massesuggesjon? Jeg prøvde å lese i Bibelen, men kjente jeg fikk dysleksi omtrent av å lese, det var så vanskelig.

Andre bestemte seg for å bli døpt, men kjente ikke noe spesielt da heller. Hadde ingen følelse av at han stod opp som et nytt menneske.

Etter fire måneder skulle han ha første permisjon fra Evangeliesenteret, fra fredag til mandag. «Permisjonen» varte fra mars til juli og Andre gikk ned 30 kilo. Det hadde aldri vært så ille som det var da.

Ny identitet

Men midt i det dypeste mørket, begynte han å kjenne at det var noe som slapp i ham. Han begynte å be for de rundt seg, folk i de «verste tilstander», i de «verste leilighetene».

Han ringte Evangeliesenteret og ba om å komme tilbake.

– Jeg kom tilbake med så mye skam, jeg var veldig nedfor. Jeg hadde tatt av meg et helt menneske i kroppsvekt, og hadde fått et svært arr i panna.

Andre ble bedt for, og forteller at det var i det øyeblikket alt snudde for ham.

– Jeg kjente en dyp, indre glede. Da jeg tok opp Bibelen igjen den kvelden, klarte jeg ikke legge den fra meg! Jeg leste hele Efeserbrevet og første og andre Peters brev. Jeg begynte å våkne klokka fem hver morgen, trengte ikke kaffe, og satt og leste i Bibelen og ba til Gud. Jeg gjorde dette hver dag.

Det var mye i Bibelen som talte til ham, og det var gjennom disse stundene med Gud at all tvil forsvant. Det var vendepunktet. Frykten og angsten han hadde, posttraumatisk stress, hvor han slet med mareritt – alt var borte.

– Når du får et intimt forhold til Gud, da er det ingen vei tilbake. Jeg har de siste par årene blitt sterkere og sterkere i troen. Jeg har blitt kjent med Gud, og jeg har blitt kjent med meg selv. Jeg begynte å kjenne en trang om at «når du har fått dette, så må du gi det videre».

På møtene på Evangeliesenteret er det flere som deler vitnesbyrdet sitt med mikrofon på scenen under møtene. Andre så veldig opp til dem, kanskje skulle han tørre det selv en dag. Men kort tid etter kjente han et drag inni seg for å dele.

– Jeg var så nervøs før jeg skulle opp, hadde høy puls og var kjempestressa. Men i det jeg tok tak i mikrofonen så stilnet alt. Etter det sa jeg til Gud: «Jeg går ikke opp, jeg stiller meg ikke fram, jeg gjør ikke noen ting, hvis ikke det blir lagt en vei for det» – da bare haglet det inn med forespørsler!

Jeg blir spurt hele tiden, det er faren med å gjøre seg villig fremfor Gud, humrer han.

En ny identitet

Siden har Andre delt vitnesbyrdet sitt og ledet gudstjenester rundt omkring. I alt fra små menighetslokaler til store festivaler med 2000 mennesker i salen.

– Det har blitt en del av kallet mitt, å dele historien min. Det må være ekte, og det er veldig viktig for meg. At det er ledet av Gud, og ikke er av meg selv.

Før jeg fikk et møte med Gud, så hadde jeg aldri kommet i gang med et ordentlig liv, fordi det gikk så galt hver gang. Jeg hadde ingen ambisjoner, mål eller drømmer.

I dag er Andre halvveis i utdannelsen, har eget firma med eget kontor, han har tatt lappen, bor i et hus og har samboer og stebarn.

– Det er langt over hva jeg kunne drømme om. Ropet til Gud forandret livet mitt helt.

Andre smiler:

– Jeg har prøvd så mange ganger å få det til selv, men det går ikke. Det er Gud som gjør det, ikke meg. Det fungerer kun på grunn av Ham. Jeg har en ny identitet, og den er i Jesus.