Så spiller vi harmonica

– Munnspillet er en forlengelse av meg selv, og min drivkraft er å formidle glede, overskudd og følelser til publikum, sier Sigmund Groven.

Les mer om Krigsropet her

Siden midten av 1960-tallet har munnspillvirtuosen begeistret musikkelskere med det lille instrumentet som får plass i innerlomma. Han har spilt konsert i både Carnegie Hall i New York og Mozarteum i Salzburg, hatt listeplasseringer i Sør-Korea, og blitt hyllet av den femte Beatle; Sir George Martin. Ikke minst har han blitt et lydspor i mange nordmenns liv, med Reodors ballade fra Flåklypa og Vårsøg fra Nattønsket på NRK.

– Først og fremst er jeg takknemlig over å ha truffet så mange fine og rause folk, som har gitt meg muligheter.

Firefly i Telemark

Sigmund vokste opp i et musikalsk og harmonisk hjem i lille Heddal i Telemark, omgitt av Heddalsvatnet, Lifjell, Heddalsåsen og Norges største stavkirke. Hans onkel, Eivind Groven, var en stor kulturpersonlighet i norsk musikkliv, faren spilte hardingfele og fiolin, mens mor og storebror sang.

– Jeg har faktisk gamle lydbåndopptak på spolebånd fra julen i 1959, hvor foreldrene mine, broren min og jeg synger og spiller julesanger, akkurat som et familieorkester, smiler han.

Selv om Sigmund spiller piano på opptaket, hadde tenåringen allerede da funnet sin store musikkpasjon, som hadde blitt oppdaget en januarkveld i 1956.

– Kameraten min og jeg skulle høre Lørdagsbarnetimen på radio, men først var det ettermiddagskonsert på lufta. Den siste plata som ble spilt, slo ned i meg som et lyn.

Melodien han hørte var Firefly, fremført på munnspill av Tommy Reilly. Musikeren forteller at de fleste barn på den tiden pleide å få et munnspill i gave til jul eller bursdag.

– Det ble sett på som et leketøy, men Tommy satte munnspillet på kartet som et konsertinstrument.

Telemarkingen slukte alt han fant av munnspillmusikk på radio og tok opp sangene med båndopptaker. Etterpå etterlignet han artistene med det kromatiske munnspillet som foreldrene skaffet ham.

– Hvorfor ble du så fascinert av Firefly?

– Det er ikke alt som kan forklares, men jeg tror det hadde mye med energien og intensiteten å gjøre, i tillegg til selve lyden av munnspillet.

Sigmund skrev fanbrev til Reilly, fikk hyggelige svar, og da han en dag i 1960 oppdaget at forbildet skulle komme til Oslo og holde konsert med Kringkastingsorkesteret, skrev han til dirigent Øivind Bergh for å høre om det var sant. Svaret han fikk bød på mer enn hva den da 14 år gamle gutten kunne forestilt seg.

– Øivind møtte meg på togstasjonen, kona hans vartet opp med pølser og is, og jeg fikk hilse på Tommy.

Da Sigmund noen år senere flyttet til Oslo for å studere på universitetet, hadde han fått flere spilletimer i England av Reilly, hadde åpen invitasjon til å bivåne Kringkastingsorkesterets øvelser, og ble en del av musikk- og radioproduksjonsmiljøet i NRK, med kjenninger som pianist Johan Øian, samt Otto Nielsen, Alf Prøysen og Erik Bye fra programmet Søndagsposten.

Flere opptredener på radio fulgte, og da læremesteren hans skulle holde konsert på norsk TV i 1966, ble Sigmund invitert til å spille duett.

– På den tiden var du kjendis hvis du hadde vist deg på fjernsynet én gang, ler han.

– Det var veldig sjenerøst av Tommy, som var én av flere som ga meg muligheter.

Verden rundt

En dag fikk Sigmund forespørsel fra kulturbautaen Erik Bye om å sette melodi til et av hans dikt, kalt Så spiller vi harmonica, hentet fra boken Munnspill under åpen himmel.

– Erik var selv glad i å spille munnspill, og brukte det mye da han gikk på loffen i USA, som en trøst i ensomme stunder.

– Var det slik du startet som komponist?

– Ja, og han ga meg mange flere tekster. Jeg hadde et nært forhold til ham og familien, vi dro på flere turer til USA, og opptrådte sammen i både Nidarosdomen og hjemme i Heddal stavkirke.

Per dags dato har telemarkingen skrevet over 350 komposisjoner, deriblant instrumentalstykker som Siesta for Ole Edvard Antonsen, samt musikk for TV-produksjoner som Vi på Langedrag. Som studiomusiker har han spilt med alt fra Paperboys til Rein Alexander, og han var i flere år både hallomann og produsent i NRK. Det har blitt over 30 egne albumutgivelser, og munnspillet har tatt ham verden over, til steder som New York, Hongkong, London, Quebec, Paris, Jidda og Beograd. Historiene er mange.

– Jeg husker for eksempel da en amerikansk dirigent ringte etter å ha hørt meg spille i Trondheim, og ba meg komme og spille med symfoniorkesteret i Fairbanks, Alaska, sier Sigmund.

– Eller den gangen vi trodde vi skulle spille i en gedigen platebutikk i Tokyo med sju etasjer, og i stedet ble plassert ute på fortauet i byens travleste forretningsgate. Utrolig nok stoppet travle japanere opp for å høre på oss.

– Hvilke tanker gjør du deg om at musikk kan ha en slik påvirkning?

– Musikk er noe av det mest fundamentale og universelle uttrykk som mennesket har. Man ser det for eksempel på nyfødte, som reagerer på musikk, rytme og mors stemme i vuggesangen.

Da mentoren Tommy Reilly døde i år 2000, ble Sigmund spurt av Sir George Martin – kjent for sitt produsentarbeid med The Beatles – om å spille inn et stykke han hadde skrevet for Reilly, men som aldri hadde blitt lydfestet. Munnspilleren fra Heddal, som over 40 år tidligere hadde sendt fanbrev til munnspilleren som viste ham Firefly, tok imot oppdraget.

– Det var en stor ære, og George arrangerte for øvrig noen Beatles-låter på mitt album Here There and Everywhere noen år senere.

Plakaten full

Sigmund har rukket å bli 75 år. I forbindelse med jubileet kom albumet In Concert ut i fjor, og musikeren feiret årsmarkeringen med en annen 75-åring, nemlig Kringkastingsorkesteret. Under pandemien, med to meters avstand og Erik Byes barnebarn Marianne Bye Granheim på vokal, rigget de seg til i Store Studio.

– Programmet ble sendt på NRK, og fikk veldig god respons, blant annet med hilsninger fra folk i Australia og Sør-Korea, smiler han.

Selv om nordmannen har et internasjonalt tilsnitt, er det lite som er bedre enn å vende hjem til barndomshjemmet i Heddal, treffe gamle venner og gå turer i bygdas grønne skoger. Røtter er viktig, og bena må holdes på jorda.

– Det er ikke så viktig om man opptrer i en berømt konsertsal, eller et lokalt kulturhus. Det er uansett folk man spiller for.

Også Frelsesarmeen har hatt glede av Sigmunds munnspill, på julekonsert i Oslo konserthus.

– Det er en flott organisasjon, og en pilar i samfunnet med kristen forankring.

– Hva er ditt eget forhold til tro, til Jesus?

– Jeg er kristen, sier han og smiler.

– Troen er kjempeviktig, et ankerfeste og en grunnmur.

Han har faste bønnerutiner, og resiterer noen linjer fra salmen Med Jesu vil eg fara, som beskriver troen, og som ofte ble sunget i skoledagene: Med Jesus vil jeg fara på livsens ferd i lag Gud, lat den samferd vara alt til min døyand dag! Det er mi høgste æra, det er mi største ros, hans fylgjesvein å vera og vandra i hans ljos.

– Hva tenker du om forholdet mellom Gud og musikk?

– Musikk er Guds gave, og veldig mye av det vakreste som er skapt av musikk og kunst, er forankret i kristendommen. Johann Sebastian Bach merket alle komposisjonene sine med «Soli Deo Gloria», for å understreke at æren alene tilkommer Gud.

På Musikkhøgskolen i Oslo får nestoren lære musikken og munnspillets gleder videre til studenter. Han forteller at det er viktig å så frø inn i de neste generasjonene, og ser selv frem til nye dager med komponering og musisering i gode venners lag.

– I forhold til troen, er det viktig for meg å holde kirkekonserter. Hvert år drar jeg på juleturneen Innunder jul sammen med organist Iver Kleive og vokalist Anne Vada, og i løpet av året skal organist Kåre Nordstoga og jeg spille flere konserter.

– Av utgivelser, kommer det et album med musikk av Henning Sommerro, kalt Solhverv: Concertino for harmonica and orchestra, hvor jeg spiller sammen med Trondheim Symfoniorkester. Plakaten blir unektelig full også i 2022, og formidlingsgleden har ikke blitt mindre med årene:

– Så lenge helsa er bra, og folk fortsatt vil høre musikken, så driver jeg på!