Sårbar idyll

Sommeren er her, og naturen er i full blomst. Blomsterenga er for mange et symbol på sommeridyll, full av duftende blomster, sommerfugler og fuglesang. Ingen vet hvor mange arter det finnes på en gjennomsnittlig blomstereng, eller i verden totalt. Petter Bøckman, universitetslektor i zoologi ved Naturhistorisk museum, tror en enkelt eng er hjem for flere tusen arter. Et femtitalls planter, noen hundre insektarter og et mylder av ringorm, midd og andre arter under jorda.

– Hvilke refleksjoner gjør du deg når du ser utover en slik eng, full av liv?

– Jeg tenker først og fremst at det er alt annet enn tilfeldig at jeg blir spurt om å snakke om en blomstereng, og ikke hva jeg tenker om det jeg ser dypt inne i en skog, sier han.

Åpne landskap

«Jag trivs bäst i öppna landskap», synger Ulf Lundell. I følge Bøckman er det noe hele menneskeheten kan skrive under på. Grunnen er at vi er tilpasset til å trives i områder hvor vi kan skaffe oss utkomme. Gjerne åpne landskap med gress, litt trær, noen dyr og kanskje en sildrende bekk. Åpent landskap er også viktig for at vi skal kunne ha oversikt over farer som lurer.

– Menneskeheten er utrolig organisert, vi kan gjøre nesten hva som helst. Men som individer er vi ikke særlig tøffe, vi løper ikke så fort og har ikke skarpe klør eller tykt skinn til å beskytte oss. Dermed er vi avhengige av å se leoparden før den ser oss, sier han.

Selv om de fleste av oss ikke lenger er bekymret for leoparder, har vi beholdt sansen for åpne plasser. Det er godt nytt for artene som holder til nettopp på enger. Siden vi liker dem så godt, lager vi oss enger og er opptatt av å beskytte dem, forklarer biologen. Men selv om mange av akkurat disse artene klarer seg ganske godt, forsvinner artsmangfoldet generelt i et voldsomt tempo. Jo mer spesialiserte artene er, jo mer sårbare er de. Utrydder vi for eksempel en tresort, mister vi samtidig et mylder av arter som lever av nettopp det treet og ingenting annet. Slike spesialister er det enormt mange av i naturen.

Grønt gjør oss til bedre mennesker

Den gode nyheten er at det å verne om grøntområdene rundt oss, og dermed alle artene som lever der, har en umiddelbar og fantastisk innvirkning på oss mennesker. Det gjelder ikke bare storslått natur, minst like viktig er enkeltstående trær og små grønne lommer i nabolaget. Faktisk blir vi bedre mennesker av å omgi oss med grønt, forteller biologen.

– Det finnes undersøkelser fra amerikanske fengsler, hvor fengselsbygg på den ene siden vender ut mot en gate eller mur, mens den andre har utsikt mot trær. På den siden som vender mot trærne er det mye mindre vold, og de som soner der har lavere selvmordsrate og lavere tilbakefallsprosent, forteller Bøckman ivrig.

Vi er tilpasset et liv i naturen, og får vi oppfylt våre grunnleggende behov, blir vi bedre mennesker. Vi føler oss bedre når vi ser den solrike sletta, den store eika, eller ser solstråler falle gjennom løvverk.

– Å verne miljøet innebærer også å verne folks mulighet til å oppleve seg selv som fulle og hele mennesker. Det gjør vi egentlig bare i møte med naturen.

Balansen i naturen

Når vi nyter synet av en solfylt eng, kan vi lett få inntrykk av et idyllisk og fredfullt samspill mellom arter. Den ballongen stikker Bøckman kjapt hull på.

– Det er alle mot alle. Sett fra et individsynspunkt er livet kort og brutalt for de fleste. Det vi ser som samspill, er bare resultat av at de artene som klarer å leve med andre stort sett klarer seg bedre enn de som prøver å leve mot alle andre, sier han.

Artene har opp gjennom tidene tilpasset seg leveområdet og næringsgrunnlaget sitt. Men de kan aldri bli for effektive, da utrydder de seg selv.

– La oss si du er en bladlus som er så utrolig flink til å være bladlus at det blir veldig mange av deg. Da vil det til slutt ikke være flere planter igjen å suge på. Dessuten er ingen arter alene. Blir det mange bladlus, vil det komme en eller annen badass marihøne som jafser dem i seg, og som det igjen blir veldig mange av. Helt til de har spist de fleste bladlusene, da blir det igjen færre marihøner, forklarer han.

Denne runddansen skaper en slags balanse, hvor artene veksler på å få flere og færre individer. Av og til går det skikkelig dårlig og en art dør ut, men det er veldig sjeldent. Eller, det hadde vært veldig sjeldent dersom vi mennesker ikke blandet oss inn.

– Det er ikke sånn at naturen er idyllisk hvis mennesker lar den være. Alle arter er på en måte i en ved-varende krise. Men vi legger stein til byrden. Da øker sjansene veldig for at det går katastrofalt dårlig.

Flaggskip-arter

Noen arter er velsignet med et utseende vi mennesker liker. Slike dyr og planter er det lett å få folk med på å bevare.

– Det er en grunn til at pandaen har blitt logoen til Verdens naturfond. Den er fantastisk fin, en stor, godslig bamse. Den er det vi biologer kaller en flaggskip-art, som er nyttige for å engasjere folk i naturvern.

I Norge er slike flaggskip-arter blant annet de store pattedyrene, de flotte hvalene, den mektige havørnen og søte dyr som oter og sel.

– Det kan virke rart å fokusere mer på de søte og pene dyrene, men skal vi drive naturvern, må vi ha folk med oss. Det fine er at skal vi verne en art, må dens leveområde vernes. Vi kan ikke ta vare på pandaen uten å bevare områder med bambus. Da beskytter vi også mylderet av andre arter som lever av bambus, de følger med som nissen på lasset, forklarer Bøckman.

Dermed er det også håp for de mindre populære artene, inkludert de som er direkte upopulære, som mygg og klegg. For at vi skal kunne nyte sangen fra linerle, svale og andre insektetende fugler, kommer vi for eksempel ikke utenom å bevare myggen.

Bøckman sammenligner vår utrydding av arter med spillet Mikado, hvor man heller ut en haug med små pinner, for så å prøve å lirke ut én og én uten at haugen raser.

– Vi kan ta noen enkeltarter ut av naturen uten at det skjer stort. Men på ett eller annet punkt utrydder vi en art for mye og haugen kollapser.

Biologen mener det viktigste hver enkelt kan bidra med, er å bevare den lille naturen i eget nabolag. For eksempel grøftekanter eller et gammelt tre. Begge deler kan være hjem for hundrevis av arter. Insekthoteller er også nyttige i en del byområder.

– Jeg bor i skogkanten. Der gir insekthoteller ingen mening, innsektene har massevis av steder å holde til. Min innsats er at jeg bare klipper gresset i hagen en gang i året, utpå høsten når alt begynner å visne. Slik bidrar jeg til at insektene kan finne mat, forteller biologen.

De som ikke har hage, kan gjøre en viktig innsats ved å tale trærnes sak i borettslaget. For trær er omstridt, de er faktisk det hyppigste temaet i norske sivile rettssaler, ifølge Bøckman.

– Trær vekker sterke følelser, for her møtes to av våre grunnleggende behov: Behovet for åpne plasser og behovet for trær å klatre opp i hvis et rovdyr skulle dukke opp. Det er vanskelig å klatre i en tett gran. Det er derfor vi elsker den store eika og andre trær med splittet stamme og kraftige greiner.

– Ivrige trehoggere som vil fjerne alt som sperrer for utsikten, må holdes litt i ørene. Det samme gjelder arkitekter, som ofte liker bymiljøer uten natur. Isteden er de glad i naturmaterialer, noe de viser ved for eksempel å steinlegge åpne plasser. Det de gjør da, er å skape miljøer som er omtrent like gjestmilde som månen. Vi må slippe naturen til også i byene. Det betyr mye både for å verne om artene, og for oss mennesker, ivrer Bøckman. ▪

Gud i naturen

For kapellan i Frelsesarmeens fengselsarbeid, major Marit Skartveit, er lengsel etter naturopplevelser og lengsel etter Gud to sider av samme sak.

– Hva tenker du når du ser utover en vakker eng om sommeren?

– Først og fremst blir jeg veldig glad! Det er fantastisk med alt livet, alt som spirer og vokser. Det er i utgangspunktet en sanseopplevelse for meg, som gir meg veldig mye glede. Og så tenker jeg på det som et fantastisk skaperverk. At Gud har gitt oss alt dette som en gave.

Skartveit er opptatt av helheten i skaperverket.

– Leser vi skapelsesberetningen, ser vi at Gud skapte alt i sammenheng, med mennesket som kronen på verket. Det står også at Gud skapte mennesket og blåste sin ånd inn i dem. Da fikk de liv. Ordet som brukes på hebraisk kan bety både ånd, pust og vind. Den Ånden tror jeg fortsatt er i oss, den gir oss varme og liv. Og den er over alt rundt oss, den er livsopphavet til alt i naturen.

Det finnes mange bilder på Ånden. Jesus kaller den for pust eller vind. Skartveit mener det sier noe om rytmen i livet. Den finner vi igjen i vår egen pust som går jevnt og av seg selv. Og i naturen rundt oss.

– Se på tidevannet og bølgene, eller årstidene som skifter. Det er en regelmessighet i naturen, en rytme eller pust som går igjen i hele skaperverket. Og Den hellige ånd er livgiveren som får alt til å skje, igjen og igjen, sier hun.

Mange kristne søker ut i naturen som en del av trosutøvelsen, gjennom pilegrimsturer og retreater, eller ved bare å søke stille stunder på tur i nærområdet. Skartveit tror det er noe opprinnelig og friskt over naturen som vi alle lengter etter.

– Vi lever på mange måter ganske sterile liv i våre moderne boliger. Det å komme ut i naturen, hvor fuglene synger og det rasler i løvet, gir oss en annen kontakt med livet. Når deprimerte mennesker har vært mye inne, får de gjerne råd om å komme seg ut på tur, og det hjelper. Jeg tror det er fordi vi får kjenne litt på livskreftene når vi er ute i det fri, sier hun.

Nærheten til naturen er også viktig for de mange som går pilegrimsturer.

– Det handler om en lengsel etter det hellige. Jeg tror den samme lengselen kan ligge under også når folk søker ut i naturen uten at de spesifikt søker Gud. Vi lengter etter noe vakkert og rent som kan fylle oss med godhet. Den kristne tolkningen av det, er at det er Gud vi lengter etter, fordi vi er skapt til å være nær Gud

Grønn utsikt gjør godt

Marit Skartveit jobber til daglig med retreater i fengsler. Siden hun jobber med innsatte, er det ikke noe alternativ å ta retreatgruppene med ut på tur. Men hun bruker likevel naturen så mye som mulig, og merker at det er viktig.

– Her i Halden fengsel har vi en ganske fin luftegård med litt gress, noen krukker med blomster, urteplanter og en liten fiskedam. Her kan vi legge oss ned i gresset og høre på fuglesang, og noen ganger kommer det ender og vasker seg litt i dammen. Den kontakten med natur er kjempeviktig. Og det hører tett sammen med retreaten, forteller hun.

For deltakerne på retreater gir det å ligge i gresset og høre fuglesang en annen kontakt med livet, og muligheter til å se seg selv i en større sammenheng. Det er spesielt viktig når man er mye isolert.

– Deltakerne trenger å se seg selv i et større perspektiv. Det dreier seg både om kontakten med naturen, og om den enkeltes egen historie og identitet. Naturbiten er veldig helbredende for mange. Vi ser også her, på samme måte som i undersøkelsen Petter Bøckman refererer til, at de innsatte er veldig glade når de får en celle med utsikt mot noe grønt, forteller hun.

Turer i det fri betyr også mye for Skartveit selv.

– Det kan gå litt tid før jeg merker at nå har jeg ikke vært ute på en stund. Men når jeg da kommer ut, er det som en livsinnsprøytning. Jeg er veldig glad i å bruke kroppen og kjenne at jeg lever. Vi har også fantastiske pilegrimsturer om sommeren fra Dovre til Trondheim. Da får man virkelig kjenne litt på hva kroppen tåler. Det tror jeg er bra, sier hun.

Men selv om vi kan oppleve naturen som idyllisk og fredfylt, kan den samme naturen være brutal for enkeltindividene – en kamp alle mot alle.

– Kanskje er det er livsbetingelse vi alle har fått felles, livet er til en viss grad en kamp for å overleve. Men jeg tenker også at humla kan ha et godt liv der den surrer fra blomst til blomst, at det kan være begge deler. Slik er det jo for oss mennesker også. Når vi står midt i en krise, kan vi ofte samtidig kjenne på takknemlighet for andre ting i livet. Jeg vet ikke hvordan humla opplever livet, men den ser i alle fall glad ut når den surrer i en blomstereng. Og så er det noe med det å leve mens vi lever, som dyr og innsekter gjør.

Et forvaltningsansvar

Men selv om vi lengter etter nærhet til naturen, er vi i ferd med å ødelegge den. Skartveit er bekymret for at vi overbelaster naturen og for om vi egentlig er villige til å stoppe det.

– Jeg tror vi kan snu utviklingen, spørsmålet er om vi vil. Ifølge Bibelen er mennesket satt til å forvalte skaperverket. Det innebærer å ta vare på det og vise det omsorg. Vi kan også høste av det, men ikke for mye. Men vi er grådige, vi forbruker istedenfor å forvalte, sier hun.

Skartveit mener vi kan gjøre mye ved å endre eget forhold til forbruk.

– Hvis vi lever enklere og forbruker mindre, kan det inspirere andre. Det gir også et viktig signal til myndighetene om at vi er villige å gjøre det som trengs for å stanse klimaendringene.

Hun har selv et ideal om å leve enkelt, men innrømmer at det ikke er så lett.

– Jeg blir også litt hekta på alle godene vi har i samfunnet vårt. Men jeg er blant annet opptatt av å kjøre mindre bil og har begynt å tenke på om jeg flyr for ofte. Jeg prøver å ikke kjøpe så mange klær og tenke kvalitet, sånne ting. Det er mye hver av oss kan gjøre, mener hun.

Skartveit mener korona-krisen kan ha en positiv bieffekt i at flere oppdager at et enklere liv faktisk er fint. Nå som vi ikke kan reise så mye, finner vi mulighetene lokalt, og mange tar med ungene på skogstur istedenfor å sette seg i bilen og kjøre til et tivoli. Skartveit forteller at flere kristne retninger er veldig orientert mot nettopp naturen og det enkle livet.

– Retreatbevegelsen og keltisk kristendom for eksempel, sier hun, og siterer en av sine favoritter blant mange keltiske bønner som tar for seg naturen:

En million mirakler

Å, du Guds Sønn, g jør et mirakel i mitt liv:

Omskap mitt hjerte.

Du, som lar ditt røde blod frelse menneskeslekten,

g jør mitt hjerte hvitt.

Det er du som får solen til å stråle og isen til å glitre.

Det er du som får elvene til å flomme og laksen til å hoppe.

Din dyktige hånd får nøttetreet til å blomstre

og hveten til å bli gyllen.

Din ånd har komponert fuglenes sanger og bienes summing.

Ditt skaperverk består av en million vidunderlige mirakler.

Alt er skjønt å se på.

Jeg ber deg bare om ett eneste mirakel til:

Gjør min sjel vakrere.