Små gleder i stort alvor

Datoen var 24. februar 2022. Det var torsdag før fastelavn, og det luktet sikkert nybakte boller i mange norske hjem. Livet gikk sin vante gang. Også i Ukraina trodde mange det skulle bli en vanlig dag, men så kom invasjonen.

– Spesielt de gamle nektet å tro at Russland kunne gjøre noe sånt mot oss. Våre land var jo søsken, slik de så det. Den yngre generasjonen var nok mer forberedt, forteller Olena Pitkevych alvorlig og tar oss med til den skjebnesvangre dagen.

Til Norge

Mannen hennes hadde allerede jobbet som bilmekaniker i Norge i et år, slik at de kunne forbedre familiens økonomi, så Olena var alene med de to barna deres på to og fire år. Hun ble vekket av søsteren sin. «Det begynner», sa søsteren. «Krigen begynner nå. Du må finne fram dokumenter og klær og alt du trenger før du vekker barna og kommer deg av sted.»

– Hvordan reagerte du? Hva gjorde du?

– Jeg ble forskrekket, men veldig konsentrert. Det er fordelen med å ha barn å ta seg av. Da kan man ikke fokusere på noe annet enn at de skal ha det bra. Jeg ordnet alt mens jeg hørte bombingen i det fjerne.

Olena forteller nøkternt om hendelsene, blant annet om den lange køen med fortvilte mennesker foran minibanken. Men øynene fylles av tårer som forteller mer om denne grusomme dagen.

– Før vi dro, skrev jeg telefonnummeret til mannen min på barnas armer i tilfelle noe skulle skje. Jeg tegnet blomster og biler og sånt i tillegg for at barna skulle tro at det bare var moro.

Først kjørte Olena til svigerforeldrene som har et hus med kjeller hvor de kunne søke tilflukt. Derfra dro de til Moldova og så til Romania, hvor det ventet en mann som skulle kjøre dem videre.

– Vi møtte så mange gode mennesker på veien, og da jeg satt som passasjer i bilen på vei til Polen, kunne jeg endelig slappe av. Da kom gråten.

Småbarnsmoren blir rørt når hun tenker på alle som har hjulpet henne underveis – de som spurte om hun ville ha melk til barna, de som kom med bleier, de som kjøpte leker til barna, og de som til og med kjøpte jordbær til dem selv om jordbær var veldig dyrt.

Olena må le: – Barna spurte senere om vi ikke kunne ta en slik ferietur igjen. De hadde hatt det så fint.

Fra barnehagen til språkkafeen

Frelsesarmeen i Norge er blitt kjent med mange ukrainere som har funnet veien til nærmiljøkirkene og velferdssentrene. Det er en vinn-vinn-situasjon. Flyktningene trenger hjelp av forskjellig slag, men de bidrar samtidig med sine evner og krefter og beriker gudstjenestene med sin tilstedeværelse.

Olenas første møte med Frelsesarmeen var Regnbuen barnehage i Oslo, og hun er full av lovord om de ansatte.

– Jeg fikk aktivitetskort som vi kunne bruke på museer og andre ting. Og så ble jeg tipset om språkkafeen her på Frelsesarmeen på Grønland. Den har betydd mye for meg. Det sies at nordmenn er et lukket folkeslag, men jeg har møtt åpne og hyggelige folk.

Jeg var selv ansatt ved en domstol i Odessa hvor jeg jobbet med flyktninger fra forskjellige land, men jeg ga aldri så mye av meg selv som det jeg har fått her, sier hun.

Gjennom Frelsesarmeen fikk Olena kontakt med Bjørn Trygve Grydeland som hun kaller «min mentor». Hun er evig takknemlig overfor ham og hans kone Harriet som med sin varme og vennlighet har betydd så mye for at hun og familien har fått en god integrering i det norske samfunnet.

Det er på språkkafeen til Sammen på Frelsesarmeen Grønland vi sitter og snakker med Olena. Da hun kom, gikk hun rett bort til Heidi Kristine Jørgensen og ga henne en god klem.

– Jeg må alltid gi Heidi en kos, smiler hun. – Heidi aner nok ikke hva hun har betydd for meg.

Olena begynner på en historie som hun skjønner kan være vanskelig å forstå rekkevidden av. Derfor gir hun litt bakgrunnsinformasjon.

Måtte slå av varsel om flyalarm

– Jeg var i en depressiv periode. Jeg hadde mistet så mye, og jeg som selv pleide å hjelpe andre, var blitt en som trengte hjelp. Og så måtte jeg lære meg et nytt språk. Innimellom mistet jeg motet, spesielt når krigshandlingene i Ukraina gjorde meg ukonsentrert. Jeg forsto at jeg måtte slå av den appen på mobilen som varsler hver gang det er flyalarm i Odessa.

Så nærmet det seg påske, og Heidi fikk Olena med på å lage påskeegg av tovet ull, i en teknikk som heter nålefilting.

– Heidi er så rolig og tålmodig, og det var så godt å bare sitte der med den mekaniske jobben og få et vakkert resultat. Eggene ble så fine, og vi laget blomster, også. Det ga meg noe av selvtilliten tilbake, og jeg forstår i dag at det var første steg opp fra depresjonsperioden.

Olena kaster et blikk rundt i rommet hvor språkkafeen er i full gang, og det prates ivrig rundt bordene i en veldig hyggelig atmosfære.

– Her på Frelsesarmeen kan vi slappe av. Her kan vi få hjelp og hjelpe andre, og her er det også fine aktiviteter for barna våre. Vi er som en familie her.

Språk er både viktig og sårt

Dette intervjuet foregår på norsk. Etter bare to år i Norge har Olena tilegnet seg et imponerende ordforråd, og det er sjelden hun må stoppe opp for å lete etter ord og uttrykksmåter. Språk er på mange måter blitt et viktig, men også sårt tema i livet.

– Russisk var mitt morsmål, forklarer hun.

– I Odessa var det dagligspråket vårt, mens ukrainsk kun var et offisielt språk. Det lærte vi ikke før vi begynte på skolen. Men etter at krigen brøt ut, vil vi helst ikke snakke russisk. Jeg har skaffet en lærer til barna mine slik at de kan lære ukrainsk.

Mistet tilliten til kirkens ledere

Også på det religiøse området har krigen ført med seg mye trist og vanskelig. Som mange ukrainere, tilhørte Olena den russisk-ortodokse kirken, og den var styrt fra Moskva av patriarken Kiril som støtter Putin.

– Det er naturlig for oss å se opp til kirkens ledere som autoriteter, men jeg mistet tilliten til dem. De står i ledtog med en mann som sier han vil denazifisere oss og drive djevelen ut av oss. Jeg har beholdt forholdet mitt til Gud, men jeg måtte finne meg en ny kirke, og det ble Frelsesarmeen.

Fra de første ukrainerne fant veien til Frelsesarmeen, har gudstjenestene båret preg av dette på mange måter. Når bibeltekstene kommer opp på veggen, kommer gjerne den ukrainske oversettelsen samtidig.

Når lysene i globen tennes, gjør alle det på sin egen måte. Ukrainerne korser seg slik de er vant til, og det beriker fellesskapet at alle deltar på sin egen måte.

Veileder andre foreldre

75 prosent av de ukrainske flyktningene har høyere utdannelse fra hjemlandet, og de fleste er i arbeidsfør alder. Olena Pitkevych har pedagogisk utdanning som hun bygget på med en juridisk utdanning. Her i Norge får hun bruk for den pedagogiske bakgrunnen.

– Jeg har startet et enkeltpersonsforetak hvor jeg tilbyr foreldreveiledningskurs, forteller hun. – Jeg bruker ICDP, et program som er utviklet av to norske psykologer.

Et google-søk sender oss til forklaringen hos Bufdir: «Formålet med programmet er å forebygge psykososiale vansker blant barn og unge gjennom å støtte og styrke foreldre og andre omsorgsgivere i deres omsorgsrolle. For foreldre som er nye i Norge, ønsker man i tillegg å bygge bro mellom foreldrenes tradisjonelle omsorgsverdier og de verdiene de møter i det norske samfunnet.»

Kjenner på skyld og skam

– Jeg vil gjerne bli enda mer rustet til å hjelpe andre som har opplevd traumer, så jeg tar nå et studium på VID vitenskapelige høgskole i sorgstøttearbeid. Studiet gir opplæring i hvordan man kan møte landsmenn som har mistet sine kjære og som lever i daglig frykt for å miste noen.

Det gir også verktøy til å møte dem som kjenner på skyld og skam fordi de flyktet og overlot til andre å kjempe. Det er mange som sliter med slike følelser.

40-åringen foran oss med det imponerende norske språket, det skinnende mørke håret og det gode, sterke blikket, er selv en flyktning med traumer, sorg og lengsler. Og ikke minst, med bekymringer for fremtiden.

– Er det vanskelig å være glad?

– Ja, noen ganger er det vanskelig. Mannen min og jeg må finne på ting som gir oss glede. Det vi elsker mest av alt, og som alltid har gitt oss kvalitet i livet, er å reise, men det har vi ikke råd til nå.

Tar danskebåten

Olena smiler lurt og forteller om en løsning de har funnet på dette. De har oppdaget at det går an å få billige billetter til danskebåten, så den tar de når utferdstrangen blir stor.

– København er jo en fin by, og barna koser seg veldig på båten. Der kan de danse og leke, så der har vi det bra, hele familien.

Når skyldfølelsen og vanskelige tanker kommer fordi de har det såpass godt, har Olena en rasjonell tanke som hjelper:

– Vi må tillate oss å gjøre hyggelige ting som gjør oss og barna glade. Du vet hvordan det er med oksygenmasken på flyet? Man skal ta på sin egen før man er i stand til å hjelpe andre. ▪