Snekrer nye hverdager

Han bøyer seg konsentrert over snekkerbenken. Sirlige linjer er tegnet på emnet som han har limt sammen av lindeplanker. Hver eneste lille linje skal formes til vakre blad på en klokke i tre.

– Jeg stikker først, og så skjærer jeg mer etterpå. Da bruker jeg ofte geifus, sier Arild Hov og holder opp et av verktøyene i den store samlingen sin.

Les mer om Krigsropet her

Det er bare noen få måneder siden han kom hit til snekkerboden til Frelsesarmeens Ensjøtunet Omsorg + i Oslo. Arild har allerede laget mye her, som klokker, lekebiler og utskårne bilder. På bordet midt i rommet står hele påskeevangeliet i tre – i mange eksemplarer. Alle som vil, kan bidra i den produksjonen. Da er det nøyaktighet ved båndsaga og tålmodighet med sandpapiret som gjelder. Tre ganger i uka er Arild her sammen med andre snekkerinteresserte. Selv bor han på Lørenskog, 11 kilometer unna. Men han tar gjerne turen hit for å pleie hobbyen sin og felleskapet. Noen ganger tar han også med seg barnebarna.

– Han på 15 fikk fullt treskjæringssett til jul, så han liker å være med her.

Alt startet med at kameraten Jostein ringte i begynnelsen av året. Kulturleder Astri Skarpengland på Ensjøtunet hadde fortalt at Snekkerboden hadde stått ubrukt under pandemien. De som hadde pleid å bruke den, hadde enten falt fra, eller hadde ikke samme kapasitet lenger. Det måtte være minimum to mennesker i verkstedet for å operere de store maskinene. Visste han om noen som kunne være med?

Spørsmålet ble videreformidlet til snekkerinteresserte Arild. Det kom på helt riktig tidspunkt. I fjor høst mistet han kona Anne Lise og trengte å fylle dagene med innhold.

Den store kjærligheten

Kona er fremdeles med ham på en måte, der hun smiler fra bildet over snekkerbenken. Arild smiler tilbake.

– Fantastisk dame. Positiv og alltid blid. Hun var en fornøyelse å være gift med.

Selv om tårene står i øyene, klarer han ikke slutte å smile når han snakker om sin store kjærlighet. Da han en dag i ungdommen tilbød skyss til en lyshåret, haikende dame som hadde kommet for seint til bussen til jobb, visste han ikke at det skulle bli starten på en 52 år lang ferd gjennom livet. At møtet skulle føre til tre barn, fire barnebarn og gode år både i Norge og i Spania. Men at livet med henne ble så godt, betyr ikke at det var fravær av utfordringer. Trafikkulykken Anne Lise var i for 26 år siden gjorde at hun fikk ryggmargsskade og ble avhengig av rullestol. To ganger ble hun også rammet av lymfekreft. Likevel var det hun som var den store trøsteren og motivatoren i familien.

– Hun ga seg aldri. Hun slet ut sju elektriske scootere. Hvis hun hadde hatt vondt hele natta, sa hun alltid: «Det var i natt. I dag er det en ny dag med nye muligheter». Jeg vet ikke om det var fordi hun var nordlending at hun hadde en slik enorm stå på-vilje, smiler Arild.

Da han ble ufør mot slutten av arbeidslivet, flyttet paret til Spania. I Sjømannskirkens snekkerverksted tok Arild for alvor opp igjen hobbyen sin fra 70- tallet, da han hadde gått et treskjæringskurs. Men så fikk kona kreft for andre gang, og paret vendte tilbake til Norge. Behandlingen var vellykket. Anne Lise hadde akkurat blitt friskmeldt da hun ble smittet av korona, to dager før hun skulle skrives ut fra sykehuset.

– Det gikk galt. Hun døde 8. oktober. Det skjedde så fort. Vi satt og planla gullbryllupet som vi skulle ha feiret i år, og plutselig var hun borte. Det var et forferdelig sjokk.

Den nye hverdagen

Fra den ene dagen til den andre handlet livet bare om å klare seg gjennom døgnet. Men Arild bestemte seg tidlig for å ikke bli sittende hjemme. Hver dag gikk han de åtte kilometer fram og tilbake til graven. Men han hadde ikke noe å fylle dagene med. Da Jostein ringte, hadde han akkurat sendt mail til Frelsesarmeen på Lillestrøm for å høre om de hadde et snekkertilbud.

– Jeg ringte Astri Skarpengland og dro ned hit med én gang. Dagen etter tok jeg med meg alt snekkerutstyret mitt hit, og da begynte den nye hverdagen for meg. Det er fantastisk å være her, og jeg har fått en enestående mottakelse. Barna mine slapper også mer av når de vet jeg har noe å gjøre. Alle synes jeg er så flink, sier han og blir stille en stund før han fortsetter:

– Men det er slitsomt å være så flink. Det koster å være fornuftig.

For han har erfart at sorg er hardt arbeid uten tilgjengelige snarveier. Men han setter enormt pris på fellesskapet.

– Å sørge er forferdelige greier, men livet må gå videre. Man må ha noe å gjøre. Uten Snekkerboden vet jeg ikke hvor jeg hadde vært. Her stilles det ikke noen krav, men jeg føler at jeg er til nytte. Folk på huset kommer hele tiden med småjobber og spør om jeg kan ordne ting for dem. Og jeg er jo nevenyttig, så vi fikser det meste, sier Arild.

– Hvilke råd har du til andre eldre som har mistet livsledsageren sin?

– Kom deg ut! Det viktigste er at man hver kveld har et program for neste dag. Om det så bare er å gå en tur.

Ro i sjela

Arild deltar også på kulturkveldene på Ensjøtunet og Gubbegruppa hver tirsdag – der det er snitter, prat og quiz, samt gode ord fra kapellan Chris Pender. Ordene fra den uformelle andakten går rett til hjertet, for troen har også blitt viktigere for ham nå.

– Jeg har alltid kalt meg en troende, men likevel var jeg alltid misunnelig på kona mi for at hun hadde en så inderlig tro. Hun hadde noe jeg ikke hadde. Det var først etter at hun var borte at jeg fikk den store oppvåkningen. Da ble jeg frelst.

Han forteller om turen til konas søster i Trøndelag. Svigerinnen fortalte at hun hadde hatt et syn der hun så Anne Lise i en kjole som var hvitere enn noe mennesker klarer å få til.

– Den søndagen jeg var der, fikk jeg også en veldig sterk opplevelse. Jeg ble fylt med en merkelig følelse. Det kan ikke forklares, men etter det har jeg fått stor ro i sjela. Jeg vet at kona mi er smertefri og at vi skal møtes igjen. Troen betyr mye for meg, og jeg har begynt å gå i Skårer kirke. Nå går det i kristen musikk nesten hele tiden. Det er ikke så nøye om jeg får med meg Dagsrevyen engang, smiler han.

Den gode arven

Leder av Ensjøtunet Omsorg +, Solfrid Slettholm, er storfornøyd med at det nå er liv i Snekkerboden igjen. Alt startet en dag i 1989 da Frelsesarmeen ennå drev sykehjem på dette stedet, og det ene huset skulle gjøres om til servicesenter med hobbyaktiviteter. Sykehjemledelsen fikk en telefon fra en mann som lurte på om de kunne være interessert i snekkerutstyr. Det var bare to betingelser: De måtte komme samme dag, og de måtte ta med seg alt – noe som innebar å tilby fellesskap til mennene som pleide å komme til ham for å snekre.

Lederne dro av sted til en mann i 90-årene som hadde garasjen full av profesjonelt snekkerutstyr.

– Det var fantastisk, for både utstyret og karene som hadde vært hos den gamle mannen, sørget for at Snekkerboden ble tatt i bruk med én gang. Samtidig ble mennene tatt inn i et større miljø og et fellesskap her, forteller Solfrid.

Hun tror tilbudet betydde ekstra mye i en tid der det ikke var så mange aktiviteter for eldre menn, og fremdeles ser hun at det nok er flest tilbud som appellerer til kvinner. Formålet til Ensjøtunet er å skape trygghet, være helsefremmende, stimulere til aktivitet og sosialt samvær, samt inspirere til frivillig innsats. Solfrid forteller at når folk blir kjent med hverandre gjennom en aktivitet, har man et varmt nettverk rundt seg når man opplever tunge ting i livet. Hun presiserer at Snekkerboden ikke bare er for menn, og hun er glad for at i alle fall én dame har engasjert seg. Likevel viser statistikkene at menn har lettere for å isolere seg i vanskelige situasjoner. Derfor mener hun det er ekstra viktig at det finnes tilbud som appellerer til menn.

– Å bygge nye nettverk i eldre år, spesielt blant menn, er så verdifullt, sier Solfrid.

Åpen for alle

I Snekkerboden er Arild fremdeles i full sving, og han har fått besøk av kulturleder Astri Skarpengland. Mye av utstyret her er nytt, men flere av de gamle maskinene står her fortsatt. Astri klapper på en stor maskin som sveiser sammen metall.

– Laget i 1966, leser hun. – Det er jo nesten en museumsgjenstand. Men den er solid, og den funker.

– Jeg har rengjort den i dag og skiftet bladet. Den varer evig, den der, kommenterer Arild.

Astri ser at mange begynner på et tilbud på grunn av en spesiell interesse, og så får man et fellesskap på kjøpet. Flere endrer seg fra å være reserverte, til å ta initiativ og delta i det øvrige aktivitetstilbudet på huset.

– Det går jo sakte, men sikkert. Det er slik det skal være. Man må bli trygg og bli kjent med andre.

Både Astri og Arild håper flere vil våge seg innom.

– Alle trenger venner og et sted å være. Vi ønsker å finne de menneskene som trenger oss, sier kulturlederen.

Arild tror det er mange som hadde hatt stor glede av å komme hit. Han forsikrer at det ikke stilles krav om treskjæringskunnskaper.

– Vi har mange ulike oppgaver, og alle må jo begynne et sted. Det er bare å komme!