Stødig i stormen

Vi møter Mushaga Bakenga på Skagerak Arena, hjemmebanen til Odds Ballklubb i Skien. Treningen er nettopp ferdig, og inne i stadionanlegget setter vi oss ved et bord som også gir utsikt over hele stadion. Men dette blir ikke et vanlig sportsintervju. Selv om fotball er gøy og kan by på store øyeblikk, er Mushaga klar på hva som er viktig.

– Den største dagen i livet mitt var da onkelen min vant Nobels fredspris, forteller han.

Denis Mukwege vant i 2019 prisen for sin kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i krig og væpnede konflikter. «Mush» som han kalles, gjør ingen forsøk på å skjule hvor stolt han er over onkelens arbeid og hva han har oppnådd. For Mushaga selv startet livet i rolige og tygge rammer. Foreldrene hans, begge fra Kongo, forelsket seg i hverandre mens de studerte i Trondheim. De giftet seg og slo seg ned i Norge. Som treåring ble Mushaga tatt med til Kongo for å vises fram til familien. Det ble starten på noen vanskelige år.

Her kan du lese mer om Krigsropet

På flukt

– Krigen brøt ut for fullt da vi hadde vært der en liten stund. I tillegg sto vi på svartelista til mange terrorgrupper, blant annet fordi mamma jobbet for UNICEF og FN. At begge besteforeldrene var pastorer og onkelen var dr. Mukwege, gjorde heller ikke målskiven mindre. I to år var familien på flukt i Kongo og landene rundt. Og stadig ble de minnet på hva de flyktet fra. Mens moren lå på sykehuset etter å ha født en datter, ble faren kidnappet.

– Så kom det en telefon fra onkel om at vi måtte komme oss vekk fra sykehuset. Vi heiv oss i en bil, og da vi var en time unna, eksploderte sykehuset. Faren ble reddet fra kidnappernes hender, men var splittet fra familien.

– Han gikk 80 mil og lette etter oss i forskjellige flyktningleirer.

Onkelen fant ham ved en tilfeldighet. For å unngå å tiltrekke seg oppmerksomhet, fikk han en annen person til å overrekke faren en konvolutt med penger og et brev som fortalte hvor han kunne finne familien sin.

– Jeg husker da han kom mot oss for første gang etter at vi ikke hadde sett ham på flere måneder. Jeg var fem år gammel og kjente ham ikke igjen. Når familien endelig var samlet igjen, ble de g jennom morens kontakter i UNICEF fløyet ut av landet. Mushaga og familien reiste hjem til Trondheim. Mushaga vet at han så mye elendighet og ondskap under årene på flukt, men mener samtidig at han og de andre barna hadde det bra.

– Om du spør oss som var barn, vil alle si at vi hadde det bra. Selv uten mat eller et skikkelig sted å bo. Foreldrene våre gjorde en latterlig bra jobb med å holde fokuset vårt på det som var bra. Vi hadde dansekonkurranser på kveldene, og vinnerne fikk én kjeks mer enn de andre, forteller han.

Her finner du mer informasjon om Krigsropet

Hjemme i Norge

– Da vi kom hjem, hadde jeg glemt norsk, så jeg begynte på en skole som hadde norskopplæring for innvandrerbarn. Det tok et halvt år, så var trønder’n tilbake, ler han.

På flukt i Kongo spilte han mye fotball med de eldre barna. Selv med en fotball laget av sammenknyttede plastposer, fant han kjærligheten for spillet.

– Det første jeg gjorde da jeg kom hjem, var å finne det lokale fotballaget. Det var så stort å kunne ta på seg ei skikkelig drakt og fotballsko. Slik kom jeg meg inn i nærmiljøet, og allerede etter et år sa jeg til foreldrene mine at jeg var klar for å bytte skole, slik at jeg kunne gå i klasse med lagkameratene mine.

Ved starten av tenårene sluttet flere av kompisene med fotball. Mushaga sto ved et veiskille. Fotball var gøy, men var det virkelig det han ville med livet? På samme tid reiste han og familien på ferie til Kongo. En dag tok farfaren Mushaga til side, og spurte ham hvilke ønsker han hadde for livet.

– Jeg sa at jeg ikke var helt sikker. At jeg enten ville bli lege som onkel eller fotballspiller.

Han bestemte seg for å svare «fotballspiller». Farfaren ringte til morfaren, og de satte seg begge ned for å be for Mushagas fremtid.

– De ba for meg i en halvtime, så sa han: «Mush, følg med nå. Livet ditt kommer til snu, men du må være klar for det.»

Kort tid etter hjemkomsten til Trondheim kom først innkalling til sonelaget, deretter kretslaget. Mushaga ringte ekstatisk til bestefaren som ikke virket det minste overrasket. Han påpekte dessuten at det var større ting i vente, noe han skulle få rett i. Kort tid senere kom innkallelsen til landssamling – en samling for landets beste spillere i de forskjellige kullene.

– Første dagen på samling gikk veldig dårlig, og jeg ble igjen usikker på om jeg ville satse.

Han ringer igjen til bestefaren som beroliger ham: «Slapp av. Det er fotballspiller du skal bli.»

– Dagen etter scorer jeg sju mål. Helt latterlig. Og neste dag åtte til.

Slikt blir lagt merke til, og kort tid etter strømmet det inn tilbud om treningsopphold fra store klubber i England. Selv om mye fristet, valgte han til slutt å skrive under sin første proffkontrakt for klubben i hjembyen: Rosenborg.

Motgang og skader

Mushaga gikk gradene i Rosenborg. Som 18-åring gjorde han en så sterk sesong at det kom ny interesse fra utlandet. Valget falt på Club Brugge i Belgia. Det var da motgangen startet.

– Jeg trodde jeg ble hentet dit fordi treneren ville ha meg, men det første jeg hørte fra ham da jeg kom dit var: «Hvem er du?» De hadde tydeligvis solgt favorittspilleren hans, og jeg var kjøpt inn som erstatter.

Selv om det ble både kamper og mål i begynnelsen, ble han sendt på utlån ved første formdupp. Siden fulgte flere korte låneopphold. Følelsen av å ikke bli satset på, gjorde noe med motivasjonen. Det hele toppet seg da en trener ga ham beskjed om at han måtte slutte å smile så mye.

– Han ville at jeg skulle være mer sint.

Mushaga fulgte ordre og smilet forsvant. En måned senere ble det holdt et lagmøte, og treneren kjeftet på spillerne han mente ikke bidro med kvalitetene sine innad i gruppa. Han pekte på Mushaga og sa: «Hvorfor smiler du ikke?»

– Jeg ble lamslått. Så ringe jeg agenten min og sa at jeg måtte vekk. Da var det kun det norske overgangsvinduet som var åpent, og det var kun to aktuelle klubber: Molde eller Rosenborg.

Av flere grunner falt valget på det få andre tidligere Rosenborg-spillere har valgt før ham. Han gikk til Molde. Selv om han trivdes i byen og klubben, ble det en tøff tid både på og utenfor banen. Quisling-overskrift i Adresseavisa og drapstrusler, og etter sju minutter av første kamp, røk akillesen. Smerten var ille, men enda verre var meldingene som tikket inn.

– Da jeg kom hjem den dagen, hadde jeg fått hundre nye meldinger, og 99 av dem var skadefryd og trusler.

Ironisk nok havnet han likevel i Rosenborg året etter. Siden har karrieren, tross glimt av tidligere storhet, vært preget av skader. Noen verre enn andre. I 2018 spilte Mushaga for Tromsø mot Odd i Skien.

– Jeg ble skadet der, sier han og peker ut av vinduet på Skagerak Arena, mot stedet der han gikk i bakken da den andre akillesen røk:

– Legene her husker at jeg utbrøt: «Jeg legger opp! Nå er jeg ferdig, jeg klarer ikke mer!»

I garderoben ringte han oppgitt til moren sin og fortalte at karrieren er over. Han ble ikke møtt av den sympatien han hadde håpet på.

– På en ydmyk måte sa hun at jeg skulle slutte å sutre, og at jeg kunne ringe tilbake når jeg hadde tatt meg sammen.

Mushaga bestemte seg for å gjøre et siste forsøk med ny opptrening. Etter et opphold i Ranheim, fant han igjen gleden over å spille, og i januar i år så fremtiden lysere ut. Tilbudene fra utlandet dukket igjen opp – men det var det også noe annet som gjorde. Covid-19 satte en stopper for flere av overgangene, og for første gang fikk han kjenne på å være arbeidsledig. I sommer skrev han under for Odd, der han på nytt får målene til å trille inn for laget sitt, men håpet om et nytt eventyr i utlandet lever fortsatt.

– Nå er jeg i god fysisk form, og jeg har ikke vært skadet på halvannet år. Helt uvirkelig, smiler han.

Tro og nestekjærlighet i praksis

I alt det uforutsigbare og ustabile, kan Mushaga fortelle om en stødig gudstro. Han er åpen om troen sin i mediene, og blir ofte omtalt som «den kristne fotballspilleren». Som ung gutt leste han hele Bibelen flere ganger, og som 14-åring valgte han å la seg døpe.

– Jeg har alltid vært kristen, og det har skjedd så mye i livet mitt som jeg tar som bevis på at det finnes en Gud. Han tenker spesielt på alle gangene han og familien slapp unna under flukten, men også når det gjelder fotballkarrieren.

– Jeg tror ikke at det er tilfeldig at karrieren skjøt fart i det besteforeldrene mine ba for meg. Og selv om det har vært mye vanskelig, blir jeg minnet på å ta et skritt tilbake og se på hvor bra jeg har det, og alt jeg tar for gitt.

Et fotballiv gir mindre tid til gudstjenester og åndelig fellesskap, men moren sørger for at han får sin ukentlige dose gudsord ved å sende tekstmeldinger med bibelvers.

– Jeg har sagt at hun får sørge for at jeg får bibel-input, og det ansvaret tar hun gjerne.

Han er spesielt glad i versene som handler om nestekjærlighet.

– Jeg har en sterk tro på at det er veldig mye vanskeligere å hate enn å elske.

Sammen med bestefaren og flere familiemedlemmer startet Mushaga i 2018 Jabez Verden, en humanitær organisasjon som jobber for å gi utdanning til barn i Kongo.

– Jeg snakket med bestefar om hva vi kunne gjøre for å bidra, og vi gikk for utdanning. Han sjekket litt, og to måneder senere ringte han og sa at han har startet skole i et av de ledige byggene som menigheten hans hadde.

Mushaga har en klar visjon for hva han drømmer om å oppnå med arbeidet.

– Jeg vil at de skal ha en skolehverdag som ligner den norske barn har. Gode stoler, tavler, fine klasserom og skolegård med fotballbane. I tillegg har de kjøpt et jorde ved siden av skolen, hvor noen av elevens mødre kan lære seg å drive sin egen jordbruksvirksomhet.

Mushaga blir entusiastisk når han snakker om prosjektet.

– Om vi får til det vi ønsker, da setter vi i gang flere steder. Dette skal jeg holde på med, avslutter Mushaga, og befester inntrykket han ga da vi møttes: Selv om drømmene for fotballkarrieren er store, er visjonene for hva han kan oppnå utenfor banen enda større.