Peggy Enerud Taterbunad 1 netteh n

Stolthet og fordom

Peggy Enerud Fjeldberg har trosset mobberne. 17. mai skal hun svinge seg foran Eidsvoll-bygningen i Norges første taterbunad.

• Foto: Haakon Sand / Tekst: Marit Dehli-Johannesen / Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 20, 2022.
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Det blir en identitetsmarkør. Vi reisende har vært her i 500 år. Til tross for alle forsøk på å utrydde oss, er vi fortsatt en nasjonal minoritet. Vi har vår egen kultur og vårt eget språk. Vi er norske, men samtidig bærere av en sterk kultur som vi synes er veldig viktig å vise fram og synliggjøre. Det gjør denne bunaden, sier Peggy og fester kjerrehjulssøljen på livstykket.

Siden 2018 har hun og venninnen Mariann Grønnerud forsket, tegnet, designet og fått ferdigstilt både dame- og herrebunaden. Resultatet er en fargerik drakt, et speilbilde av de reisendes kultur og egenart. Men det har langt fra vært lett. Mange tatere var skeptiske og fryktet en ny runde med stigmatisering.

– Stemningen snudde totalt da vi hadde promotering på Glåmdalsmuseet, forteller Peggy.

Modellen bar romanifolkets verdier og kjennetegn; samhold, styrke, stolthet, kjærlighet til hverandre og til kulturen, reisemåte, reisevei, håndverkstradisjoner, samlingspunkter, sang og musikk. Utfordringen var å få med alt på drakten uten at det ble virvar.

Peggy tar tak i den svarte stakken:
– Bunaden forteller en historie. Her er det roser innvevd, som blomstene langs landeveien. På livet er det omrisset av en fugl, som er mottoet vårt: «Fri som fuglen». Taterne ønsket jo å være frie til å reise.

Her er kraftige, lidenskapelige, ildfulle, varmblodige farger.

Nederst på stakken leker notene, faktisk ei hel tatervise; «Se, min ild i mørket brenner». Smykkene er kraftige og minner om de enorme brystsøljene som kvinnene ofte bar.

– I halsen har jeg en sølje som symboliserer den kristne troen, for taterne er et veldig gudfryktig folk, mange hadde og har en sterk kristen kultur. Her er tro, håp og kjærlighet inngravert. «Størst av alt er kjærligheten», står det i Bibelen, og den overlever mye.

En del av taterbunaden.
– Sånn ser den ut! Bunaden skal være prangende med smykkene, sier Peggy Enerud Fjeldberg. Sammen med Mariann Grønnerud har hun designet taterbunaden, både for dame og herre. En hel tatervise er sydd inn i stakken. Snart kommer også barnebunaden.

«Den kristne tateren»

Det er en vindfull vårdag med skarp sol på Fenstad, noen kilometer fra Eidsvoll. I en strøken stue tar 50-åringen seg tid til å vise fram den nye kreasjonen og dele fra livet sitt.

– Vil du ha kaffe? spør Peggy.

Hun kunne like gjerne sagt: «Vil diro kamma morsta?»

Med familie og venner snakker Peggy romani, som stammer fra sanskrit. Men nå går det jevnt på romeriksdialekt. Hun forteller om en tidvis vond oppvekst som tater i ei lita bygd, men også om indre styrke og familiesamhold. Peggy bærer en stolthet med seg. Blikket er fast, og hun snakker varmt om å høre til blant de reisende. Men det har ikke alltid blitt godt mottatt.

– På vei til skolen gikk jeg alltid med en klump i magen. Jeg opplevde utestenging, fikk stygge kommentarer og ble sett på som noe skummelt og skittent.

Ryktene gikk om at hun hadde kniv i skolesekken. Det hjalp heller ikke på folkesnakket at begge foreldrene slet med store alkoholproblemer.

– Mormoren min ba mye for oss, og jeg har alltid hatt en sterk gudstro. Når du vokser opp i turbulente omgivelser, er det klart at det blir mye bønn fra et barnehjerte.

Men det ble et radikalt skifte da Peggy fylte ni år.

– Da ble foreldrene mine kristne, og det ble en total forvandling hjemme hos oss.

Familien ble aktive i den lokale pinsemenigheten, og det ble en ny ro i hjemmet. Men på skolen tok mobbingen en ny form:

– Jeg ble kalt «den kristne tateren». Etter hvert ble jeg lei av å bli hakket på, så da jeg ble 18 år, kom jeg i opposisjon og tok helt avstand fra kristne miljøer.

Det var mer spennende å feste, men om kveldene ba hun til Jesus.

– Jeg visste at han alltid var der, men jeg følte jeg sviktet.

Gamle bilder av familien til Peggy.
Gamle bilder av familien til Peggy.
– Min mors familie fikk hus da moren min ble 15, men lenge reiste de med hest og kjerre, forteller Peggy Enerud Fjeldberg. Bilde t.h.: Mormor Albertine Marie og morfar Karl Otto Johansen med ungeflokken. Peggys mor, Lill-Tina, på høy stol i midten. Bildet er fra slutten av 1930-tallet.

Mistet sønnen

Årene gikk. Peggy stiftet familie, og fikk etter hvert tre sønner. Så skjer katastrofen. En junidag i 2005 får hun den tunge beskjeden. Tårene fyller øynene. Det gjør fortsatt vondt å snakke om den dagen politiet ringte, hentet henne på jobben og fortalte at sønnen Peter var omkommet.

Seksåringen var klemt i hjel foran en bil i en smørehall.

– Da raste alt. Det var et mareritt. Jeg fikk et voldsomt sjokk, og lurte på om jeg drømte. Men da vendte jeg meg tilbake til Gud. Da våknet barnetroen min. Jeg følte ikke at Gud var der, bare en bunnløs fortvilelse. Innerst inne i hjertet visste jeg at den eneste som får hjulpet meg nå, må være Jesus. Det grep jeg tak i, jeg ropte på ham.

Hun ble kjørt til et kriseteam som for- talte henne hva som hadde skjedd. Der fikk hun be med en sykepleier.

– Det var tungt, vanskelig, jeg hadde ikke lyst til å leve, begynner Peggy, og stemmen blir grøtet.

– Nå blir jeg veldig rørt. For midt i dette begynte en prosess. Det er vanskelig å forklare, men jeg kjente at jeg ble omsluttet av en omsorg.

Hun smiler gjennom tårene: – Om nettene hadde jeg mine beste stunder med Gud, for da var han så nær. Han viste virkelig sin allmakt. Uten at det var noen til stede, kunne jeg kjenne at han tok seg av meg. Jeg kjente at jeg ble omsluttet av en kjærlighet som ikke noe menneske kunne gi meg.

Likevel, bølgedalene kom og gikk.

– Slik er det ennå, men Gud svikter ikke. Jeg kjenner at han bærer meg. Bibelen ble mitt trygge holdepunkt. Jeg måtte ta på alvor det som sto der. Var det sant det jeg kjente, måtte det jo være noe mer der som jeg kunne finne trøst i.

På måfå grep hun fatt i Bibelen og plantet fingeren på et tilfeldig sted.

– Det var litt barnslig å gjøre det, men der sto det: «Han er nær hos den som har et sønderknust hjerte.» Gud begynte å vise meg at han var der, at han ikke hadde lovet at livet skulle være en lek, men at han hadde lovet at han aldri ville forlate meg.

Tvilen var fortsatt der, men flere sterke opplevelser gjorde henne trygg.
– Jeg kjente fysisk at han var nær.
En natt våknet hun av et forferdelig mareritt. Bildene fra den groteske ulykken fór gjennom hodet. På den tiden klarte hun ikke å bo hjemme i huset, men sov hos foreldrene. Hun ble liggende på sofaen og rope: «Jesus, jeg klarer det ikke.»

– Da kjente jeg en hånd som begynte å stryke meg over håret. Jeg trodde det var mammaen min som satt og trøstet meg, så ble jeg veldig rolig og sovnet. Om morgenen møtte jeg moren min ved kjøkkenbordet og spurte henne om jeg hadde holdt henne våken? «Jeg våknet av at du gråt og skrek så fælt. Men akkurat i det jeg hadde tenkt å gå inn til deg, så ble du stille», sa hun. «Jammen du har jo sittet og strøket meg over håret i natt», utbrøt jeg. «Nei, jeg gikk ikke inn til deg», svarte hun og begynte å gråte: «Men da har jeg fått bønnesvar. For da jeg våknet av dine skrik, sa jeg til Jesus: Nå må du trøste henne!»

Jeg kjente at jeg ble omsluttet av en kjærlighet som ikke noe menneske kunne gi meg.
– Peggy Enerud Fjeldberg
Peggy Enerud Taterbunad 9727 nett
Peggys besteforeldre Albertine Marie og Karl Otto Johansen. – Mormor ba mye for familien, vår, forteller Peggy.

Gud er større

Peggy smiler, men blir fort alvorlig.
– På den tida overhørte jeg en predikant som sa at ulykken var Guds straffedom over meg fordi jeg hadde valgt en annen vei. Da jeg hørte det, ropte jeg til Gud: «Er det sant? Straffer du meg på denne måten? Er du ikke en god Gud?» Da hørte jeg helt tydelig: «Peggy, les Salme 103!»

Hun visste ikke hva som sto der, men slo opp og leste: «Han gjør ikke med oss etter våre misgjerninger, og han gjengjelder ikke våre synder.»

– Da fikk jeg trøsten til å komme over den kneika.

Det kom dager da hun ikke orket å tro, for smerten var uutholdelig.

– Men Gud forstår de sidene. Det viktigste var at jeg henvendte meg til ham uansett hva slags følelser jeg hadde, om det var sinne, sorg eller avmakt. Han var så mye større enn mine tanker og følelser, og kunne hjelpe meg der jeg var. Det har vært det sikreste holdepunktet i livet mitt. Jeg har sviktet mange ganger etter det, men Gud er trofast. Han har lovet å være med alle dager, også de tyngste dagene.

17. april ville Peter ha fylt 23 år.

– Når jeg ser tilbake, ser jeg at Gud har holdt hånden over meg og guttene mine.

Vissheten om at han er der, har gjort noe med Peggy. Hun får lyst til å hjelpe andre, være en oppmuntring for dem. I flere år har hun skrevet egne sanger og framført dem. På to cd-er deler hun personlige erfaringer, og peker på at det finnes lys der det ser svart ut.

– Jeg ønsker å hjelpe mennesker som har opplevd sorg og tunge ting. Det går an å lære seg å leve videre. Det går an bli glad igjen, å ha et levende håp.

– Hva gjør du på tunge dager?

– Jeg tillater meg å ha det tungt. Jeg gir rom for det, for virkeligheten er vond. Det er ikke noe man skal skyve fra seg eller late som om alt er fryd og gammen. Det er ikke lett å være himmelvendt når en ligger nede. Jeg tillater sorgen å komme og gå. Jeg takker for de gode minnene om Peter. Men det er viktig å ikke la sorgen sette seg fast, for det er når sorg blir sykdom, det kan bli utfordrende. Sorgen er en gjest, den må ikke bli værende og ta opp plassen til

gleden, for det er den som skal være styrk- en vår.

– Hva gleder du deg over?

– At jeg får lov til å være frisk, at jeg har mat på bordet. Små, enkle ting som jeg kanskje ikke så før. Jeg står opp om morgenen og takker Gud for en ny dag. Jeg finner glede i å hjelpe andre.

Derfor jobber hun med mennesker som strever litt, og leder en gruppe for jenter med psykiske utfordringer.

– Jeg vil være en oppmuntrer, gi andre mennesker et håp. Samtidig er jeg ærlig om livet. Selv om vi tror på en stor Gud, lever vi i denne verden. Det går an å møte vanskeligheter, men vi kan bære hverandres byrder.

Peggy i bunaden sin ved Eidsvoll-bygningen.
– Jeg har alltid vært stolt over å være tater. Vi er et sterkt folk som overlevde tross statens forsøk på å utrydde oss, sier Peggy Enerud Fjeldberg, her ved Eidsvoll-bygningen.

Hent fram gullet!

I oppveksten var foreldrenes stolthet en god buffer mot mobbingen i bygda. «La aldri noen knekke deg!», sa de. Gode ord å ha med seg når hun ble baktalt og utstøtt.

– Mennesker kan få deg til å føle deg veldig liten, og mange dager kan jeg føle meg mindreverdig. Men da har jeg kjent noe inni meg reise seg som sier: «Nei, det vil jeg ikke akseptere. Jeg er like mye verdt. Jeg skal være stolt av den jeg er.» Mennesker gjør forskjell på folk, men det gjør ikke Jesus. Guds ord har også fortalt meg hvem jeg er i han, hva jeg er skapt til og hvor unike vi alle er. Jeg har beina på jorda, men hjertet i himmelen, fastslår hun.

– Hvordan er det å være tater i dag?

– I dag er det mer aksept for forskjellighet, men noen steder går hat og diskriminering i arv. Jeg møter fortsatt folk som har negative opplevelser med reisende, men det handler jo om at mennesker har tatt dårlige valg. Det har ikke noe med opprinnelsen å gjøre, du kan ikke skjære alle over en kam.

Til dem som sliter med skam over sin etnisitet, sier hun:

– La ikke andres meninger forringe verdien i deg! Hent fram gullet du har på innsiden, og vær stolt!

– Nå føler jeg at vi har klart å snu på den negative trenden. Bunaden har vært med på å skape et positivt innhogg i historien. Vi har gjort oss synlige. Vi ønsker ikke å fokusere på det som har vært vondt og vanskelig, men vil vise stolt fram at vi er et eget folk.

Gud var så mye større enn mine tanker og følelser, og kunne hjelpe meg der jeg var. Det har vært det sikreste holdepunktet i livet mitt.
– Peggy Enerud Fjeldberg

Et dystert kapittel

I mange år gikk Peggy med drømmen om en egen taterbunad. Egentlig skulle hun hatt Romeriksbunaden, men hun syntes ikke den fortalte nok om henne.

– Tenk å ha en bunad som forteller hvilken minoritet vi kommer fra! sa hun til venninnen sin, Mariann Grønnerud. Det viste seg at hun bar på den samme drømmen.

På Glåmdalsmuseet hvor Grønnerud er ansatt, kunne de grave i arkivene. Der er det en permanent utstilling om taternes historie i Norge. Flott håndverk står i montrene, men her får publikum også del i et dystert kapittel om overgrep, jakt på tatere, tvangssterilisering, stigmatisering og tvungen internering. Likevel, ingen har klart å knekke dem, menneskene med røtter tilbake i India, folket som innvandret til Europa.

Mariann og Peggy lanserte ideen for Norsk institutt for bunad og folkedrakter, fikk grønt lys og frie tøyler, men krav om å finne bilde-dokumentasjon av klesstilen til romanifolket. Snart fikk de midler fra Kulturrådet, og fikk gjort avtale med både sølvsmed og systue. I dag har de tatt patetent på designet.

– Tegningen viser at jeg ikke har designerbakgrunn, sier Peggy og viser fram den første skissen.

Men nå har skribleriene fått form. Søljene er forsynt med kjerrehjul og båtror, alt etter hvilken reisevei romanifolket valgte. På bordet ligger den sorte filthatten til herrebunaden. Gutta har skinnvest og lange bukser, slik forfedrene bar. De har egen kniv med hestesko på. Gullklokka glimter i vesten, likeså halsringen til å feste tørkleet i. Peggy ser ned på beltespennen som er forsynt med blomsterornamenter foran og et bål bakpå.

– Jeg har i meg trangen til å reise, men ikke i like stor grad som forfedrene mine. Det er en egen sjarm når våren kommer. Da kribler det ekstra sterkt etter å treffe slekt og venner. Vi møtes på idylliske steder til samling med sang og musikk rundt bålet.

Men først er det 17. mai, og det haster med å få unna bestillingene.

– Det fine er at vi har blitt kontaktet av så mange som ikke har turt å stå fram som tater. Det har vært for skambelagt. Men nå tenker de: «Endelig kan jeg vise hvem jeg er.»

Peggy Enerud Taterbunad nett
Peggy Enerud Taterbunad 9689 nett
– Taterbunaden har vært med på å skape et positivt innhogg i historien. Vi har gjort oss synlige. Vi ønsker ikke å fokusere på det som har vært vondt og vanskelig, men vise stolt fram at vi er et eget folk, sier Peggy Enerud Fjeldberg.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent