Store hjerter og åpne armer

– Det er unikt, og jobben de gjør er så verdifull for familiene de hjelper, sier Hilde Lam, koordinator i Home-Start Kristiansand.

Det dufter av kaffe inne på Resepsjonen, Frelsesarmeens kaffebar, midt i Markens gate i Kristiansand.

Oppe i andre etasje sitter fem menn som har tatt seg fri fra jobb for å møtes. Skravlingen går i ett rundt langbordet.

– For mange er dette første gang de møtes, så dette er veldig hyggelig, sier Hilde.

Mennene utveksler opplevelser av hvordan det er å være familiekontakt i regi av Frelsesarmeen. Noen gjør dette sammen med kona si, andre gjør det alene.

Alle er enige om at det er stort å bli sluppet inn i hjemmene til familier som har bedt om hjelp.

– Det er ganske tøft av familiene, det skal en god del til for å be om det. Da har de kommet over en ganske høy terskel. Det er kjempevanskelig å innse at man trenger hjelp, sier Carl Rynning Tønnesen.

Han har vært familiekontakt i ett år og ser på det som svært verdifullt. Nylig var han hos en alenemor med flere sønner.

– Jeg merket at jeg brukte mer tid på de store tenåringsguttene enn jeg gjorde med yngstemann. For der var det viktig at de fikk være med en voksen mann. Da kunne for eksempel bare jeg og en av guttene ta en kjøretur der vi fikk litt tid for oss selv.

Margrete Hagen, koordinator i Home-Start, er ikke bare opptatt av hva dette betyr her og nå, men også på lengre sikt:

– Det forbildet man får vært for disse guttene som nå går inn i en krevende ungdomstid, og som har fått ha en mann i livet sitt, en som viser omsorg ... Det er kjempeviktig, og gir kanskje ringvirkninger som vi ikke ser i dag.

De andre karene rundt bordet nikker.

– Ja, så hadde vel guttene behov for en mann med sertifikat, og det er helt greit det altså, humrer Carl.

Les mer om Home-Start Familiekontakten her.

En god match

For å bli en familiekontakt må alle gjennom et refleksjonskurs på 20 timer som går over seks kvelder. Margrete forteller at de har kurset for å bli kjent med de frivillige, slik at de kan plassere disse ulike menneskene inn i disse veldig ulike familiene.

– Det er et refleksjonskurs der vi blant annet tar opp tema som familieliv, oppvekst, kulturforståelse, og hva det innebærer å komme inn i noens hjem. Familiene har ikke bedt oss om råd, for eksempel. Det er viktig med en varhet i å møte dem der de er. Det er de som eier sitt liv, sin hverdag og sin historie.

Den som vil bli familiekontakt får også et hjemmebesøk av enten Hilde eller Margrete, for å ha en liten prat under fire øyne.

Margrete mener at de veldig ofte klarer å gjøre koblinger som er gode – der både familien og familiekontakten opplever at det er en god match.

Da avtaler familien og familiekontakten én fast dag i uken. Deretter bistår de frivillige med det de kan i mellom to til fire timer, alt etter behov.

Det er normalt med en fast avtale på seks måneder før man ender den kontakten, men perioden kan også forlenges i enkelte tilfeller.

– Det er veldig fint med kurset i forkant, for det er ikke bare å komme rett inn i en privat sfære, inn i et hjem. Kurset hjelper oss å reflektere over hva det er vi egentlig møter, med kultur, kulturforståelse og mye annet, sier Odd Joar Svensson.

Han og kona har vært familiekontakter i ni måneder, for en enslig mor med fire barn.

– Jeg blir litt lekestativ, og tar ofte med guttene ut for å leke. Vi spiller ball, ruller rundt på plenen og har det gøy. Det er litt lettere å herje med en mann, så har kona mi samtaler med moren om forskjellige ting, og hjelper barna med lekser.

Odd Joar forteller at barna en gang fikk med en lapp hjem fra skolen om at de skulle ut på tur; «ta med to vedkubber», Moren visste ikke hva det betød, eller hvordan hun skulle få tak i det.

– Da kunne jeg fort hjelpe til med det, og ordnet to vedkubber. Det er for det meste det praktiske jeg bidrar med, så utfyller jeg og kona mi hverandre. Det har vært en berikelse!

Fikk barna på banen

Ved siden av Odd Joar sitter Lars Aamodt. Sammen med kona var han på kurs i fjor høst, og har siden april vært på ukentlige besøk hos sin første familie.

Etter at de tre barna ble voksne og flyttet ut fikk ekteparet mye tid til overs.

– Da tenkte vi at det var greit å bruke den tiden på noe fornuftig. Frelsesarmeen er veldig flinke når det gjelder mange ting, så det å gjøre noe via dem var noe vi hadde lyst å gjøre. Dette er helt nytt for oss!

Sammen har de hjulpet til med å engasjere barna i idrett.

– Det har vært en veldig fin opptur å se hvordan de blir tatt imot på fotballbanen, at de får ros av gruppen. Det har vært utrolig artig, sier Lars.

Familien på seks har også hatt mye glede av å bli vist aktiviteter de kan drive med i nærområdet.

Avlastning – en suksess

Frelsesarmeens Barne- og familievern har tre områder de jobber med; institusjonsområde, fosterhjemsområde, og forebyggende enhet.

Bente Vaage er områdeleder for denne enheten.

– På forebyggende enhet har vi lagt oss på programmet som heter Home-Start familiekontakten. Det er ikke Frelsesarmeens program eller konsept, så vi søker om konsesjon til å drifte. Vi startet i Drammen for 23 år siden og ser at dette fungerer.

Home-Start har vokst og utviklet seg og har nå 22 avdelinger som Frelsesarmeen drifter. Totalt i Norge finnes det 48 avdelinger.

– Vi gjør dette fordi vi ser at det er et forebyggende og rimelig program som handler om medmenneskelighet og nestekjærlighet, og det er basert på frivillighet. Det er gullet og hovedressursen i Home-Start-programmet, sier Bente.

– Dette er for å gi foreldre en boost, en avlastning for en periode. De får kompetanseutvikling, og noen å snakke med. Familiene får emosjonell og praktisk avlastning. Det at dette blir gjort av en frivillig, og regelmessig, og hjemme hos familiene, ser vi er suksessfaktorene.

Bente skryter av arbeidet i avdelingen i Kristiansand, og ønsker å løfte frem disse mennene som vil gjøre frivillig arbeid for barnefamiliene, og for Frelsesarmeen.

– Alle mennene er i full jobb, som blant annet bedriftsledere, politimenn og jurister. Det er kjempefint å få frem at menn er viktige for det frivillige arbeidet og at flere er hjertelig velkommen!

Viktig pustepause

Hans-Erik Ramsdal har vært frivillig i Home-Start i fem år. Han kjente på at han hadde mye tid som han egentlig bare brukte å seg selv, og hadde lyst til å bidra litt.

– Jeg har vært i mange ulike familier, både hos par og aleneforeldre, som har trengt praktisk hjelp med barn som har vært fra seks måneder til ti år gamle.

Gjennom disse årene har han hjulpet til med alt fra å gå trilleturer, til leking på lekeplasser, på badeland og på fotballbaner. Det har ofte gitt foreldrene en pustepause, en anledning til å slappe av litt.

– Det har hver gang blitt en unik kontakt med familiene, som er veldig givende. Man blir sluppet inn i hjemmet, i det private, i utfordringene. Man blir ganske ydmyk av det.

Han forteller om spesielt en familie som har satt spor:

– Jeg var hos en familie av utenlandsk opprinnelse, med en gutt under skolealder og en jente på ti år. Far snakket ikke norsk, og mor snakket dårlig norsk. Begge hadde jobber som gjorde at de sjelden var sammen med barna samtidig.

Mye av behovet foreldrene hadde da han kom, var leksehjelp for datteren på ti år. Moren var bekymret for hvordan hun gjorde det på skolen.

Lite geni på ti

– Det var utrolig å oppdage at jenta var utrolig intelligent, jeg har aldri vært borte i en så smart tiåring. Mine egne barn har aldri vært i nærheten av det nivået som hun var, humrer han.

Moren så aldri at hun gjorde lekser, for hun hadde allerede gjort alt ferdig på skolen.

– Jenta var utrolig flink i alle fag. Hun spilte også fotball, og det viste seg at hun var suveren i det også. Absolutt beste på fotballaget.

Ifølge Hans-Erik var tiåringen rett og slett et lite geni.

– Så hun hadde ikke noe behov for min hjelp sånn sett, men man kunne se hvordan hun strålte da hun fikk oppmerksomheten!

Foreldrene hadde ikke sjans til å se hva datteren gjorde på skolen, og hadde heller aldri vært på en fotballtrening eller kamp.

– Jeg ble med for å se henne spille. Samtidig som hun scoret mål, kikket hun bort på meg for å se at jeg fikk det med meg. Det var veldig rørende.

Hans-Erik var også en tur på badeland med tiåringen. Der fortalte hun at alltid hadde ønsket å hoppe fra en viss høyde, men ikke turte.

– Hun begynte på den nederste, og endte faktisk opp med å hoppe fra 10-meteren! Da hun gjorde det, sto det sånne tøffe tenåringsgutter som gikk frem og kikket, men ikke våget. Men hun gikk forbi dem og bare hoppet! Det fikk vi på film, så det var bare helt utrolig.

– Hvordan har det vært for deg å være der og ta den «papparollen»?

– Det er en gave for meg, men så er det viktig å prøve å motivere foreldrene til å få til litt deltagelse, sier han.

Hjelper 30 familier

Hilde Lam startet Home Start-avdelingen i Kristiansand i 2012 og har holdt på siden da. Den største endringen hun ser, er at behovet blant familier med to foreldre vokser.

– Jeg tror det er mye press på foreldre i dag på å være så vellykka og føle seg så bra. Hvis man da står der hjemme og kjenner på at: «Dette er faktisk ikke så lett, jeg sliter», så kan man føle at man står helt alene i det, sier hun.

I dag har de 30 familier som de hjelper, og 38 frivillige. Seks av disse er menn.

– Vi har større etterspørsel enn det vi kan dekke, sier Hilde.

Hun skryter av mennene og synes det er fantastisk at de har seks stykker som vil være familiekontakter hos dem.

De kan bidra med en litt annen holdning, tilnærming og samtale. Aktivitetene blir gjerne annerledes og de ser kanskje andre ting i familiene enn det kvinner gjør.

Etterspurte menn

– Vi har noen foreldre som spør spesifikt om vi har frivillige menn. Det er kanskje en enslig mor med barn, hvor det ikke er noen menn i barnehagen eller i nærmiljøet som barna har kontakt med, sier Hilde.

Margrete synes det er stort av mennene å komme på et kurs hvor det er åtte deltagere og de kanskje er den eneste mannen.

– At de ikke snur i døra, men ser at det er behov for dem. De har store hjerter og åpne armer, det er fellestrekket blant de som er familiekontakter hos oss.

Ivar H. Syvertsen smiler bredt. For ham er det en ære å gjøre dette:

– Jeg blir ydmyk av å bli sluppet inn i hjemmet til noen som har bedt om hjelp – at jeg skal få lov til å bidra med det jeg kan og kanskje gi denne familien et lite pusterom. Å gi støtte til de positive tingene, se forbi rotet og kaoset, og se det verdifulle. Det er en enorm tillitserklæring for oss som familiekontakter å få være med å hjelpe. Det gir jo også oss utrolig mye!