Superhelt for inkludering

– Skal superhelten vår være gutt eller jente? spør Josef Yohannes, og ser utover det tettpakkede lokalet på Sammen – tilbudet som Frelsesarmeens driver på Grønland i Oslo. 34 barn og deres foresatte har møtt opp på superheltverksted, og nå skal alle skape en superhelt i fellesskap. Et hav av armer skyter i været, og det blir bestemt at det skal være en jente.

– Da må vi finne ut hvordan hun ser ut.

– Hun er skalla, roper en liten gutt.

– Sånn som meg altså? Ja, ok, smiler Josef og noterer på tavla. For når man skal lage sin egen superhelt, er det ingen riktige eller gale svar.

Men det er mye man må tenke gjennom. Det er ikke bare å tegne noen med superheltdrakt, personen må ha en bakgrunnshistorie, personlighetstrekk og interesser. Noen har superkrefter, andre ikke. Hun eller han må ha et vanlig navn og et superheltnavn, en drakt og en logo. Ikke minst må karakteren stå for noe.

Helten Hannan Heikebø

De ivrige barna på Sammen bestemmer at deres superhelt heter Hannan Heikebø til vanlig. Men noen ganger blir hun til Den røde veps. Så må helten få noen egenskaper. Armene skyter i været igjen: «Hun er snill! Kul! God!»

– Noen flere? spør Josef.

– Ja, hun er hjelpsom, sier en jente.

– Ja, jeg skulle akkurat til å foreslå det, for superhelter hjelper jo folk, svarer Josef.

Men ingen er perfekte, heller ikke superhelter. Josef lurer på om noen vet hvilken superhelt som pleier å bli kåret til den kjedeligste? Ingen vet, så Josef svarer selv. Det er selveste Supermann. Han er rett og slett for perfekt, og da blir han uinteressant. En superhelt må også ha noen svake sider som folk kan relatere seg til. Det viser seg at dagens superhelt Hannan har en tendens til å være langsint. Dessuten kommer hun ofte for sent.

Nå kommer den ivrige forsamlingen fram til noe av det viktigste. Hva er det Hannan står for? Hva er budskapet hennes? Barna bestemmer at hun skal kjempe for barns rettigheter og inkludering.

Et svart forbilde

Josef Yohannes er ingen hvem som helst i tegneserieverdenen. Han har står bak The Urban Legend, som er Norges første superheltserie. Samtidig vil Josef bruke sin superhelt til mye mer enn bare å lage spennende tegneserier. Han vil blant annet gi svart ungdom et positivt forbilde. For selv om det finnes svarte superhelter, er de mest kjente stort sett hvite.

Dessuten vil han inspirere barn og unge, ikke minst dem som lever i fattigdom eller blir mobbet. Og han vil spre kunnskap om viktige temaer. The urban legend er en superhelt på barnas side, som tar for seg alt fra mobbing og rasisme til klimakamp.

Noen seriehefter er nå på pensum i skoler i flere land. Og Josef har mye spennende på tapetet framover, blant annet er han i dialog med flere aktører om en TV-serie. Men veien fram til tegneseriesuksessen var slett ikke enkel.

Josef har eritreisk bakgrunn, og ble født i Danmark. Da han var ni år gammel flyttet han og familien til Lindeberg i Oslo. Gjennom oppveksten opplevde han mye mobbing.

Ble ikke invitert i bursdager

– Jeg var den som nesten aldri ble invitert i bursdager. Jeg spilte fotball og var en av de beste på laget, men likevel fikk jeg nesten aldri spille. Jeg ville ikke at foreldrene mine skulle komme og se på kamper, for da ville de se at jeg nesten bare satt på benken, sier han.

Mye av mobbingen skjedde på ungdomsskolen. Blant annet ble han mobbet for å være tynn. Og lærerne var ikke til hjelp, snarere tvert imot. Han forteller om en time der klassen skulle lære om ernæring.

– Det var en som rakk opp hånda og sa: «Hva med Josef da, han er jo så tynn!» Så brukte læreren meg resten av timen som eksempel. Etterpå lo alle helt hysterisk av at læreren hadde snakket om meg som en som trengte mer næring. I et møte med klasseforstanderen og moren min sa læreren også at: «Du må gi Josef mer mat, han holder jo på å knekke på midten».

Men det var også kloke voksne i livet hans.

– Helsesykepleieren på skolen sa: «Jeg synes ikke du er så tynn jeg, jeg synes du ser fin ut». Det betydde så utrolig mye for meg at han sa det.

Jobbet med 50 Cent

All plagingen til tross, Josef visste hele tiden innerst inne at det mobberne sa ikke var sant, at han hadde noe spesielt. Etter ungdomsskolen valgte han en videregående skole der han ikke kjente noen, for å få en frisk start. Det hjalp mye.

Han studerte statsvitenskap, men etter hvert kom han i stedet inn i musikklivet, og jobbet med kjente artister som 50 Cent. Han tok blant annet imot dem når de kom til Norge og arrangerte fester etter konsertene deres. Men etter noen år med det, var han lei.

Mens han tenkte over hva han skulle gjøre videre, bestemte han seg for å oppfylle to store barndomsdrømmer. Det ene var å dra på safari i Afrika, den andre var å oppleve fotball-VM, som det året var i Sør-Afrika. I Botswana møtte han to gutter som gjorde inntrykk.

– De var små, kanskje fire og seks år, og sto og holdt hverandre i hendene. Det var noe med dem, de minnet meg om meg og broren min. Jeg ropte på dem, og først var de litt skeptiske, men så kom de bort og vi pratet litt.
De ble veldig glade da jeg ga dem 50 kroner og sa de skulle kjøpe seg is. Jeg gikk derfra med tårer i øynene.

Men jo mer han tenkte på de to barna, jo mer følte han at han burde gjort mye mer enn å gi dem litt penger.

Solgte leiligheten

Tilbake i Norge dukket ideen opp: Han ville skape en svart superhelt, som kunne være et positivt forbilde for barn som de to guttene. The Urban Legend jobber til vanlig som lærer, da heter han Malcolm Tzegai Madiba. Malcolm etter Malcolm X, Tzegai er mellomnavnet til både Josef og faren hans, og Madiba er det Nelson Mandela kalles i Sør-Afrika.

– Det eneste problemet var at jeg hadde null peiling på superhelter, og jeg er veldig dårlig til å tegne, ler han.

Men han fant en som kunne tegne hans visjoner: Steve Baker, som han har samarbeidet med siden. Han satte i gang med det første heftet, men etter en stund gikk han tom for penger. For ingen ville støtte eller investere i prosjektet. Dermed solgte han leiligheten sin og flyttet inn på en liten hybel for å finansiere arbeidet videre.

Gjorde helten enda mørkere

Etter ett års intenst arbeid, begynte han stolt å vise fram det første heftet til forlag i håp om å få det utgitt. Svaret var et klart og unisont nei. Samtidig fikk han mange rasistiske hatmeldinger, stygge kommentarer om ham selv og om at superhelten hans er svart.

– Jeg bestemte meg for å svare på hatet ved å gjøre superhelten enda mørkere i huden i neste utgave, forteller han.

I 2012 bestemte han seg for å gi det ett forsøk til, på et sted der det er enda vanskeligere å slå igjennom; i USA. På Comic con i San Diego kom gjennombruddet. Folk elsket tegneserien hans. NRK laget en dokumentar om at Josef prøvde lykken i USA, og etter det kom anerkjennelsen her hjemme også.

Temahefter for barn

Han har siden samarbeidet med blant annet Malala fund og Fritt ord. Han ble også kontaktet av Nelson Mandela Foundation, som spurte om han ville være ambassadør for dem. De syntes tegneseriene ikke passet helt for barn, det er rettet mest mot ungdom, og dermed begynte han å lage egne temahefter for barn, om blant annet rasisme og klimakampen. Til sommeren kommer neste temahefte, det handler om mental helse.

På Sammen skal barna nå i gang med å lage hver sin superhelt.

– Husk på å lage en forhistorie. Helten må også ha en personlighet, og da er det jo like greit å basere det på deg selv. Det har jeg gjort. Jeg har jobbet som lærer, så det gjør superhelten min også. Favoritt-fotballaget hans er det samme som mitt. Dessuten liker verken jeg eller The Urban Legend bananer!

Superhelten som kan hjelpe mange

Ved ett av bordene sitter de tre søsknene Khalid (10), Hannan (7) og lillesøster Oromia.

Mens lillesøster entusiastisk går løs på noen tuber med glitterlim, holder de to eldste konsentrert på med hver sin superhelttegning. Begge er enige om hva superheltene deres skal gjøre; de skal hjelpe verden. Og så har begge samme superkraft: De kan teleportere seg. Hannans superhelt er en jente, og hun er veldig hjelpsom. Hannan holder på med å tegne inn superheltkappen hennes.

– Jeg har sett noen superheltfilmer, så jeg vet litt om hva superhelter gjør, men ikke så mye da, sier hun.

Superhelten hennes liker å spille fotball, slik både hun selv og Khalid også gjør.

Khalid har valgt å skape en gutte-superhelt med knallgult kostyme. Nå er han i gang med å tegne et unikt særtrekk på superhelten: Han har massevis av armer.

– Når han har mange hender, kan han hjelpe mange på én gang, forklarer han.

– Og så kan han bokse alle de slemme i fjeset samtidig, skyter Hannan fornøyd inn og demonstrerer litt boksing i lufta.

– Men egentlig er det jo ikke bra å bokse andre da, legger hun fort til.

Anti-mobbeverksted

Det er ikke bare de yngre barna på Sammen som får glede av Josef Yohannes og superhelten hans. Dagen etter er eldre barn og ungdom fra 10 år og oppover samlet til anti-mobbeforedrag.

– Jeg tror det er mange som blir mobbet som ikke tør å stå fram. Og det er mange som stilltiende aksepterer mobbing og ikke står opp mot dem som mobber, sier Josef Yohannes.

Han håper foredrag som dette, og temaheftet han har gitt ut om temaet, kan bidra til å styrke de som blir mobbet og hjelpe dem til å våge å stå opp for seg selv. Samtidig håper Josef å vekke samvittigheten til dem som mobber, og bevisstgjøre dem på at det de gjør faktisk kan ha svært alvorlige konsekvenser for ofrene, kanskje livet ut. Selv bærer han ikke nag til dem som mobbet ham lenger.

Har tilgitt dem

– Nå er barna til mange av de som mobbet meg, fans av superhelten min. Det er litt fint. Jeg har tilgitt dem.

Josef bruker også The Urban Legend som en tydelig stemme i kampen mot rasisme.

– Nå får mange norske skolebarn lese om superhelten min. Kanskje er det deres første møte med en fortelling om en svart person. De møter en superhelt som står for noe godt, istedenfor de negative stereotypiene mange får høre om for eksempel asylsøkere og innvandrere. Det er jeg stolt av!