Telefonen som teller

– Hei, så hyggelig!
En spinkel, elegant kvinne med rullator kommer strålende bortover parketten i kjøpesenteret på Fornebu. Endelig får hun se ansiktet bak stemmen hun har hørt så lenge. De siste månedene har medarbeider Liza Wigaard Johansen i Frelsesarmeens telefontjeneste vært fast samtalepartner for 87-åringen i Bærum.

– Det er nesten som å ha fått et veldig oppegående barnebarn, smiler Marit Gjerrild og styrer gåstolen mot nærmeste kafé.

Det er over 20 år siden hun tok kontakt med Frelsesarmeen. Etter et langt yrkesliv i bank var hun klar for å gjøre noe for andre, og ble frivillig på Babysang i Oslo. Helseproblemer satte etter hvert en stopper for innsatsen, men hun fortsatte å holde kontakten med Frelsesarmeen. Hun hadde nok å fylle livet med. Hun gikk på forelesninger på universitetet, hvis ikke hun og mannen stilte opp som statister i tv-serier. Men så ble ektefellen alvorlig kreftsyk. Da han døde, satt Marit alene igjen i leiligheten. Hun hadde ikke lenger noen å betro seg til, ingen å snakke med om hverdagens små og store problemer.

En dag ringte en frelsesoffiser og spurte om det var noe de kunne gjøre for henne. Marit ble orientert om tilbudene til eldre. Da hun oppdaget telefontjenesten, våget hun seg frampå. Siden har telefonen ringt hver uke. I august i fjor fikk hun en ny telefonvenn, Liza.

– Kjemien har vært helt naturlig fra starten av. Jeg har fått en samtalepartner jeg kan regne med, ett hundre prosent, sier senioren og smiler varmt mot Liza på 30.

Er tilgjengelige

Pandemi og perioder med nedstengning har gjort at spesielt mange eldre føler seg ensomme. Nettopp da kan Frelsesarmeens telefontjeneste være en kjærkommen kanal.

– Det viktigste er at vi tilgjengelige. Dette er et robust og forutsigbart tilbud, understreker Rona Therese Reistad, leder for Frelsesarmeens eldreomsorg.

– Under pandemien opplever mange mindre kontakt med venner og familie. Da er det ekstra godt å ha sin faste telefonvenn å kunne snakke med.

Flere har sagt at det er fint å kunne dele tankene med noen utenfor egen familie, noen de kan lufte problemene med uten å kjenne at de belaster sine nærmeste. Reistad tror derfor telefontjenesten er en viktig kontaktform for mange, et tilbud til alle eldre i hele landet som ønsker noen å snakke med. Det er ikke en krisetelefon, men et tilbud til dem som kjenner at de trenger en samtalepartner.
– Her får de selv bestemme hva de vil snakke om.

Noen deler hverdagsgleder, andre deler utfordringer. En del trenger råd og veiledning. Andre er mer opptatt av å høre dagens ord. Det handler om den gode samtalen. Vi vil bidra til at mennesker har en god hverdag og får en opplevelse av å bli sett og hørt, sier Rona Therese Reistad.

Mellom onsdag og fredag hver uke ringes det nå rundt til eldre. Nå vil de også utvide tilbudet, og søker etter frivillige som kan sitte telefonvakt.

– Vi ønsker oss frivillige, unge som eldre. Man trenger ikke å bo i Oslo, opplæringen kan gis på nett. Antall vakter, som er på to timer, bestemmer man selv, og den kan gjennomføres på Ensjø eller i eget hjem.

Liza ble ansatt i full stilling i fjor høst. Hun markedsfører telefonen ute i Frelsesarmeens nærmiljøkirker, og har hengt opp oppslag på seniorsentre og sosiale møteplasser for eldre andre steder. Info og film er også lagt ut på Eldreomsorgens nettsider.

– Eldre som bor i Oslo, er heldige. Her kan vi fortelle om seniortilbudene våre på Ensjøtunet, og for noen fører det til aktivitet. Men ellers vil vi hjelpe folk over hele landet med å finne tilbud. Vi vil også være der for dem som ikke har mulighet til å gå ut.

– Hvordan merker de som ringer, at det er Frelsesarmeen som er ansvarlig for tilbudet?

– Vi tilbyr «dagens ord» til de som ønsker det, og vi legger til rette for å snakke om den kristne tro. For de som ønsker det, er det også mulig å snakke med eldreomsorgens kapellan, forteller Rona Reistad.

Noen å regne med

På Fornebu varmer Liza og Marit seg på kaffekoppene. Det er fint å endelig kunne sitte ved siden av hverandre.
– Jeg ser fram til hver uke når jeg skal ringe deg, sier Liza som stortrives med å være sammen med eldre mennesker.
– Det er hyggelig å høre. Pandemien har nesten ikke vært til å holde ut. Smitten skremmer meg, jeg er redd for eksponeringen ute. Men jeg har jo behov for å se andre og må holde meg i form, så jeg tar sjansen, sier Marit.

Å få en telefon fra Liza gjør dagen lysere.

– Jeg er så takknemlig for tilbudet fra Frelsesarmeen. Det er stabilt, godt og trygt. Jeg liker å snakke med mennesker som ikke klager, men er profesjonelle når det gjelder menneskebehandling.

– Hva snakker dere om?

– Aktuelle ting, som pandemien. Eller at Liza sykler på glattisen. Jeg er en omsorgsperson, sier Marit.

– Jeg også, supplerer Liza.

– Jeg spør alltid hvordan det går med deg, og du spør alltid hvordan det er med meg. Vi snakker om hva som rører seg, vi er begge samfunnsengasjerte.
– Hvis jeg lurer på noe, ringer jeg ikke familien, men tenker at jeg kan snakke med Liza i stedet. Vet hun ikke svaret, slår hun opp på internett. Jeg er veldig heldig, jeg kan dele ting med henne! Jeg trenger ikke å ha dårlig samvittighet for at jeg bryr noen.
De har blitt enige om en tidsramme på en halvtime, men ofte er samtalen kortere.

– Jeg prøver å formidle at jeg ikke har dårlig tid. Jeg strekker meg etter behovet til den jeg ringer og prøver å imøtekomme det, sier Liza.

Marit blir alvorlig: – Alle har nok med sitt for tiden, særlig de som har barn, og det forstår jeg godt. Jeg tror den yngre generasjonen føler de ikke strekker til overfor de eldre. Det kjente jeg på selv da jeg var ung. Vi eldre er veldig redde for å være til bry, for vi vet at vi ikke er så populære lenger. Det er ganske grusomt å bli eldre, konstaterer hun.

Når ensomheten banker på, er det viktig å ta vare på psyken og fore tankene med det som bygger opp. Marit er derfor opptatt av å ta vare på både fysikken og det mentale.

– Når Liza ringer, føler jeg omsorg og stabilitet. Her har jeg noen som har tid til meg, noen jeg kan regne med. Samtalene blir en oppfriskningsdose. Jeg ønsker å bo hjemme og klare meg selv. Nå har jeg tatt opp en ny interesse; kryssord. Det har nesten blitt en lidenskap. Jeg er også glad i papiravisen, for jeg har det i meg at jeg må holde meg oppdatert.

Liza nikker: – Jeg har lært mye av deg, Marit. For eksempel om arkitektur.

Godt å le litt

Når livet er i tyngste laget, hjelper det alltid med humor. De to ler mye, kommentarene sitter løst på kafeen. Liza bruker humoren bevisst:

– Det skal ikke så mye til for å glede andre. Mange jeg snakker med, uttrykker takknemlighet, og jeg opplever stor glede selv. Jeg har alltid kjent en form for gjenkjennelse med eldre mennesker, mer enn med folk på min egen alder. Kanskje kan jeg ha en betydning for dem? Tjenesten representerer Frelsesarmeen på en god måte.

– Vi skal være der for den enkelte og ta imot hva hver og en har lyst til å dele. Livet går opp og ned. Også vi to har snakket om ting som er vanskelige i livet, sier hun og ser bort på Marit.

– Ja, jeg har tenkt at jeg ikke må komme så langt ned at jeg havner i en depresjon, sier Marit som kjenner på tyngden når gamle venner rundt henne blir syke og dør.

– Men Liza gir meg alltid et godt ord for dagen. Det setter jeg pris på, et stort pluss.

Liza forteller at mange sitter klare ved telefonen med penn og papir for å notere ned verset hun har funnet fram.

– Jeg opplever at bibelverset kan være en kilde til håp.

Det kjenner også Marit på: – Det hjelper alltid å få et vers fra Bibelen. Jeg blir i godt humør av det. Her i verden er det viktig å ikke bekymre seg, men heller tenke positivt. Et godt ord fra Bibelen er en oppfriskning.