Tid for refleksjon

Fastetid i tidligere tider var ikke bare-bare. Faktisk var kravene til hvordan man skulle leve i fastetiden så strenge at de var en av de største hindringene for kristendommens gjennombrudd i Norge på 900–1000-tallet. Spesielt strengt var kravet om at man ikke skulle spise kjøtt.

Men det var også andre regler: Man skulle spise svært enkelt, og å gifte seg i fastetiden var blant annet ikke lov. Noen steder mente man at bare det å tenke på kjøtt var syndig. Slike krav var langt fra populære blant norske bønder, som stort sett levde i svært enkle kår fra før.

Les mer om Krigsropet her

Professor Hallgeir Elstad ved Teologisk fakultet på Universitetet i Oslo forteller at faste i tiden opp mot påske trolig er en tradisjon som startet veldig tidlig i kirkehistorien.

– Fasten er jo forberedelser til påskehøytiden, og påsken var den kristne høytiden som tidligst ble fiksert. Trolig begynte man med faste allerede i det andre århundret, men da til å begynne med som en frivillig og kortvarig forberedelse til påsken, sier han.

Flere regler

I starten var det gjerne selve påskeuka som var fastetiden. Man skulle faste og lide med Jesus gjennom dagene fram til feiringen på påskemorgen. Etter hvert som den katolske kirke vokste fram, ble fasten imidlertid utvidet og obligatorisk, og mange regler kom til. Fasten skulle nå vare i 40 dager, minus søndagene som ikke regnes som fastedager.

– Ordet faste kommer av fast, man skulle fastholde bestemte religiøse forskrifter. Man skulle avstå fra visse matslag, særlig kjøtt som ble regnet som den beste maten, og fra andre gleder som ellers var naturlige. Grunnen til at fastetiden ble satt til 40 dager, er at Jesus fastet i ørkenen i 40 dager før han tok fatt på sitt virke. Fasten starter på onsdagen etter fastelavn, kjent som askeonsdag. Da skulle angrende syndere få strødd aske over hodet og få et kors av aske i pannen, som et tegn på at man ønsket å gjøre bot. Det kommer fra bibelske tradisjoner, det å strø aske på hodet var et tegn på sorg i det gamle Israel. Denne alvorstunge dagen markerte starten på en tid der man skulle tenke gjennom livet, forholdet til Gud og leve seg inn i Jesu lidelse. Dette var også viktig i liturgien i kirkene i middelalderen, det handlet om anger, sorg og å gjøre opp for seg, forklarer Elstad.

– Men før det store alvoret satte inn, var det fest. I mange land startet det hele med karneval, som betyr «farvel, kjøtt». Karnevalet er fortsatt en viktig tradisjon i mange land. I Norge var det mange tradisjoner rundt fastelavn. Riktignok hadde også det et alvor over seg i starten. Fastelavnsriset, som i dag brukes som fargerik pynt, skulle opprinnelig brukes til å rise hverandre etter faste ritualer, blant annet på langfredag som en del av det å lide med Jesus. Men etter hvert mistet fastelavnsriset mye av den opprinnelige betydningen, og ble isteden brukt til moro. En tradisjon var at denne ene dagen i året var det barna som fikk rise sine foreldre. Det hadde også et element av fruktbarhetsmagi, gutter kunne dra rundt og vekke jenter med ris denne dagen, det skulle gi fruktbarhet.

I dag er fastelavnsriset en av de få tradisjonene vi har igjen, i dag brukt til pynt, sammen med tradisjonen med å spise lyst brød og hveteboller denne dagen.

– Etter fastelavnssøndag kommer blåmandag. Da skulle man tradisjonelt spise ganske enkelt. Men det var ikke del av selve fasten, formålet var å bli skikkelig sulten så man virkelig kunne stappe innpå dagen etter, kjent som feitetirsdag. Da skulle man spise kjøtt og flesk og annen mat i store mengder, noen hadde opptil sju måltider den dagen. Dermed var man klar for alvor og faste de neste 40 dagene.

Møkk i skoene

Fastetiden kulminerte i langfredag. Da skulle man spise ekstra dårlig, eller ikke spise i det hele tatt, for å leve seg inn i Jesu lidelse. Mange steder skulle man også gjøre det dårligste arbeidet denne dagen, de oppgavene man likte aller dårligst, som å spa møkk. Noen fylte også skoene med sand eller stein, eller rett og slett møkk, for å ha det virkelig ubehagelig denne dagen.

– Etter reformasjonen på 1500-tallet ble fasteplikten avskaffet. Den protestantiske kirke hadde ikke noe imot faste i seg selv, men man mente fokuset heller burde ligge på selve forkynnelsen. Dermed ble strenge påbud, og forbud om mat og levesett, byttet ut med et fokus på den indre fromheten. Man skulle forberede seg til påske i sitt indre, åndelige liv. Derfor ble fasteprekenen innført. De ble holdt på hverdagene i fastetiden, her ble det preket over Jesu lidelseshistorie. Men det betød ikke at de folkelige tradisjonene forsvant. Mange fortsatte med faste som før, og noen av de folkelige tradisjonene har holdt seg til nyere tid, forteller Elstad.

– Jeg vet ikke i hvor stor grad det praktiseres i dag. Men jeg husker fra min oppvekst på 60- og 70-tallet at vi spiste grøt kokt på mager melk på blåmandag, og gjerne suppe med flesk på feitetirsdag. Askeonsdag markeres også i en del kirker med at alle i menigheten får tegnet et kors i panna med aske, som en botsmarkering.

En av dem som slett ikke satte pris på at folkelige tradisjoner holdt stand, var pietisten Pontoppidan. Særlig all fastelavnsfeiringen som fortsatt holdt stand 200 år etter reformasjonen, falt ham tungt for brystet. På 1700-tallet ha han ut boka Fejekost, Til at udfeje den gamle Surdeig.

Her argumenterte han for at Norge skulle kvitte seg med alt som stammer fra katolisismen. Spesielt «fastelavnsnarreriene» ville han til livs, han mente de lokket folk til synd og fortapelse. Men heller ikke han klarte å bli kvitt de godt etablerte tradisjonene, spesielt i bygdene.

Dele av overfloden

I nyere tid har fastetiden fått et fokus på det å leve enklere også som en mulighet til å tenke over hvor mye vi har. Ved å kutte ut unødvendig forbruk kan man spare penger for å gi til dem som har mindre. Elstad tror det å gi til de fattige kan ha vært et aspekt også i tidligere tider. Mange levde uansett svært enkelt, og forskjellen på fastetid og hverdag var kanskje ikke så stor. Men for de velstående var kontrasten mellom faste og livet de vanligvis levde svært merkbar, og det å gjøre noe for samfunnets fattige kan ha vært et tema også da.

– I vår tid har jo Kirkens nødhjelp gjort dette kjent med fastebøssene sine, og konfirmanter i den norske kirke samler inn penger til fasteaksjonen. Det tenker jeg er en viktig manifestering overfor konfirmantene, for å tenke mer gjennom at mange ikke har det så godt som oss.

I den katolske og den ortodokse kirke lever ulike fastetradisjoner i beste velgående i vår tid. Også i innenfor protestantismen har noen av tradisjonene og tankesettet om faste blitt litt gjenopplivet, mener teologen. Det som finnes av folkelige tradisjoner, som fastelavnsris og fastelavnsboller, er i stor grad tømt for sitt opprinnelige innhold. Men flere kristne har igjen begynt å bruke denne tiden til refleksjon og til å leve enklere og tenke over forbruket sitt.

– Jeg tror slike fastetradisjoner kan ha stor verdi i vår tid. Selv om ting har blitt dyrere også her i Norge, lever tross alt de fleste av oss på den grønne gren i global sammenheng. Vi bør lære oss å bli mer solidariske, og det kan kanskje fastetiden hjelpe oss med å tenke over, sier Hallgeir Elstad.