To kvinner – ett håp

I regi av Others, Frelsesarmeens konsept for rettferdig handel, lager Cathrine og Millicent kurver som rommer en framtid.

– Jeg føler meg så heldig som har fått muligheten til å tjene egne penger og sørge for at jeg og barna mine har det godt.

Millicent

Drømmen min er at jeg kan lage mange kurver, slik at jeg tjener nok penger til at alle barna mine kan få gå på skole.

Cathrine
• Foto: Haakon Sand / Stine Tybring Aune / Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 42, 2022
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Thank you so much. Hope to see you again, and good luck with everything …

Jeg snur meg. Bak meg ligger en liten husmannsplass med to enkle, håndlagde hus og et slags sanitært skur med tekstilforheng og hull i bakken, en åker med en prematur maisavling, og en raus kvinne, Cathrine, med sin yngste sønn, Edvard.

Solen står høyt på himmelen. Jeg går mot bilen, tørker svette fra panne og overleppe, og griper etter en flaske kjøpevann fra vesken min. Vann. Nødvendig for å fungere for mennesker, planter og dyr – rettere sagt alt liv. Og helst rent vann.

Les mer om Krigsropet her

Vi er så langt ute på landsbygda at jeg ikke aner hvor jeg er. Delvis grunnet dårlig retningssans, delvis grunnet at vi er i et avsidesliggende område uten noen form for veiskilt eller lokal transportplan, samferdselsplan eller infrastruktur. Mitt tips: Ta med deg en kjentmann. Gjerne en fra Frelsesarmeen som kjenner området.

I lyset fra oljelampen

Det jeg vet, er at jeg er i Kenya, cirka 2–3 timer øst for Nairobi, i nærheten av en liten by som heter Masii.

– Annen hver dag går jeg til et lokalt vannhull. Der kommer kommunen og fyller opp vann i en grop langs veien. Det blir et slags depot der vi kan hente vann – en slags dam ved veikanten. Der henter jeg vann til familien min. Det er fem kilometer å gå hver vei, og jeg henter vann i 20 liters kanner som jeg bærer på ryggen. Fem kanner annen hver dag. Nok til matlaging og vanning av åkeren de neste to dagene, forteller Cathrine.

Hun har fire barn – tre gutter og en jente. To nysgjerrige, tindrende øyne titter frem fra det fargerike kledet Cathrine har rundt livet.

Kvinne fletter sisalkurv
– For en stund siden ble jeg veldig syk og har problemer med å bøye meg. Jeg har laget en egen løsning for å få ut sisalfibrene fra plantene jeg har høstet, sier Cathrine.

– Dette er min yngste sønn, Edvard. Min førstefødte er den eneste av barna mine som går på skole. Jeg er den eneste i min familie som har en inntekt. Mannen min studerer, og jeg ser ham sjelden, men jeg betaler skolepenger for ham og den ene sønnen min. Når mannen min er ferdig med å studere, kan han kanskje få en jobb. Da får vi en inntekt til, slik at vi kan sende alle barna våre på skole. Det er min drøm, sier Cathrine.

– Vil dere se på huset mitt?

Hun trekker tungt en bølget blikkplate gjennom et spor i jorden:

– Welcome! Velkommen! Bare kom inn!

Jeg ser meg rundt. I det ene hjørnet ser jeg noe som ligner et bål eller ildgrop.

- Er dette kjøkkenet ditt, Cathrine?

– Ja, når det er regntid.

Om kvelden når jeg skal flette sisal, tenner jeg denne oljelampen, slik at jeg får litt lys.
– Cathrine, Others-arbeider

Rett ved siden av står det en gammel sykkel, og bak et forheng står en tung, men spartansk seng. På dette stedet skal seks personer ha sin trygge base og familielivet skal leves. Jeg kjenner at min egen privilegerte retningssans har andre programmerte preferanser på hva som er et hjem. Jeg skjønner også at mitt liv ville vært annerledes om jeg var i Cathrine sin situasjon. For hva er et hjem?

– Your home is very welcoming, Cathrine. Tusen takk for at vi får komme.

Hodet legger seg på skakke, hendene er foldet over det rause skjørtet. Håret er skult bak et skaut.

– Om kvelden når jeg skal flette sisal, tenner jeg denne oljelampen, slik at jeg får litt lys.

Cathrine peker og forklarer hvordan hun skrur oljelampen opp og tenner den med en påtent kvist fra bålet.

Kurver som blir en framtid

Jeg snur meg rundt og tar det inn. Det er mørkt her inne, til tross for at solen står midt på himmelen. Kun noen striper sollys trenger igjennom bølgeblikktaket og gir oss nok lys til å orientere oss i rommet som er rundt 4x3 meter. Huset er laget av murstein.

– Jeg har bygget dette huset selv, med mine egne to hender.

– Men hvordan bygget du det?

– Når jeg lager kurvet for Others, tjener jeg penger. Da kan jeg kjøpe sement som jeg blander med jord og vann, sier Cathrine.

37 A0703 To Kvinner Ett Håp
– Dette huset har jeg bygget selv for pengene jeg har tjent fra Others, sier Cathrine.

Vann – der var det igjen. Nødvendig også for å bygge et hus.

– Jeg har laget en boks som jeg heller blandingen i, og slik får jeg en kloss som blir en murstein. Den ligger og tørker i solen, og i mellomtiden kan jeg sanke inn sisal, trekke ut fibre, eller tvinne tråd. Jeg er så takknemlig for alle mulighetene jeg har fått til å tjene egne penger. Jeg har tjent nok penger til å bygge to hus og sende to i familien min på skole, slik at vi kan få et bedre liv. Jeg har vært syk og hatt nok penger til å betale for behandling. Jeg trenger fortsatt hjelp, men jeg klarer meg takket være lønnen fra Others, fortsetter hun.

Inntrykkene og refleksjonene rundt hva dette arbeidet med kurvene blir til, er gripende.

Kan en liten kurv bli til alt dette? Og så: Om én kurv kan bli til alt dette, hva kan ikke da mange flere kurver bli til? Hvor mange flere kan gå på skole? Hvor mange flere kan leve et liv med flere muligheter til å unngå fattigdom og undertrykkelse?

– Jeg har en annen drøm også, og det er å kjøpe tilbake kuer og geiter som vi hadde tidligere. De måtte vi selge for å ha penger til annen mat da jeg var syk, sier Cathrine.

37 A0723 To Kvinner Ett Håp
– Dette er min yngste sønn, Edvard. Min førstefødte er den eneste av barna mine som går på skole. Jeg er den eneste i min familie som har en inntekt. Mannen min studerer, og jeg ser ham sjelden, men jeg betaler skolepenger for ham og den ene sønnen min. Når mannen min er ferdig med å studere, kan han kanskje få en jobb. Da får vi en inntekt til, slik at vi kan sende alle barna våre på skole. Det er min drøm, sier Cathrine

– Å få muligheten til å være med i en Others-gruppe, er det beste som har skjedd meg og min familie. Det er tungt arbeid og vanskelig å lage kurver, men når jeg ser alt jeg har fått til rundt meg, føler jeg meg veldig takknemlig, tross alt. Mange har det verre enn meg. Jeg har det tøft, men bra. Å få treffe de andre kvinnene i gruppen min en gang i uken, eller en gang annen hver uke, betyr så mye for meg. Da forsvinner alle bekymringer, og vi kan prate om stort og smått. Vi synger litt sammen, og vi lager produkter sammen. Resten lager jeg hjemme. Kom, jeg skal vise deg …

Hver dråpe må fanges

Hun tar meg ut i den delen av huset som fortsatt mangler tak. Jeg ser sju vannkanner. Cathrine slenger noen tomme kanner på ryggen, knyter dem fast i kledet, og viser oss hvordan hun gjør det. Ved enden av huset stå en enkel tønne som vannet helles over i for oppbevaring. Når vannet får stått litt, faller sand og annen slam til bunnen og vannet blir klarere.

– Jeg ønsker jeg hadde en vanntank og takrenner til huset mitt. Da kunne jeg ha samlet sammen regnvann. Det hadde spart meg for mye arbeid. En vanntank er så dyrt. Jeg forsøker å spare penger til det, sier Cathrine.

Vann – helt eksistensielt nødvendig for alt liv. Og helst av den rene typen. For meg virker det som en evig spiral det er vanskelig å komme ut av. Alt og alle trenger vann. Har man ikke tilgang på rent vann, må man gå lange avstander for å hente det. Når man må bruke tid på å gå, går det ut over arbeid som er inntektsbringende.

Må man gå langt etter vann, begrenser det muligheten for selvforsørgelse. Jorden du eier kan ikke dyrkes i så stor grad du ønsker, for plantene må vannes … Og noe så lite som en vanntank og takrenner ville endret situasjonen i stor grad, men det koster penger. Og penger kommer fra arbeid, men du kan ikke arbeide hele tiden fordi du må hente vann. Det er en evig spiral.

Tårene mine kommer. Vi har bedt en bønn om håp, og gitt utrykk for vår store takknemlighet for at hun har delt så mye med oss. Hun sier hun føler seg velsignet og håpefull.

Jeg kjenner på tomhet over min egen utilstrekkelighet, men kjenner meg også full av innsikt og takknemlighet over å få komme hjem til Cathrine – Others-kvinnen med det rause håndgrepet og fokuserte blikket.

Vannflasken i vesken min lager en skvulpende lyd. Jeg kverner på tanken: Hvordan kan vi lage muligheter for at andre skal få lyst til å kjøpe en sisalkurv fra Others, slik at Cathrine kan fortsette å jobbe og sende flere av barna på skole?

Millicents fortelling

Vi skal på besøk til Millicent, og går gjennom et slitent byområde med jordveier og noen spartanske forsøk på å lage fortauer. På hver side av gaten er det små boder.

– Welcome, welcome! Please let me show you! Det er opp trappen og bak det tynne kledet …

Vi følger etter Millicent. En flott kvinne med marineblå kjole i blanke blonder, matchende sko og brune øyne. Hun halter litt. Et tynt forheng blir trukket fra. Kanskje rommet er 3x3 meter. Vi synker dypt ned i en velbrukt beigebrun sofa.

37 A3173 To Kvinner Ett Haap
– Livet var veldig vanskelig før vi fikk hjelp av Frelsesarmeen Others. I dag har jeg min egen bod på markedet og jeg er veldig takknemlig for alle muligheten vi har – sier Millicent

Jeg ser meg rundt. I rommet er det tre 2-seter sofaer satt opp i en hestesko. Det er et bord i midten, og på den siste veggen står en bokhylle som både fungerersom matskap, apotek, baderomsinnredning og multimediasenter.

– Værsågod, sitt ned. Dere er mine gjester. Jeg er Millicent. Dette er hjemmet mitt, og de fire barna mine. Dette oppholdsrommet fungerer også som soverom for familien. Det er malt gult, døren er klarblå, og til sammen deler familien på fem de 13, kanskje 15, enkle kvadratmeterne.

– Velkommen, takk for at dere ville komme på besøk til meg!

Vårt lille følge sitter tett i den lille stuen og lytter til Millicents fortelling.

– Jeg ble enke for noen år siden. Mannen min døde, og jeg ble alene med de fire barna mine. Jeg hadde ingen jobb, og huseieren vi leide hos, hadde kastet oss ut. Det var en veldig vanskelig situasjon for oss. Hvor skulle vi bo? Hvordan skulle jeg klare meg videre? Hvordan skulle jeg forsørge barna mine og betale skolepenger?Jeg var mye lei meg og gråt mye, forteller Millicent.

– En kvinne jeg traff på markedet, hun heter Margareth, fortalte meg om en gruppe hos Frelsesarmeen der man kunne komme og lage ting som skulle selges et sted. Jeg skjønte ikke helt hva det var, men tenkte jeg ville sjekke det. Jeg hadde ingenting å tape. Alt var så håpløst. Dette var min eneste løsning.

Da livet snudde

Margareth som Millicent snakker om, jobber for Frelsesarmeen i Kyanganga, og hadde hørt om Millicent og den vanskelige sitasjonen hennes. Hun ville forsøke å finne henne og se hva Frelsesarmeen kunne hjelpe henne med. En dag fant hun Millicent på det lokale markedet, på jakt etter mat til barna sine.

Millicent var da en kvinne som knapt hadde spist på lang tid, barna gikk ikke på skole, og familien var i ferd med å bli kastet ut fra leiligheten der de bodde. I tillegg hadde Millicent vært utsatt for en trafikkulykke og hadde store smerter ved å gå.

37 A3132 To Kvinner Ett Haap
– Min drøm er at jeg kan tjene nok penger så jeg kan sende barnebarnet mitt på skole. Det er min drøm, forteller Millicent.

– Etter at jeg traff Margareth, ble jeg invitert med til Frelsesarmeen, og jeg fikk opplæring i å lage kurver. Margareth fortalte at disse kurvene ble solgt hos Frelsesarmeen i andre land, og at jeg kunne tjene penger på det. I begynnelsen syntes jeg det var litt vanskelig, men etter hvert ble jeg flinkere, og jeg fikk betalt for det jeg lagde. Jeg ble så glad! smiler Millicent.

– Pengene jeg har tjent på kurvene går til å betale husleie, kjøpe mat og betale for skolepenger til barna mine. Jeg har også vært og tatt en operasjon i hoften min, men jeg trenger mer behandling for å bli helt bra. Det koster masse penger. Men vet du hva? Jeg har kjøpt min egen grønnsaksbod! Når jeg ikke har noen ordre fra Frelsesarmeen, går jeg til markedshallen tidlig, tidlig på morgenen og kjøper bananer og klementiner som jeg skal selge videre. Kun de beste er bra nok for min bod. Vil dere smake?

Helomvendingen

Millicent trekker seg opp fra den dype sofaen og går ut i rommet som ligger vegg i vegg. Vi titter inn gjennom kuleforhenget. En enkel benk med en plastikkbalje. Noen kurver til mat. Noen tallerkener som er vasket, og to gryter. Til høyre står en seng. Enkel standard. Kun det nødvendigste. Og knapt nok det.

Jeg kan ikke annet enn å spørre henne om hva hun tenker om denne helomvendingen i livet.

Ansiktet lyser opp, tross at nakken bøyer seg. Skuldrene trekker seg sammen. Øynene blir blankere. Hun rister på hodet.

– Alt var så håpløst før. Nå er alt annerledes. Jeg er så glad!

– Men Millicent, sitter du her sammen med oss. Hvem passer boden din?

– Det er en god venn av sønnen min. Han går ikke på skole, og moren hans er død. Han bor her noen ganger, og han får litt mat av oss.

37 A2942 To Kvinner Ett Haap
– Jeg ble enke for noen år siden. Mannen min døde, og jeg ble alene med de fire barna mine. Jeg hadde ingen jobb, og huseieren vi leide hos, hadde kastet oss ut. Det var en veldig vanskelig situasjon for oss, forteller Millicent.

Jeg stopper opp og summerer:

– Så når du er her og viser oss rundt, så er det en annen som får penger av deg for å stå i boden?

– Yes!

– Men Milllicent, det betyr jo at du er blitt en forretningskvinne med ulike muligheter til å tjene penger, men også til å sørge for at andre tjener penger og kan få hjelp til sitt liv?

Ansiktet senker seg igjen. Ydmykheten brer seg over den sterke kvinnen i sin flotteste kjole. Hun rister på hodet. Unnviker oppmerksomheten og berømmelsen. Vifter den bort med hånden og dekker ansiktet med begge hendene. Stemningen i rommet er andektig. Rommet fylles av takknemlighet og ydmykhet. Menneskemøtet er sterkt, og vi blir beveget. Velsignelsene kjennes i rommet.

– Really sweet! Så søte! Så godt!

Pengene jeg har tjent på kurvene går til å betale husleie, kjøpe mat og betale for skolepenger til barna mine. Jeg har også vært og tatt en operasjon i hoften min.
– Millicent, Others-arbeider

Millicent skjærer opp klementinene som hun har hentet fra kjøkkenet. Grønne klementiner fra Tanzania. En helt annen type enn den vi kjenner fra butikkene i Norge.

– Jeg kjøpte dem i dag tidlig. Helt ferske.

Kun det beste er godt nok for boden til Millicent.

– Vil dere være med bort å se boden min?

Mer enn bare en kurv

Vi tusler ut i gatene igjen. Livet går sin gang. Boder er fulle av grønnsaker og mat, søtsaker, nøtter og krydder. Side om side kan man få reparerer bilen, klippet håret, kjøpt seg mat eller en kjole.

– Det er datteren min som har kommet til boden min. Den andre gutten måtte hjelpe til hjemme. Jeg vil gjerne at du skal hilse på henne, sier Millicent.

– Er det datteren din? Hun med barnet armen?

– Ja, det er sønnen hennes.

– Men det betyr at du er bestemor?

– Ja, er han ikke skjønn?

En del av meg er bekymret for alle de mulighetene vi ikke vil kunne gi dette barnet om vi ikke kan gi bestemor Millicent arbeid. Fattigdom klamrer seg fast i DNA-et til en familie som lever i en vedvarende vanskelig situasjon. Hvor vi lever, hva vi kan spise, hvor ofte vi kan spise, om vi kan gå på skole, hvor lenge vi kan gå på skole, om vi kan vi få hjelp når vi blir syke … alle disse tingene er avhengig av økonomi og økonomisk uavhengighet.

Drømmen

– Hva drømmer du om, Millicent?

– Min drøm er at jeg kan tjene nok penger så jeg kan sende barnebarnet mitt på skole. Det er min drøm.

Jeg hilser på. Snakker med datteren. Kjøper med meg noen bananer og står igjen med spørsmålet, nok en gang: Hva skal vi gjøre for at Millicent kan lage nok kurver for Others, slik at både hun selv kan få nødvendig behandling for hoftene sine, men også nok til å sende barnebarna på skole?

For dette handler om mer enn bare en kurv. Mer enn bare en gave. Mer enn bare Millicent.

Others Stine 0967

Artikkelforfatteren

Stine Tybring Aune er daglig leder for Others i Norge – Frelsesarmeens konsept for rettferdig handel. I denne artikkelen tar hun oss med på besøk til to av kvinnene som arbeider for Others i Kenya, slik at vi selv kan reflektere over ulikhetene i verden og hvordan den enkelte av oss positivt kan bidra til å gjøre en forskjell.

Les mer om Others

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent