– Troen er en dyp, dyp visshet

Inne på Frelsesarmeens korps (kirke og nærmiljøsenter) i Kragerø, er det Åpen kafe. Mange har kommet for å ta seg en kaffekopp og noe å spise. Fredrik er kanskje den yngste til stede, men er aktivt med i en samtale med daglig leder, oberst Jostein Nielsen, og flere andre.

Fredrik har en 50 prosent stilling i korpset som ungdomsleder. I tillegg til søndagsskolearbeid for barn, driver han ungdomsarbeidet Armeen Ung, der de har samlinger annenhver lørdag.

– Det er utrolig gøy, det er en god gjeng med ungdommer! Det er et helt nytt arbeid, og vi samler rundt 15 ungdommer hver gang, smiler Fredrik.

Den unge ungdomslederen forteller at det kommer flere fra Kongo og Burma, som har en kristen tro, og mange fra Midtøsten, som ikke har en kristen tro.

– Kragerø har mange gode tilbud for ungdommer, men de liker å komme hit! Selv om vi har andakter og snakker tydelig om Jesus. Jeg opplever ofte at det er de som ikke deler troen, som engasjerer seg og stiller spørsmål. Det å få møte alle med det evangeliet som jeg tror på, det er veldig fint.

En dypere tro

Fredrik er oppvokst i Metodistkirken i Kragerø, hvor pappa var pastor. Troen på Jesus har han hatt hele livet, og den relasjonen forteller han bare har blitt sterkere og dypere med årene. Han hadde venner som han kunne diskutere med, dele med og dypdykke inn i Guds ord med.

Under den verste tiden med korona, gikk han på Drottningborg videregående skole, en kristen internatskole i Grimstad. Da ting var på «rødt nivå» og møtene ble kansellert, var de en liten gjeng på åtte gutter som bestemte seg for å arrangere et møte sammen, hvor Fredrik holdt andakten.

– Jeg snakket fra Jakobs brev 1, 2–3: «Vær glade, kjære søsken, når dere må gå gjennom ulike slags vanskeligheter og prøvelser. Dere vet at dersom dere holder fast ved troen på Herren Jesus midt i alle prøvelsene, da lærer dere å bli utholdende. Dersom dere fortsetter å holde ut, får dere til slutt en sterk og moden tro som gjør at dere kan møte hva som helst». Det er viktige ord, sier han.

Ble kjent med Jostein i Frelsesarmeen

– De årene vokste jeg veldig mye. Vi hjalp hverandre, vi leste i Bibelen og gikk dypere inn i troen sammen. Da jeg kom hjem, så synes jeg det var spennende med arbeidet her på Frelsesarmeen, og mamma og pappa pleide å gå her når det ikke var møter i Metodistkirken. De la opp til at det var møter annenhver søndag der, og så var det møte annenhver søndag her. Metodistkirken planla det bevisst slik at man kunne gå begge steder.

Fredrik var ofte på fellesmøter i Frelsesarmeen, og synes det var fint. Han ble kjent med Jostein, og forteller om spennende samtaler om Gud, teologi, og hva som ligger bak alt sammen.

– Vi er ikke enige om alt, jeg og Jostein, humrer han.

– Men det er så fint å kunne diskutere åpent og snakke sammen! Da utvikler man seg mye, jeg fikk et dypt grunnlag i troen.

Det ble viktig for Fredrik da han gikk inn i militæret i september 2022.

– Det å vite hvorfor jeg tror, og være vant med å diskutere meg gjennom mange spørsmål som folk kan stille, det var viktig. Jeg ble utfordret på det i militæret, og det var veldig fint! Er Gud sann, så tåler han alle spørsmålene våre. Det er bare sunt og gir en robust tro.

Liv og død

I Forsvaret måtte Fredrik jobbe mye med spørsmålene rundt liv og død. Han lærte å håndtere våpen, og øvet på å skyte på blink formet som menneskesilhuetter.

– Jeg måtte jobbe gjennom dette med både det å ta liv, hva livet er, og døden. Det er viktige og dype spørsmål, og jeg ble utfordret på disse spørsmålene der inne. I desember samme året døde bestefaren min. Det var første gangen jeg opplevde død i nære relasjoner.

Allikevel beskriver han avskjeden med bestefaren sin som fin. Det var faren til Fredrik som holdt begravelsen, og familien hadde et nært fellesskap sammen den dagen.

– På mange måter kjente jeg at Gud hadde utrustet meg til dette. Hjulpet meg med å finne ut hva døden er, før jeg ble nødt til å sitte i en fortvilet situasjon.

Fredrik skrev en sang til bestefaren, og siterer litt av teksten:

«Der skal ikke sorgen være mer,

hver tåre skal tørkes bort.

Ja, i Guds nye paradis går ingen kledd i sort.

Der skal ikke sorgen være mer,

alle er seieren gitt.

Ja, i Guds nye paradis, går alle kledd i hvitt.»

Noen måneder senere dro Fredrik hjem til påske. Han skulle snakke om evangeliet på skolen han hadde gått på, og være med familie og venner.

– Da jeg kom hjem, spiste jeg lunsj med pappa. Han snakket om det å virkelig elske Gud. Å ha det i hjertet, hvor Gud virkelig får gjøre det Han vil. Denne levende, dype kjærligheten, som pappa hadde fått oppleve, det var så fint. Han hadde ett fokus, og det var å leve for Ham.

På kvelden satt Fredrik og så på TV sammen med moren sin.

– Pappa kom opp trappen og satt seg ned med oss. Han hadde vært på joggetur og var sliten. Mens vi satt der, fikk han hjerteinfarkt. Han var 54 år, sunn, og gjorde bare ting han var veldig glad i den dagen.

På sykehuset ble faren holdt kunstig i live, for å se om livet sto til å redde. To dager senere ble han erklært død, med familien samlet rundt seg.

Det kom 300 personer i begravelsen. Ved graven stod alle og sang sammen: «Deg være ære, Herre over dødens makt. Evig skal døden være Kristus underlagt».

– Det er mektig å kunne gi en avskjed på den måten, det var spesielt å oppleve.

Fredrik forteller om hvor fint det var å få se mange av de som hadde blitt påvirket av farens liv. Kanskje kunne de bli påvirket av hans død også? Å få møte det evangeliet han brant for, som han levde for.

Fredrik ser ut over rommet:

– Det er virkelig ubegripelig at pappa døde. Men jeg føler at Gud har utrustet meg til å takle det. At han har hjulpet meg med å møte disse vonde tingene, på en veldig, veldig sterk måte. Paulus sier: «Så gjenstår disse tre; tro, håp og kjærlighet, men størst av dem er kjærligheten.» Troen på Ham, kjærligheten til Ham og våre neste, og håpet – om fremtiden med Ham. Det skal være godt, sier Fredrik.

– Jeg kjenner en sann styrke i min tro, den bare ligger der og er total. Det har vært perioder hvor troen var følelsesladet, og perioder hvor den var intellektuell. Men nå er det en dyp, dyp visshet. En grunnmur som ikke kan rokkes av noen ting. Det å ha den tryggheten, det levende håpet som ingen kan ta fra meg, det betyr alt.

Et kall til tjeneste

Fredrik hadde fått stillingen i Forsvaret og trivdes der. Å jobbe i Frelsesarmeen hadde ikke slått ham, men ideen ble plantet av en annen på korpset.

– Jeg stakk innom for å si «hei» en dag, så sier en: «Du skal ikke bli ungdomsleder her, da?». Jeg svarte at jeg ikke skulle takke nei om jeg ble spurt. Jeg har et kall til å gå i tjeneste som pastor, leder og forkynner – det er dit jeg vil!

Det var i begravelsen til faren at Jostein Nielsen kom til Fredrik og tilbød ham jobb. Fredrik takket «ja», tjenestegjorde ferdig i Forsvaret, og tiltrådte i stillingen i oktober i fjor.

– Jeg vil jobbe for å fremme Guds rike, og det har Frelsesarmeen lagt til rette for at jeg får gjøre. Jeg føler meg sett og elsket. Jeg er utrolig takknemlig for at de satser på meg. Jeg er 20 år gammel og har ingen formell utdannelse, men her kan jeg få være med og drive med menighetsplanting – det er jo drømmen!

Når Fredrik får spørsmål om hva det er han håper på, smiler han:

– Jeg vil at mennesker skal møte den kjærligheten jeg har opplevd. Å miste pappa kommer til å legge retning for hele livet mitt, men jeg håper jeg kan gi folk, på en eller annen måte, den dype vissheten som jeg har fått. At selv i møte med dødsfall så betviler jeg ikke at Gud er god. Jeg vet at Gud er god. Og da vet jeg også at det kommer noe godt ut på den andre siden. ▪