Uendelig nåde

Alf Gjøsund (49) er religionsredaktør i den kristne dagsavisen Vårt Land.
Vi møter ham i avisens lokaler i Oslo sentrum en ettermiddag etter arbeidstid.

Niende etasje. Helt øverst.
Utsynet er vidt. Himmelen er nær.

Slik har det ikke alltid vært. Redaktørens trosreise fra regler og uoppnåelige idealer til nåde, har vært lang og krevende.

Sin egen ridder

Alf vokste opp i det som tidligere var best kjent som Smiths venner. Et lukket samfunn hvor guttene hadde kort hår, jentene fletter og gikk i skjørt. Uansett temperatur. Barneflokkene kunne være på opptil 15 barn. Folkevognsbuss var favorittkjøretøyet. Tv og radio var bannlyst. Og de holdt seg for seg selv. De var utvalgte. Å leve uten å synde, var et uttalt mål. I Alfs søskenflokk var de 13. Han hadde en nydelig mor og en far som slo mye, lenge og hardt.

– Jeg var alltid redd. Var han hjemme? Hvordan var humøret? I perioder ble jeg banket nesten hver dag. Han kunne også vise noen gode og varme sider, men var samtidig så uforutsigbar.
Hadde vi det fint, kjente jeg alltid på frykten for at han plutselig skulle eksplodere.

Alfs flukt blir biblioteket. En lærer viser ham veien inn til litteraturens verden.

– Jeg kunne tilbringe timer der etter skolen nesten hver dag. Bøkene ble utgangspunkt for det jeg følte og tenkte. De definerte meg. Alf blir sin egen uovervinnelige ridder.

Kan hende er det slik Alf overlever. Bibliotekets tause, men innholdsrike reoler blir vannhullet, oasen. Bøkenes verden et fristed. Ingen redsel. Ingen smerte. Ingen uforutsigbarhet. Ingen følelse av å være utenfor, av å måtte forsvare en oppvekst uten tv og radio.

– Vi var ikke en del av samfunnet. Det var de der ute og vi. Jeg husker ennå da jeg, etter å ha meldt meg ut, for første gang stemte ved et valg. Som medlem var ikke det akseptert på den tiden. Det var en sterk opplevelse. Jeg hadde tatt et oppgjør med utenforskapet.

Å ikke strekke til

Igjennom en nitid bibellesning kommer Alf på sporet av en nådig Gud, en Gud han ikke kjenner fra sin regelstyrte verden.

– Når det å følge Jesus blir identisk med å følge utallige detaljerte regler, når kravene er uoppnåelige og tilgivelsen ikke gjelder deg fordi du burde være kommet mye lengre, da har du bare to alternativer: Du later som du er bedre enn du er. Eller du blir dønn fortvilet. Jeg ble dønn fortvilet.

Lesingen, spørsmålene til menighetens ledere, opplevelsen av å være en urokråke og bråkmaker, fører etter hvert til at Alf forlater menigheten. Men først lar han seg døpe. Dåpsfesten blir den siste samlingen han deltar på som medlem.

– Jeg trodde jo på Jesus. Det var naturlig å bli døpt. Men det gikk opp for meg at jeg ikke kunne være sann og ærlig mot meg selv om jeg fortsatte i menigheten. Jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte ut.

– Hva sa far da?

– Foreldrene mine sukket dypt. Men de kjente til prosessen min og var nok klar over hva som ville bli utfallet.

Livet utenfor Brunstad Christian Church (BCC) som Smiths venner i dag heter, blir heller ikke enkelt.

– Det var ikke slik at jeg identifiserte meg med dem utenfor menigheten, men det var ikke plass på innsiden lenger. Jeg måtte skaffe meg et nytt fundament.

Redd for Gud

Etter oppveksten hos det lukkede kirkesamfunnet, en utmeldelse og tusenvis av sider med teologisk litteratur senere, havner Alf hos Misjonssambandet i Drammen. Her finner han en forkynnelse om nåden som gjør inntrykk. Gud er en nådig Gud igjennom sin sønn, Jesus. Det er fokus på kristne kjernebegrep som forsoning, rettferdiggjørelse, troen alene, Kristus alene.

Men fortsatt ligner Gud på faren hans. En som straffer. En han er redd.

– Det var vanskelig å forstå at Guds grunnholdning er kjærlighet. Jeg aksepterte det som en kristen trossetning, men innerst i bevisstheten min var han fortsatt dommeren som målte livet mitt med petimetermål.

Til slutt opplever Alf Gjøsund at troen forsvinner.

– Vekkelseskristendommen-tradisjonen jeg var en del av – handler mye om erfaring. Slik er det i Bibelen også. De første kristne opplever Gud på tydelige og sterke måter i livet sitt. Etter hvert gikk det opp for meg at de erfaringene jeg selv hadde hatt av Gud, var tolkninger som like gjerne kunne ha andre årsaker. Kunne det ikke like gjerne være slik for de første kristne også?

Alfs tro bar rett og slett ikke i et møte med et moderne verdensbilde.

– Psykologiske mekanismer og kulturelle tolkningsreferanser ble mer plausible forklaringer på mine såkalte gudsopplevelser enn at det var en Gud som handlet. Skulle jeg være ærlig, fant jeg ikke et eneste spor av Gud i livet mitt. Jeg tok ikke noe oppgjør med kristendommen, men klarte ikke å tro.

Et barn som ikke skjønner

Alf fortsetter med jevne mellomrom å gå på gudstjenester. Han liker ritualene, selv om trosbekjennelsen ikke er hans bekjennelse.

– Barnedåpen gjorde inntrykk. Jeg hadde sans for symbolikken som ligger i at Gud tar imot et lite barn som ikke skjønner noe som helst, som ikke kan formulere en eneste trostanke. Det var en slik tro Jesus snakket om da han tok barna på fanget. Han snudde opp ned på våre tanker om hvem Gud er og hva han ser etter. Alf trekker også inn julens budskap. Inkarnasjonen.

– Dersom jeg skulle tro igjen, måtte det være på en Gud som ble et lite barn. En Gud som så til de grader identifiserer seg med det svake mennesket han selv har skapt, at han blir et menneske – helt til i sin ytterste konsekvens, døden.

Etter sju-åtte år i en form for åndelig ørkenvandring, vender troen sakte, men sikkert tilbake. Den kommer som en lengsel, som et behov.

– Jeg forstår at psykologer kan forklare den åndelige lengselen som et behov for livsmening, en forenkling, et system. Men for meg var min lengsel det samme som kirkefader Augustin beskriver når han sier: «Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg».

I ettertid erkjenner Alf at han har hatt den lengselen hele tiden. At han har båret på en tro som likevel ikke hadde opphørt.

– Jeg tror egentlig ikke at jeg sluttet å tro. Når jeg ser meg tilbake, ser jeg at lengselen var der hele tiden. Til slutt ble den så tydelig at jeg igjen bekjente min tro.

Gud elsker

Men troen er endret.

– Bildet av Gud som en kjærlig far var ødelagt av min egen far. Men da jeg begynte å sammenligne Guds kjærlighet med min egen mors kjærlighet, endret noe seg. Det er ikke slik at Gud er streng og sint, mens Jesus er kjærlig og nådig. Gud, hele hans vesen, er kjærlighet.

Alfs nye opplevelse av nåde sprenger også det lavkirkelige, konservative tankemønster og bibelsyn.

– Jeg husker jeg tenkte på konservative kristne som mer fromme og sanne enn de liberale. Men etter at jeg har blitt kjent med flere, ser jeg at både fromhet og det motsatte, er jevnt fordelt over hele linja.

Han tror at det å være konservativ og «bibeltro» kan bli en hvilepute, på samme måte som fariseerne i Bibelen støttet seg til sine regler for livsførsel.

– Nåden gjelder ikke bare de som har forstått det rett. Jeg tror Gud tilgir kjetteri. Han tilgir både liberale og konservative.

Alf Gjøsund har ikke noe behov for å ta et oppgjør med dogmatikken.

– Jeg innser at troen trenger rammer. Ikke all tro er kristendom. Men jeg har veldig sans for en annen tilnærming, som min kollega i Vårt Land, kommentator Åste Dokka, gjorde meg oppmerksom på: «Hva med å definere kristendom ut fra sitt sentrum i stedet for å være så opptatt av rammene?» Det er en tilnærming jeg har fått sans for. Dypest sett er kristendommen en relasjon til Kristus selv.

Dette har også gjort at han ser på menigheten Smiths venner med andre øyne.

– Jeg har ikke noe behov for å fortelle dem at de har tatt feil, og tror de er like oppriktige som andre kristne. Det er veldig spennende å se at de er blitt mer teologisk bevisste, og at mange av de tingene jeg selv tok et oppgjør med, er i ferd med å rette seg. Jeg har stor respekt for dem og ser på dem som mine kristne søsken.

– Hva vil du si til de som ikke har funnet tilbake til det de engang forlot?

– Det er for lettvint å si at dersom de bare tror på Jesus, så blir alt bra. Men jeg kan si at for meg har troen gitt mening. Kristus ble svaret, så klisjeaktig som det må høres ut. Så må folk finne sin vei. Kanskje klarer de ikke å kjøpe hele pakken, men det er en start å tro på noe.

Alf har valgt å tro på en som har overvunnet døden og beseiret mørket.

– Mange ganger kan det se ut som de mørke kreftene i verden har overtaket. Jeg velger å tro at døden ikke får det siste ordet. Uten håpet om at livets krefter vinner, har vi ingen ting. Jo større dybder jeg ser i det kristne tros- og tankeuniverset, jo mer jeg oppdager i Bibelen, jo mer mening finner jeg. For meg er dette et fast holdepunkt i møte med de problemene vi som mennesker opplever.