Ut av matkøen

Edward (55) sitter med kaffekoppen i fanget på Åpen Dør i Frelsesarmeen i Tønsberg sine lokaler. Pedalkraft-jakken er på, og han er snart klar for å dra videre på jobb på sykkelverkstedet.

Frivillige har pakket rundt 50 matposer som er stilt opp langs trappen i gangen på Frelsesarmeens korps (kirke og nærmiljøsenter). En etter en kommer folk inn for å hente det som vil gi et lite økonomisk løft en stund fremover. Alle er velkommen videre inn i lokalet på en kaffekopp, en matbit og en prat.

Ansatte og frivillige kommer bort og hilser på Edward, da det er første dagen hans tilbake på jobb etter ferie. Han har vært en tur med barna for å besøke familie i Polen.

– Det er spesielt å tenke på at jeg selv stod i matkøen her for ikke så lenge siden, sier han og ser seg rundt.

– Det var høsten 2019. Jeg var uten jobb, deprimert, og hadde nesten ingen penger. Det var helt forferdelig.

Snart skulle alt snu for Edward.

Da han stod i køen, kom han nemlig i prat med Thomas MacKinnon, soldat i Frelsesarmeen og leder for Frelsesarmeens rusomsorg i Tønsberg. Det skal vi komme tilbake til.

Med livet som innsats

Edward er født i Polen. Etter ungdomsskolen gikk han på yrkesskole hvor han ble landbruksmekaniker. Som 17-åring begynte han å jobbe i kullgruve.

– I 1985 og -86 var det krise i Polen. Jeg ville ikke inn i militæret, og om man jobbet i kullgruve, slapp man det. Så der ble jeg i fire år. Det var kommunisme, og hyllene i butikkene var helt tomme – landet var konkurs.

Edward og kjæresten ventet barn sammen, og giftet seg.

– Men vi så ingen fremtid for oss i Polen, og ville at barnet vårt skulle bli født i Tyskland, så vi reiste dit. Det var veldig dyrt å kjøpe pass og visum, så vi flyktet gjennom Ungarn, Østerrike, og så til Tyskland der besteforeldrene mine kom fra.

Edward begynte å jobbe som industrirørlegger på et raffineri, med farlige materialer og massive rør fylt med vann. Der jobbet han i ti år.

– Det var yrkesdykkere som jobbet med å brenne materialer og sveise under vann. Jeg tenkte: «En sånn ekstrem jobb hadde passet perfekt for meg!» Så jeg utdannet meg som yrkesdykker og begynte å jobbe som det i 2000, smiler han.

I 2002 kom han til Norge for første gang, i forbindelse med et oppdrag hvor de skulle bygge en bro i Aure. Etter åtte måneder var de ferdige, og han reiste tilbake til Tyskland. Men også neste oppdrag var i Norge, denne gangen i Trondheim – og der ble han.

– Da jeg var i jobben, tenkte jeg aldri på hvor farlig det faktisk var, at jeg risikerte livet mitt hver dag. Jeg holdt jo på å drukne tre ganger! To ganger ved at jeg gikk tom for luft, og tredje gang da jeg klarte å spyle av meg masken under vann. Jeg prøvde å dytte fra, så jeg kunne komme til overflaten, men skoene var for tunge. Heldigvis klarte jeg meg.

Mange utfordringer

Etter 24 år tok ekteskapet slutt. I Norge etablerte Edward seg etter hvert på nytt, og familien vokste. I dag er han seksbarnsfar.

– Vi ønsket oss en stor familie, og det fikk vi. Men det har ikke vært enkelt, og vi har også mistet et barn, forteller han, og er åpen om den store sorgen.

Den lille gutten ble født for tidlig. Han veide bare 600 gram, og ble lagt i kuvøse. Guttens liv stod ikke til å redde, og han døde to dager senere.

Neste gang var det også en risikograviditet. Barnet ble født i uke 24, veide kun 860 gram, og lå elleve dager i respirator. Det ble til sammen fem måneder på sykehus, sammen med den lille sønnen.

– Heldigvis kom han ut av det uten noen skader, forteller en takknemlig pappa.

Samme året pådro Edward seg en prolaps i ryggen, noe som krevde flere smertefulle operasjoner og lange perioder med sykmeldinger. Livet begynte å bli ganske tøft, og familien ønsket seg bort fra Trondheim. Først ble det Kragerø, deretter Tønsberg, etter hvor kona fikk sykepleierjobb. Edward var fortsatt sykmeldt på grunn av ryggen, og gikk på heftige smertestillende.

Etter tre mislykkede operasjoner konkluderte legene med at det ikke ville hjelpe med flere. De var redde for at flere operasjoner kunne føre til paralyse.

– Jeg var dopet ned på morfin på grunn av smertene, og da kunne ikke Nav ha meg i arbeid. Jeg ble erklært arbeidsudyktig og ble ufør, forteller han.

Alt dette førte til gnisninger i relasjonen hjemme, og paret klarte ikke holde sammen lenger. På nyåret i 2019 flyttet Edward ned i båten de hadde liggende hos båtforeningen.

– Barna hadde ikke så lyst å komme på besøk i båten, og i de verste vintermånedene var det bare måkene å snakke med. Jeg hadde jobbet så hardt hele livet, så satt jeg der i båten, dopet ned av smertestillende. Jeg følte meg veldig alene og ble deprimert, forteller Edward.

Han ønsket å jobbe, men for å få sosialhjelp fra Nav, måtte Edward ha en hjemadresse. Etter elleve måneder i båten, mye motstand og flere runder på visning, fikk han til slutt sin egen leilighet, høsten 2019.

– Jeg slet fortsatt veldig med økonomien, og lurte på hvordan jeg skulle få råd til mat og julegaver til barna. Kirkens bymisjon tipset meg om Frelsesarmeens matutdeling. Jeg ble satt opp på en liste hos Frelsesarmeen, og fikk en matkasse og julegaver til barna mine. Det var helt fantastisk, etter en så vanskelig tid, smiler han.

Det var i den matkøen alt endret seg. Det var der han møtte Thomas MacKinnon, soldat i Frelsesarmeen og leder for Frelsesarmeens rusomsorg i Tønsberg.

– Vi satte oss ned, og Thomas intervjuet meg. Neste dag var jeg frivillig i Frelsesarmeen! Det var kjempekoselig, alle her var så hyggelige!

En ressurs

Thomas forteller at møtet med Edward var spesielt for ham.

– Da jeg snakket med Edward og ble kjent med ham, fikk jeg høre om det tøffe, det vanskelige og det vonde. Samtidig hadde han et håp for framtiden, og det var en veldig sterk kraft der «i nåtid». Da ble jeg nysgjerrig! I nysgjerrigheten ligger det mange muligheter, sier han.

– Jesus sa: «Hva kan jeg gjøre for deg?», og det er en tilnærming som motiverer oss, og som utfordrer oss. Vi tilbyr ikke jobb til alle vi møter. Det er beklagelig, men realistisk.

I samtaler med Edward over tid, ble de bedre kjent og en relasjon ble skapt. Det viste seg at det var mye gull der, Edward hadde unike egenskaper og en allsidig kompetanse.

– Han er praktiker, litt «MacGyver», rett og slett – han løser det meste!

Denne sammensetningen av egenskaper og kompetanse, i møte med Frelsesarmeens lokale utfordringer og begrensninger, ble til en mulighet. En mulighet for deltagelse og etter hvert jobb for Edward.

– Han er et godt bevis på at veien ut fremdeles er veien inn. Åpen Dør skal være et sted der vi lar de gode tingene få en sjanse til å skje. Det vil vi kjempe for, sier Thomas.

Sykler og hjertevarme

Edward jobbet på Såpa og på snekkerverkstedet, han rullet tennbriketter, malte, og bidro litt her og der. «Alle i Frelsesarmeen gjør litt av alt, der det trengs», er parolen her. I 2021 fikk han tilbud om en 50 prosent stilling hvor han blant annet hjalp til med å fikse diverse ødeleggelser som kunne forekomme på Farmanshjemmet, Frelsesarmeens bo- og omsorgstilbud for personer over 18 år med rusproblemer.

Om dagen jobber Edward nå på Pedalkraft sykkelverksted, som Frelsesarmeen driver.

Han åpner døren inn til det lille verkstedet, plassert midt på parkeringsplassen ovenfor Tønsberg togstasjon. I bakgrunnen står Slottsfjellet og flotter seg i vintersolen.

– Her er det! smiler han stolt, og hilser på en kollega som har satt seg ned for å ta en liten kaffepause.

For Edward var veien til matkøen lang og tøff. Veien ut av den var kort.

– Jeg trengte å jobbe og fikk en sjanse her. Det har betydd så mye for meg. Det er viktig for meg å bli brukt, sier han, og forteller at han også har klart å slutte med morfinen som ryggsmertene hadde gjort ham så avhengig av.

– Etter flere år på morfin begynte jeg å miste håret, jeg spiste lite og sov dårlig. Jeg har smerter hele tiden fortsatt, men målet er å lære meg å leve med dem. Man skal bli enig med smerten, det blir bare verre om du kjemper imot. «Du kan gjøre meg vondt, men du dreper meg ikke!», tenker jeg – og så lever jeg videre med det. Og når jeg jobber, får jeg tankene bort fra det, sier Edward.

Det er ikke bare jobben som betyr mye for ham, men nettverket han har fått gjennom jobben i Frelsesarmeen.

– Jeg kjente omtrent ingen før jeg kom hit, hadde ikke noe nettverk. Vi er som en familie her, smiler han.

– Det var så skuffende å bli ufør og gå på Nav. Å få avslag etter avslag, det gjør noe med en. Men da jeg kom hit, og Thomas sa: «Ja! Du er hjertelig velkommen! Du kan jobbe her!» ... Jeg fikk et nytt liv. Det er en verdighet i å jobbe, og jeg trives så godt her. Og så er det så givende å gjøre noe for andre!

Edward hjelper de som trenger det. Det var en eldre dame som var snødd inne i huset sitt nylig, og Edward hoppet på bussen med en snøskuffe under armen for å hjelpe henne.

– Jeg klarer ikke tanken på folk som er alene og trenger hjelp. Jeg vokste opp med besteforeldre og foreldre som lærte meg å elske andre, og å hjelpe de som ikke kan hjelpe seg selv. Jeg lærte å være snill.

Han smiler:

– Det får jeg brukt her. Her er det hjertevarme.