Utslitt av å hjelpe?

Rundt om i samfunnet er det mange som både på jobb og på hjemmebane bruker det meste av dagen til å hjelpe, trøste, lytte og støtte. I perioder kan hjelperen selv bli sliten, men det går fort over, og man finner tilbake til gleden ved å hjelpe andre. Men hva skjer når man endrer seg drastisk fordi omsorgsrollen blir for krevende?

– Omsorgstretthet er en psykologisk reaksjon blant hjelpere som kjenner at hjelperrollen begynner å få noen konsekvenser for deres mentale helse og fungering, sier psykologspesialist Didrik Hægeland.

Nylig holdt han et innlegg på Frelsesarmeens barne- og familievernskonferanse om temaet. Han mener det i stor grad kan ramme personer som trives på jobb og på hjemmebane. Problemet er at de selv ikke skjønner fullt ut hva som skjer.

– Omsorgstretthet er nært beslektet med uttrykket utbrenthet. Fra et helseperspektiv ville man antakeligvis diagnostisert det som en moderat depresjon blandet med angst. Hjelperen er kanskje ikke utbrent i betydningen «Jeg er helt ferdig og trenger en lang pause». Man er ikke ferdig i omsorgsgjerningen, men kjenner på en tretthet.

Hægeland påpeker at moderat og alvorlig omsorgs-tretthet oppstår på grunn av en opplevelse av opphopning av belastninger. Man føler empati for den man skal hjelpe i så stor grad at man selv blir sliten av det.

– Det er normalt sett inspirerende å være til hjelp som omsorgsgiver, men alvoret, hyppigheten og mengden kan bli så stor at man må sjekke: Hva skjer med meg nå? Mild omsorgstretthet er ikke noe vi prøver å unngå, det er en naturlig del av livet. Den er dessuten meningsfull fordi man kjenner at man lever i kontakt med menneskers avmakt og gjør en betydelig innsats. Men når omsorgstrettheten er moderat eller alvorlig, kan det bli store omkostninger, både for den det gjelder, de pårørende, arbeidsplassen og de man skal hjelpe. Denne slitasjen kan vare ganske lenge. De man skal hjelpe, går glipp av hjelpen, og selv får man store psykologiske omkostninger i omstillingsfasen, sier Hægeland.

Her kan du lese mer om magasinet Krigsropet

Faresignalene

Varsellampene bør blinke når man får dårlig søvn, eller når det som før ga mening, blir nesten likegyldig. Eller når man blir diffust urolig og får et ufrivillig tankekjør som igjen vekker en utilstrekkelighets-følelse og ganske mye selvkritikk.

Hægeland påpeker at omsorgstretthet får store konsekvenser for emosjon, kognisjon og det sosiale livet. Unngåelse er noe som går igjen. Man unngår mye for å beskytte seg selv og sine følelser. Det kan være unngåelse både privat og på jobb. På hjemmefronten kan man prøve å unngå ladede, kompliserte temaer.

– For noen blir det viktig å unngå ubehagelig stimuli, som høye lyder, tv og film med høyt konfliktnivå, eller det å sette seg inn i komplisert informasjon. Man unngår gjerne steder som er aktiverende og triggende. I varierende grad vil man unngå andre menneskers smerte fordi man ikke lenger har overskudd til mer, sier Hægeland.

Unngåelsene kan føre til at den omsorgstrette blir veldig isolert.

Hægeland påpeker at en som er omsorgstrett på jobb, har tilsvarende unngåelser. Mange unngår møter og veiledning, samt situasjoner der det kan oppstå konflikter. Alt som handler om nye arbeidsoppgaver eller omstilling, blir krevende. Den omsorgstrette er kanskje ikke selv bevisst på at man unngår møter på jobb, men mer eller mindre ubevisst kan man planlegge andre gjøremål samtidig med jobbmøter.

– Dypest sett handler det om å beskytte seg selv mot det som trigger affekt. Det kan også være at det er visse private samtaler på jobb man vil unngå fordi innholdet kan være så aktiverende at man ikke orker det. Kanskje gjør man seg mindre tilgjengelig, lukker døren og unnlater å svare på mail. Man prøver å beskytte seg fra tilgjengelighet, sier han.

Han forteller at andre omsorgstrette kan reagere ved å øke tempoet i arbeidet, for å distrahere seg selv slik at man tilsynelatende slipper å forholde seg til egen affekt. Ved omsorgstretthet påvirkes hjernens prosesser, både konsentrasjon, hukommelse, og simultankapasiteten.

– I praksis blir arbeidsoppgavene enda tyngre ved omsorgstretthet, og da kan man få en spiraleffekt, sier han. Også den fysiske helsen blir skadelidende ved omsorgstretthet.

– Det kan være tretthet i muskulatur, gjerne diffuse smerter og ofte utmattelse. Noen ganger kan den omsorgstrette ha hodepine, eller en indre stressopplevelse der man føler seg drevet og rastløs. Det går ofte ut over fordøyelse og appetitt. Veldig ofte påvirker det søvn, og noen ganger kan den som er rammet, oppleve irritabilitet, sier Hægeland. Andre kan reagere stikk motsatt.

– Da kan man bli nummen, letargisk (tilstand som ligner på søvn, red.anm.), eller nesten likegyldig. Det kan være at man repeterer enkle forsvarsstrategier, som å se veldig mye på tv-serier, drikke vin hver dag, overtrene, overspise, eller hoppe over måltider for å få kontroll på følelseslivet ved å beherske sult.

Omsorg for hjelperen

Frelsesarmeen er kjent for mottoet «Omsorg for hele mennesket». Sosialsjef i Frelsesarmeen, Lindis Evja, er bevisst på at denne omsorgen også gjelder de som hjelper.

– For Frelsesarmeen er medarbeiderne en svært viktig ressurs, og det er gjennom dem vi kan realisere oppdraget vårt. Ved å vise kjærlighet, relasjoner, omsorg, raushet, grenser, tålmodighet og trøst forsøker vi å nå våre medmennesker med Guds grenseløse kjærlighet. Medarbeiderne våre forteller i medarbeiderundersøkelser at oppgavene oppleves som svært meningsfulle og at de føler stolthet over å arbeide i Frelsesarmeen, men vi anerkjenner at folk blir slitne og trette, sier Evja.

Mange oppgaver og situasjoner kan være krevende. Hun mener derfor at det er viktig at Frelsesarmeen som arbeidsgiver ser den enkelte og forebygger at folk blir for slitne. Hun viser til Frelsesarmeens verdibok der det står at «Frelsesarmeen skal gi rom for initiativ og ideer, og oppmuntre medarbeiderne til å prøve nye veier for å nå målene». «Det skal legges til rette for at den enkelte medarbeider kan holde seg personlig og faglig oppdatert for å kunne utføre oppgavene».

– Som arbeidsgiver forplikter vi oss til at våre ledere skal være synlige og tilgjengelige, og vi skal vise omtanke for den enkelte medarbeider. Vår erfaring er at en god arbeids- og omsorgskultur på det enkelte sted er en viktig faktor for å skape trivsel og å kunne stå i krevende utfordringer.

Piggtråd og orkidé

Didrijk Hægeland bruker to metaforer på hjelperes reaksjon på omsorgstetthet; piggtråd og orkidé.

– Å reagere som en piggtråd er en ensom opplevelse av å være litt nummen, tilsynelatende likegyldig, noe kynisk, kanskje hissig, og til og med oppleve et snev av forakt. Den personen kan se ut som en som ikke bryr seg, men er mest sannsynlig en som har brydd seg veldig mye, og brent seg litt i så måte.

På den andre enden av skalaen kan hjelperen få en orkidéreaksjon. Da blir man sart, vever og sårbar. Alle hjelperrollene i livet glir inn i hverandre, og det blir nesten ikke plass til private relasjoner eller egenomsorg. Da blir forsvaret, psykologisk sett, ganske tynt. Det er lett å bli overveldet av stimuli, man gråter lettere, det er vanskelig å sette grenser for profesjonsutøvelse, og man kan bli arbeidsnarkoman.

Hægeland påpeker at begge disse utfallene av omsorgstretthet får ringvirkninger i et arbeidsmiljø.

– Det er ofte vanskelig med samarbeid mellom de som reagerer som en piggtråd og de som reagerer som en orkidé.

Veien ut

Hvordan kan man komme seg ut av omsorgstrøtthet? Hægeland mener fagutvikling og selvomsorg er viktige nøkkelord.

– På jobb bør man oppsøke kollegastøtte, og ikke minst få veiledning i hjelpearbeidet for å minne om en ansvarsavklaring i forhold til en selv og arbeidsoppgaven; man besitter en rolle som hjelper. Omsorgstretthet forekommer ofte innenfor en organisasjon som driver med hjelpearbeid. Da er det viktig å få veiledning, så vel som etterutdanning og samarbeidsterapi. Fagutvikling er et av de sterkeste tiltakene for å unngå eller behandle omsorgstretthet. Det gir mestringstro og en viss distanse i ansvarsopplevelsen som kommer med å være hjelper.

– Hvordan få energi til fagutvikling når man er så utmattet?

– Det er forskjellige faser av oppfølgingen av en som er omsorgstrett. Man må starte med det primære, som søvn, kosthold og appetitt. Fagutvikling er en intellektuell øvelse som krever litt konsentrasjon og engasjement, men det er viktig for å unngå unnvikelse og isolasjon. Veiledning, fagutvikling, tilrettelegging og samarbeid er tiltak som handler om å få det til, slik at man tappert kan stå i gjerningen som hjelper – uten å bli utbrent.

Omsorgstrett på hjemmebane

Noen har en utfordrende hjemmesituasjon, for eksempel et kronisk sykt barn. Det som er krevende, kommer ikke til å gå over.

– Hvordan skal en omsorgstrett i en slik situasjon klare å ha egenomsorg uten å bli forstyrret av bekymring eller utmattelse?

– Man kan spørre seg selv: Hva er selvivaretakelse for meg? Hva er selvtrøst? Hva er selvrespekt? Det psykologisk interessante er å høre med seg selv hvor-dan en praktiserer og forstår de tre s-ene. Enda mer interessant er å høre med andre om hvordan de praktiserer dem. Da kan man bli nysgjerrig på justeringer i forhold til egenomsorg.

– Hva gjør man når egenomsorg føles som enda et krav, noe man ikke har overskudd til?

– Det er sjelden at rådet «ta bedre vare på deg selv», omsettes i handling. Ens mentale helse er sammensatt og består av flere faktorer som totalt sett påvirker den enkeltes symptomtrykk og funksjonsnivå. Hvis man er en omsorgsgiver både hjemme og på jobb, så blir et bevisst forhold til egenomsorg helt avgjørende, samt hva slags relasjoner du engasjerer deg i. Hvis man har gjensidig meningsfulle relasjoner som man selv beskriver som ærlige, er man godt rustet. Hvis mye handler om plikt, høflighet, hensyn og regler, er det mer sårbart.

Bryt isolasjonen

Hægeland mener at den omsorgstrøtte arbeidstakeren bør prøve å motivere seg selv til å ha en røst, ha en mening, ha en rolle, være nysgjerrig og stille spørsmål. Alt dette er viktig for å bryte isolasjonen.

Han ser det er viktig at en arbeidsgiver er moderat opptatt av en arbeidstakers omsorgstrøtthet.

– Da vil man hele tiden følge med på den ansatte og være i dialog om motivasjon og jobbtrivsel. Er arbeidsgiver for lite opptatt av det, er det selvsagt vanskelig for arbeidstakeren. Blir arbeidsgiver for opptatt av det, stopper man opp for ofte. Man dyrker noe, og lager ikke distanse mellom en selv, hjelperrollen og oppgaven, sier Hægeland.

Han ser at verdisyn kan blandes med samvittighet.

– Forlengelsen av samvittighet kan også være selvkritikk. Det kan til og med være å neglisjere egenomsorg. Verdisyn og samvittighet kan komme litt i veien for å erkjenne faktiske affekter i møte med den du hjelper, sier han.

Noen kan oppleve det som i psykologien kalles motoverføring, at en hjelper får noen følelser i møte med den man hjelper, og der følelsene ikke er akseptable for hjelperen.

– Da er det viktig å erkjenne følelsene med en vennlig, nysgjerrig, innoverlent undring.

For eksempel kan en hjelper som ser på seg selv som varm og engasjert, streve når han kjenner et sinne overfor den han skal hjelpe. Han forsøker å skjule det og tenker selvkritisk på det som uprofesjonelt. Det er riktig at sinne ødelegger hjelperrollen, men han må ta det ut i veiledning og fagutvikling for å bruke det til noe. Hvis ikke, setter det seg et sted det ikke skal være, og ødelegger.

En hjelper som ser på seg selv som en grunnleggende optimist, kan ha vanskelig for å ta inn over seg den andres håpløshetsfølelse eller avmakt. Han forstår ikke at det handler om et forsøk på å beskytte seg selv mot noe han ikke orker. Det kan gi et følelseskaos.

– Verdisyn kan altså få konsekvenser for samvittighet. Det kan sette grenser for profesjonsutøvelse og grad av egenomsorg. Det kan til og med hindre deg i å undersøke de følelsene som ufrivillig oppstår i hjelpegjerningen, men ikke legg lokk på dem! Det kan føre til skyldfølelse og kanskje også skam. Med fagutvikling, veiledning og nysgjerrighet gjennom hele karrieren, kan man være hjelper til man blir pensjonist!