– Vær sammen!

Tekst: Randi Bjelland
Foto: Kristianne Marøy

– Det er sabla koselig å være her. Boller, jazz, god stemning og til og med noen kule ungdommer der oppe på balkongen. De sitter nærmere Jesus der oppe. Det er litt mørkere nedpå her, sier Else Kåss Furuseth.

Kommentaren utløser humring i den fullsatte salen på Frelsesarmeens møte-sted Sammen på Grønland. På verdensdagen for psykisk helse er Else Kåss Furuseth her for å bli bokbadet om «Else går til psykolog». I boka tar hun leseren med seg inn i terapirommet der hun med humor og alvor bearbeider følelsene rundt morens og brorens selvmord.

– Vi har egentlig hatt en tradisjon for å gå i terapi i vår familie. Mens andre går i kirka, går vi til psykolog, spøker Else der hun sitter i en grønn sofa på scenen.

Innså behovet for hjelp

Selv var hun lenge skeptisk til å entre terapirommet.

– Jeg syntes det var litt selvopptatt, som å gå til en øyenbrynsekspert. Veldig navlebeskuende. Dessuten tenkte jeg at det var stor sjanse for at jeg skulle bli tristere av å prate om selvmordene. Og så hadde jeg en stor frykt for å bli som moren min.

Else var bare 11 år da moren døde i 1992. Hun husker moren som en glad og varm person, men så begynte hun plutselig å gå i morgenkåpen hele dagen. Så ble hun borte.

Sytten år senere valgte også broren hennes å avslutte livet. Else tror at både moren og broren hadde bipolar lidelse. Hun var redd for at en psykolog skulle gi henne «en slags dom», eller at hun skulle prate seg «inn i et mørke». Men da hun brøt fullstendig sammen i en klesbutikk fordi de hadde salg på slike jakker broren pleide å gå med, skjønte hun at det var på tide å søke hjelp. Da var det seks år siden brorens selvmord.

– Snakk om det!

På tross av all oppmerksomheten hun fikk som kjent komiker, innrømmer hun at hun i bunn og grunn var litt ensom. Å skulle betale noen for å snakke med henne, føltes flaut. Men hun erfarte at å sette ord på det vanskelige gjorde livet lettere.

– Grunnen til at jeg forteller så mye om egen familie er at vi snakker for lite om det som er altfor vanskelig. Noen har spurt meg: «Er det ikke snart nok snakk om psykisk helse nå?»

Svaret på det spørsmålet mener hun er et soleklart nei. For å utdype hvorfor, er det hun som stiller et spørsmål: «Hvor mange her i salen kjente noen som har tatt livet sitt?»

Store deler av forsamlingen rekker opp hånden.

Det er en litt rørt komiker som fortsetter:

– Det er så mange som blir berørt av selvmord. Så nei, det er ikke nok snakk om psykisk helse nå. Det føles innimellom som om det nesten bare er snakk om Skal vi danse og Stjernekamp. Vi tåler litt mer psykisk helse.

Det gode fellesskapet

– Hvordan lever du med at livet ikke ble helt slik du så for deg? spørres det fra scenen.

– Jeg oppsøker flest mulig mennesker. Det er ikke slik for alle, men jeg har ikke behov for egentid. Jeg oppsøker folk.

Hun er ærlig om at hun er litt irritert på seg selv over at hun kan føle seg ensom.

– Det gir meg en følelse av å ikke strekke til. Den utilstrekkeligheten handler nok om at jeg ikke klarte å holde broren min i live. Jeg bærer det med meg som en sekk. Før var det en stor Bergans-sekk, mens det nå bare er en Fjällräven-sekk, av den minste typen.

Sekken blir mindre hver gang hun snakker om det vonde. Else forteller at det er lettere å snakke om vanskelige ting i et fellesskap enn med én nær person, før hun utbryter:

– Det er veldig lett å dele ting med dere. Det er noe veldig beroligende her! Kan det være Jesus?

Mange har fortalt henne om den ene viktige personen som betød mye for dem i en krise. Hun påpeker at «den ene» også kan være en organisasjon som tilbyr et fellesskap. Hun forteller om mannen som hadde opplevd at hele livet raste sammen da kona dro fra ham. Else spurte ham rett ut: «Hvorfor lever du i dag?» Mannen svarte med to ord: Tromsø fotballklubb.

Da broren hennes døde, var det godt å være sammen med andre. Det eneste stedet hun hadde det fint, var på jobben. Her kunne hun være sammen med andre og hadde noe å gjøre.

– Jeg hadde mange sketsjer på tv i den tiden fordi ingen våget å si nei til meg. Det jeg ikke skjønte selv, var jo at jeg ikke var morsom. Men jeg bare dundret på. Jeg ble glad av å være sammen med andre. Det var veldig viktig for meg.

Lindrende sang og humor

Fra scenen fortelles det at man i dette fellesskapet ofte synger mye om følelser, om alt som berører livet. Else avbryter, med skrekk i blikket.

– Skal jeg synge nå? Jeg er tonedøv!

Når latteren har stilnet, må hun svare på om musikk har vært viktig for henne i bearbeidelsen av sorgen.

– Jeg har en musikksmak som er preget av begynnelsen av 90-tallet, da moren min døde. Det ble mye Sigvart Dagsland, Bjørn Eidsvåg og Anne Grethe Preus. Jeg hadde faktisk et show på barneskolen der jeg som tonedøv sang «Alt eg såg», med vindmaskin og det hele. Og så danset jeg.

Den aller viktigste sangen på de aller mørkeste dagene var «Eg ser» av Bjørn Eidsvåg.

– Som mange andre sikkert også føler, så beskriver sangen akkurat det jeg følte. At jeg ikke kunne gå alle skritta. Det vonde i å ikke strekke til, men samtidig erkjenne at alle har ansvar for eget liv. Det er det en slags trøst i også, eller kanskje i hvert fall en fjerning av skyld?

Leve videre

Når livet er som mørkest, blir Else veldig glad når noe kan føles morsomt. Som da en slektning vervet henne som Tupperware-vertinne i brorens begravelse.

– Det var nok fordi hun ikke klarte å snakke om noe annet. Det gjorde faktisk dagen min litt bedre, selv om det siste jeg egentlig trengte da var en smørboks av plast.

Else mener også det bør være lov å være ærlig om det som det ikke «er lov» å si, for eksempel at noe kan bli lettere etter noens bortgang. Blant det første faren sa etter broren hennes døde var: «Nå er det ingen igjen med problemer i denne familien. Så nå har du muligheten til å leve et ganske uproblematisk liv».

– Det er ikke en hets å si det. For vi levde med en langvarig bekymring. Vi jobbet helt konkret med å holde broren min i live. Da må man tillate seg å leve videre, og se at det er en gave å få sove om natta og at man ikke lenger trenger å være bekymret hele tiden. «Forbudte tanker» er ikke farlige i seg selv. Alt jeg drømmer om er jo at han er i live.

Else har likevel blitt en mer engstelig person. Hun får panikk når det er noen hun ikke får tak i. Da faren hadde glemt å skru av flymodus på telefonen og lagt seg til å slumre på sofaen, var det like før Else satte hele kriseapparatet i sving.

Praktisk omsorg

Else har erfart at omsorg også kan vises gjennom praktisk handling.

– Da broren min døde, jobbet jeg sammen med Morten Ramm. Han er en av de jeg kjenner som tilsynelatende er «dårligst» på følelser. Da jeg en gang begynte å gråte på telefonen, lot han som det var dårlig linje og la på. Men hver eneste dag kjørte han meg på jobb. Jeg bor ganske nær jobben, så jeg skjønte ikke helt hvorfor han skulle kjøre meg. Så forstod jeg at han ville passe på meg. Jeg prøver å gjøre slikt for andre, så godt det går. Når det gjelder selvmordsforebygging, så prøver jeg å stille direkte spørsmål til folk når de ikke har det så bra. Jeg får heller være masete.

Else vet at mange ikke vil snakke om det som tynger fordi de ikke vil være til bry. Moren hennes brukte veldig mye energi på å holde det hun slet med skjult for andre.

– Hvis flere hadde visst hvordan hun hadde det, hadde hun kanskje levd lenger.

Påfyll hos bestemor

Hvis Else skal si en setning til etterlatte som har opplevd selvmord i nær familie, er det denne: Det er ikke din skyld.

– Det er vanskelig å innse at man ikke har noen skyld. Jeg var så innmari lei meg fordi jeg alltid var på feil sted, i feil by og ikke kunne være til stede når det trengtes. Men det er ikke alle som har problemer som vil ha hjelp. Kanskje fordi de vil skåne de nærmeste. Men uansett kan det å ta livet sitt oppleves som en aggressiv, kraftfull handling. De etterlatte trenger å bli minnet om at det ikke var deres skyld.

Komikeren er opptatt av å snakke om det vanskelige, men hun er også en selvutnevnt gledens ambassadør. Selv ringer hun alltid den 95 år gamle bestemoren når hun trenger påfyll i hverdagen. Hun forteller om en fargerik dame som snakker rett fra levra. Hun gir Else energi og livsglede.

– Forrige gang jeg pratet med henne fikk jeg et kjærestetips: «Det hjelper nok å ikke prate høl i huet på folk», sa hun. Ellers er bestemor veldig opptatt av at folk ikke skal gå med klær som har strikk i livet, for da merker man ikke at man legger på seg.

Bokbadet er snart over. Else får flere ruller med konfetti som hun skal dele med publikum.

– Konfetti er gøy, utbryter Else, men hun må likevel spørre:

– Er dette lov i Guds hus?

Og det er det. Snart fylles salen av farger. I kafeen er musikken alt i gang. Det er bare å bli en del av fellesskapet. ▪