Veien ut av sekten

– For meg var det ikke en sekt da, det var livet mitt. Jeg visste ikke om den sanne Gud som elsker hele oss, uavhengig av hva vi gjør eller får til, sier Elizabeth Coleman til Krigsropet.

Det var ikke den guden «Kirken Uten Navn» forkynte om.

Elizabeth vokste opp i Canberra i Australia, i et hjem med en mor, far og to brødre. Foreldrene hadde hele livet tilhørt denne lukkede gruppen som nektet å navngi seg. Slik går de under den formelle radaren i landene hvor de virker. De var fullstendig viet til troen og sekten. Elizabeth var tredjegenerasjon på morsiden og fjerdegenerasjon på fars.

– Livet gikk i å jage etter å være et perfekt menneske, «slik som Jesus var». Samtidig som det ble formidlet at det var helt uoppnåelig, men – man skulle aldri slutte å prøve. «Kirken Uten Navn» tror at Jesus er sønn av Gud, men ikke en del av Gud. Han er mer som et mønster. Jesus var perfekt, og det måtte vi også være. Man var aldri god nok, forklarer hun.

Les mer om Krigsropet her

Kirken Uten Navn

Både håret og skjørtene til alle kvinner skulle være lange. Smykker og sminke var synd, og det var bukser også. Når kvinnene nådde en viss alder, måtte håret alltid festes opp i en ball, hver dag. Medlemmene kunne delta på offentlig skole, men de måtte holde seg til reglene i «gruppa», og holde seg langt unna det kristne budskapet.

Kristne var «farlige», og «alle kirkesamfunn er fra djevelen», lærte de. Det er bare én, sann vei til himmelen, «en ren blodslinje», og det er kun gjennom godkjennelse og aksept fra lederne i den hemmelige gruppen. Alle andre pastorer og kirkelige ledere «kom til å havne i helvete».

– Det var mange ting jeg ikke fikk være med på i oppveksten. Jeg fikk ikke engang lov til å bruke bukser i gymmen på skolen! Jeg vet ikke hvorfor det skulle være mer konservativt å bruke et skjørt i gymtimen, men sånn var reglene, sier Elizabeth.

Folk i sekten giftet seg svært unge. De ble ikke oppmuntret til å utdanne seg, og mange hoppet av etter ungdomsskolen. Alt fra «verden» var synd.

– Selv musikk var veldig begrenset, det ble kun spilt musikk til sangene på gudstjenestene. Vi fikk ikke ha TV, radio eller kassettspiller, og fikk ikke gjøre noen sportslige aktiviteter på fritiden. Jeg hadde desperat lyst å danse ballett, men det var ikke lov, forteller Elizabeth.

Om hun mot all formodning gjorde noe utenfor gruppas rammeverk, var det nok av tystere rundt henne. Venner, fettere og kusiner holdt et godt øye med hverandre.

I mange år var Elizabeth dedikert til «Kirken Uten Navn». De begrunner navnløsheten med at «det som er rent og ekte, trenger ikke et navn». Seg imellom kaller de seg gjerne Sannheten, Veien, eller Fellesskapet.

De befinner seg i mange land verden rundt, og er også etablert i Norge, Sverige, Danmark og Finland, ifølge Elizabeth, men er nesten umulige å identifisere, nettopp på grunn av at de holder så lav profil. Det er ingen registrert organisasjon, religion eller menighet. De har ingen hovedkvarter, kirkebygg, eller kontorer.

Det store sjokket

Elizabeth var 16 år da livet ble snudd på hodet.

Hun kom over den kritiske boka The Secret Sect, skrevet om troen deres. Boken fant hun hjemme hos besteforeldrene sine, og hun mistenker at den ble lagt der av en tante som var kjent for å være litt «rebelsk». I den leste hun at «gruppa» ikke var den sanne, rene «blodslinjen», som strekker seg tilbake til Jesu tid, men at den faktisk ble startet opp på slutten av 1800-tallet, av en mann som het William Erbine.

– Jeg ble helt sønderknust! Det var det største sjokket i mitt liv, forteller Elizabeth.

Boken snakket om at «gruppa» vokste ut fra noe som het Faith Mission i Irland. Erbine ville eksperimentere med Matteus 10 som utgangspunkt, og sendte ut apostler på samme måte som Jesus gjorde, i par. De skulle være primitive og eie ingenting. Etter hvert som følgerskaren vokste, ble William Erbine til slutt utvist fra sin egen gruppe. De andre lederne lot som om han aldri hadde eksistert, og forkynte videre at «blodslinjen» faktisk gikk hele veien tilbake til Jesu tid.

– Jeg gikk til moren min med denne informasjonen, og hun bekreftet at det var sant, men sa bare at: «Noen ganger bruker Gud mennesker til å reise opp den ene, sanne veien igjen». Men alt jeg trodde på og levde etter, var altså en løgn.

Elizabeth forsøkte å fortsette i sekten som før, prøvde å sy lapper der troen hadde slått sprekker, men hun klarte ikke å glemme det hun hadde lest.

Det vanskelige bruddet

Faren hennes var ikke glad for at datteren skulle begynne på videregående skole, men Elizabeth var fast bestemt på at hun ønsket det. Første skoledag la hun merke til en gutt i sidesynet, han som satt bakerst i hjørnet i klasserommet. Medlemmer av «Kirken Uten Navn» fikk ikke verken date eller gifte seg med noen utenfor sin egen gruppe, men behovet for å prate med gutten på bakerste benk bare vokste og vokste, og til slutt gav hun etter.

Dave og Elizabeth spiste lunsj sammen hver dag, og begynte å slå følge til og fra skolen.

– Vi ble bestevenner. Etter den første uken fant jeg ut at han var kristen, og tenkte naturligvis at jeg burde introdusere ham til «den ene, sanne veien», humrer hun.

– Men gjennom de neste tre årene jobbet Gud intenst med hjertet mitt.

Hun begynte å gå på noen gudstjenester som ble holdt ukentlig på skolen, noe hun skjulte for foreldrene sine.

– Sakte men sikkert åpnet hjertet mitt seg opp for en Gud som elsker sin datter betingelsesløst!

Slik setter Elizabeth ord på en lang prosess. Hun begynte å forstå mer av Guds ord, men visste ikke hvordan hun skulle bruke denne nye forståelsen i sitt eget liv.

Jeg hadde vokst opp med en så bunnsolid forståelse av hvem Gud var, og nå raste det helt sammen, alt det jeg tidligere hadde lært. Det begynte å gå ut over psyken min.

Elizabeth forteller at historien hennes ikke er en gudsmøte-historie «der man finner Gud og alt blir rosenrødt». For henne tok prosessen tid.

– Jeg bodde fortsatt hjemme, men levde i limbo. Jeg visste at jeg måtte ta en avgjørelse: Enten måtte jeg forlate «gruppa», eller bli, og gjøre det slutt med Dave.

Hun forteller om frykten hun hadde for å forlate sekten, fordi hun hadde lært at «de som forlater den ene, sanne vei, havner i helvete». Den sosiale utestengelsen blir i form av at de andre medlemmene er redde for å prate med deg, fordi du kan påvirke dem. Hvis du forlater «gruppa», har du «falt bort» og er «farlig».

– Jeg visste at jeg hadde kommet for langt, og at jeg visste for mye til å bli. Men å være overbevist om noe er én ting, og å bearbeide alle de emosjonelle konsekvensene, er noe annet, sier hun.

– Uken jeg dro, gråt moren min veldig mye, og prøvde å stanse meg fra å dra. Medlemmene tror at om man forlater sekten, så vil man dø innen en uke, eller at noe annet fælt kommer til å skje. Mor sa at far kom til å få hjerteinfarkt og dø på grunn av meg.

Elsket uansett

Elizabeth hadde bestemt seg: Hun ville rive seg løs fra sekten. Hun flyttet hjemmefra, og fortsatte å gå på gudstjenester

– Jeg var fri, mye lykkeligere, og levde som en kristen. Men det var alltid et lite korn av tvil i meg: «Hva om gruppa har rett og jeg tar feil? Hva om jeg har gått bort fra Gud? Har jeg valgt Dave framfor Gud?», sier hun, og skildrer tøffe følelser og en emosjonell ubalanse som mange sekt-avhoppere forteller om.

– Jeg slet veldig med PTSD (Posttraumatisk stress-syndrom, red. anm.), og på et punkt fant sjefen min meg i fosterstilling under pulten på jobb. Det var virkelig ille. Frykten og den psykiske tyngden av å forlate alt jeg hadde viet livet mitt til, satt i meg som en klo, og jeg fikk kraftige posttraumatiske symptomer.

Elizabeth kontaktet pastoren til Dave, og han ble personen som satte brikkene på plass. Den største knuten var det å forstå at vi mennesker er elsket av Gud, uavhengig av hva vi gjør.

Han fikk meg til å forstå hvordan «gruppen» hadde vridd og vrengt på Guds Ord. Jeg følte jeg var for liten og enkel for Gud. I sekten klarte man aldri å bli verdt noen ting, rett og slett fordi man ikke var verdt noen ting. Men pastoren sa at det ikke var noe jeg kunne gjøre for å bli «god nok»! Ingenting! Jeg måtte bare ta imot Guds kjærlighet som en gave, og tro på det. Det tok litt tid for meg, men jeg gjorde det.

Øynene blir blanke.

– Byrden rullet av meg og ble borte. Det er ingen byrde lenger, alt jeg bar på var borte, det ble lagt på korset. Jeg slapp Gud inn i hjertet mitt, sier hun og drar hendene over øynene.

– Jeg fikk et bilde i det øyeblikket: Jeg hadde disse enorme hvite vingene som jeg strakk ut. Jeg kunne kjenne det – jeg var fri!

Elizabeth ble døpt i kirken sommeren 1995. Etter et par måneder fridde Dave, og paret giftet seg i desember samme året. Sakte, men sikkert, lærte hun seg å mestre de sterke psykiske reaksjonene etter bruddet med sekten, alt dette som hun nå kaller «monsteret under sengen» – det som egentlig ikke finnes:

– For å overvinne dette «monsteret», måtte jeg dra det fram fra under sengen og ta det helt fra hverandre, bit for bit. Helt til det ikke eksisterte mer.

Noen år senere levde Elizabeth også ut barndomsdrømmen, da hun som 45-åring endelig meldte seg opp til å begynne å danse ballett!

Et nytt liv

Elizabeth begynte å studere sekter. Hun forteller at hun leste alt hun kom over, oppsøkte forum for avhoppere, og snakket med andre personer som hadde vært igjennom det samme. I 2013 lot hun seg intervjue av en journalist, der hun sto fram med fullt navn og fortalte historien sin.

– Det var ikke mange fra «Kirken Uten Navn» som hadde stått frem slik før, og det ble møtt med både hat og kjærlighet, forteller hun.

Men for Elizabeth ble det starten på å bruke det hun hadde opplevd til å vitne om frihet. Hun holder foredrag og driver flere forum for personer som har kommet ut av sekter – både for troende og ikke troende.

I 2015 ble boken hennes Cult to Christ – The Church With No Name and the Legacy of the Living Witness Doctrine gitt ut. Slutten er definitivt god:

18 måneder etter at Elizabeth forlot sekten, ble moren også utestengt. Hun stilte for mange spørsmål og kunne ikke lenger være en del av «gruppen».

Det skulle gå seks år før faren også fulgte etter. Brødrene hennes er også fri nå. Foreldrene og en bror tok imot Gud på en ny og befriende måte, og går i dag i samme kirke som Elizabeth og Dave.

– Det er helt utrolig det Gud har gjort!