Virksomme vers

Lyriker Haldis Reigstad tar imot i sin koselige stue på Frekhaug med fantastisk utsikt over Salhusfjorden. Hun byr på fristende lunsj og ber en bønn før maten. På veggen henger Samnanger kommunes kulturpris fra år 2000. Det var der Haldis vokste opp. Men det var i Albir i Spania ideen om en andaktsbok ble unnfanget. Boken som fikk navnet «Mandeltreet» og ble lansert i forbindelse med 80-årsdagen hennes 18. november i fjor – den 22. diktsamlingen fra hennes hånd. Utgivelsen består av 366 dikt og bibelord og er både diktsamling og andaktsbok.

– Det er et under, hele boken! erklærer Haldis.

Hun hadde møtt forretningsmannen Sven Gunvaldsen fra Flekkerøy i Sjømannskirken noen ganger, da hun var der og leste dikt.

– Han ble veldig berørt av diktene, og en dag kjørte vi opp i fjellene og så på mandeltrærne som blomstret. Det var et fantastisk syn, og jeg ble inspirert til å skrive diktet «Mandeltreet blømer».

Gunvaldsen mente hun burde skrive en andaktsbok, men Haldis bare lo.

– Jeg har ikke 366 nye dikt, sa jeg. Men han mente jeg kunne plukke de beste fra de andre 21 diktsamlingene i tillegg til de nye. Det er 80 nye dikt i boken. Dette var i mars 2019, og i november var boken klar!

Boken er vakker, lys rosa, en blomstrende mandeltrekvist pryder forsiden og tas igjen på sidene. Den prisbelønte fotografen Atle Helland har tatt bildene – ett for hver måned. Det er også noen private familiebilder i boken. Hittil er det solgt om lag 2500 bøker, noe som er svært mye for en diktbok. Men så er da Haldis Reigstad Norges mest solgte nålevende lyriker, med 103 600 solgte bøker før utgivelsen av «Mandeltreet», ifølge Evangelisten forlag. De fleste forbinder henne med ord på klingende nynorsk, men hun har også skrevet på bokmål. Flere av diktsamlingene hennes er oversatt til dansk og svensk. Diktene til Haldis rommer både sorg og glede – og vitner om solid tillit til Gud. Hun skriver ut fra egne opplevelser, og det er mye som inspirerer. Mennesker. Gud. Natur. Fellesskap. Undring. Små og store erfaringer i livet. Familien og oppveksten i Tysse i Samnanger, hvor krigen gjorde inntrykk i barneårene, men der rammen var et trygt hjem

– Jeg hadde to eldre brødre, og gledet meg veldig til å få en søster. 7. november 1943 kom Sigbjørg til oss, og hun fikk stor plass i hjertet mitt. En sjelden plante i Guds hage, som ble født med Downs syndrom. Mor og far hegnet om henne, hun ble aldri gjemt bort. Hun lærte både å lese og skrive med iherdig innsats fra foreldrene våre, og elsket sang og musikk.

Haldis er opptatt av å verne det ufødte liv, og har skrevet flere dikt om det også, for eksempel «Rør ikkje livet». Søsteren Sigbjørg har fått sitt eget dikt i boken, på fødselsdagen sin:

Bibel og bønn, sanger og salmer fikk god plass i barndomshjemmet til Haldis, og misjonsilden brant.

– Man kan si jeg vokste opp på bedehuset også, sier hun og smiler.

– Men konfirmasjonstiden var en brytningstid, og jeg likte godt å gå på dans og leik.

På Framnes ungdomsskole bestemte hun seg for å følge Jesus. Her møtte hun også Asle, han som skulle bli mannen hennes. Sammen fikk de tre sønner og en datter. Asle tok lærerutdanning, og Haldis jobbet hjemme. Som godt voksen utdannet hun seg til hjelpepleier. Omsorg for andre har alltid vært en sterk drivkraft.

Dumpene i livet

Sorg og savn er en del av erfaringene man gjør seg gjennom et langt liv. Søsteren Sigbjørg døde 45 år gammel, to år etter at foreldrene deres døde med få ukers mellomrom.

– Det var en veldig tung tid. Men det er viktig å kjenne på dumpene i livet. Smerten løser ut dikt, som så kan hjelpe andre. Jeg skriver som terapi, det er godt å sette ord på sorg og det som er vondt.

En ny, tung tid fulgte etter at Asle døde i 2016. Men også gjennom den smerten fødtes dikt, og like etterpå ga hun ut diktboka «Trygg i stormen». Haldis mener diktingen er en gave som alltid har ligget der. Først skrev hun små rim, prologer og konfirmasjonssanger på oppdrag. På begynnelsen av 70-tallet begynte hun å skrive dikt.

– Men jeg var lenge usikker på om de var noe bra, forteller hun.

Men så begynte hun og Asle å dra på Concordia-kurs; sang- og musikkurs som arrangeres over hele landet. Der skrev hun for første gang dikt som ble tonesatt. Ett av de tidlige, i 1977, var «Tett ved sida mi går Jesus». Etter at Gunstein Draugedalen satte melodi til, har sangen gått sin seiersgang over landet. Så kom «Utvald i Kristus» og «Herre, du gir oss kraft». I 1987 flyttet familien til Bildøy, fordi Asle fikk jobb på Bibelskolen Bildøy på Sotra. Haldis ble spurt om hun kunne skrive en kantate til bibelskolens 100-årsjubileum. Den fikk navnet «Livet med Jesus», og mange sanger fra den har også blitt kjente og kjære. Samme året ga Haldis ut sin første diktsamling «Under ein open himmel».

– I første omgang trykte vi opp tusen bøker, og jeg trodde ikke de ville bli solgt. Men jeg solgte 3000, og siden har det i grunnen gått slag i slag, sier Haldis og smiler.

Vil peke på Jesus

Tilbakemeldingene er mange og kommer per brev, på mail og ansikt til ansikt.

– Spesielt hyggelig er det når jeg møter mennesker som sier de er blitt velsignet og har fått hjelp. Mange kjenner seg igjen i diktene. Jeg har fått en gave fra Gud, og den er ikke bare til privat bruk, den er til alle hans barn. Det viktigste for meg er at andre skal få møte Jesus. Jeg vil peke på, og føre dem, til han.

Haldis vil være et medmenneske både i skriving og i livet. Det kommer tydelig fram i mange dikt.

– Jeg ønsker å skrive til trøst og oppmuntring. Jeg har ikke opplevd alt jeg skriver om, men av og til fører Gud meg inn i rom der jeg kjenner på smerten. Vi kan lære av de dagene som ikke er lette, men det er forferdelig for dem som bare har tunge dager. Jeg er glad i mennesker. Jeg har et åpent hjem, og liker også å gå på besøk til folk. Som jentunge sprang jeg hele tida, og det har jeg litt i blodet enda, forteller hun leende.

Men hun må også ha stillhet og ro, noe hun særlig finner i naturen. Hun går tur nesten daglig, og hun ser og lytter.

– Det er også godt for kroppens skyld, det fysiske og psykiske henger sammen. Det blir en del naturdikt. Men en setning jeg hører, eller et ord som slår ned, kan også inspirere meg. Mennesker jeg snakker med, for eksempel om sorg, kan føre til at jeg skriver et dikt senere. Det kan også være en viljesak å sette seg ned for å skrive. Noen ganger er diktet helt ferdig med én gang, andre ganger må jeg forandre litt på det. Jeg liker meg aller best når jeg skriver, sier hun.

Haldis henter næring til diktene fra så mangt. Hun er inderlig glad i å lese bøker, særlig biografier, men også oppbyggelige tekster. Hun bruker mye tid på bibel og bønn, og er med i en bibelgruppe. Dessuten elsker hun å reise! Andre mennesker betyr svært mye. Å besøke, få besøk, å være nær. Hun trives godt med matlaging og samler gjerne barn og barnebarn. To av barnebarna er tvillingene Hildegunn og Ingelin, som er kjente musikere og har tonesatt flere av bestemorens dikt. Da «Mandeltreet» kom ut, tenkte Haldis at hun hadde satt et punktum. Men diktene fortsetter å komme til henne.

– Jeg måtte jo skrive et dikt om Jesus 1. januar. Og så har det kommet flere etter nyttår, forteller hun, og byr på høytlesning av et av dem. Et dikt om at dagene kan skifte, men at Jesus alltid er den samme. Til trøst og oppmuntring, som så ofte før.